Fredag 19. juni var vi samlet en gjeng damer med interesse for historie, og avtale om en guidet tur rundt på Eidsfoss var gjort en tid i forkant. Sissel Skjørten Aasen, Elin Klöpfel og jeg tok bilturen fra Hønefoss til Eidsfoss. Vi skulle hatt med to damer til, men på grunn av varmen og deres hunder så fant de det best å holde seg hjemme. Ingen vits i å utsette de pelsklingene for den varmen som var spådd denne dagen. De var savnet den dagen, men det var et fullt forståelig valg de tok.
Ragnhild Brotnow stilte opp som guide for oss, og den dama kan sin historie, det var kjempeinteressant å høre historien om jernverket og samfunnet rundt det.
Teksten jeg har benyttet nedenfor er stort sett hentet fra en gratisbrosjyre som jeg tok med meg fra stedet, og bildene er det jeg selv som har tatt.
Vi startet runden vår i Bråtagata
Området har tre godt bevarte arbeiderstrøk, hvor det den dag i dag er bebodde boliger, og landhandelen på stedet er landets eldste som fortsatt er i drift. Stedet har en 250 år gammel historie og ligger i gamle Vestfold fylke, i enden av Eikern ved utløpet av Eidselven, mellom Eikern og Bergsvannet. Eid kommer er et navn som refererer til "et sted mellom vann" og var navnet på en gård som lå her.
I middelalderen ble det etablert flere møller langs den korte elven, og her fikk bøndene i området malt kornet sitt. På midten av 1500-tallet kom oppgangssagene, og i 1545 var det to slike sager på Eidsfoss, de var eid av prosten i St. Laurenti-kirken i Tønsberg.
På 1600-tallet vekslet antall sager langs Eidselven mellom en og tre, og da jernverket ble anlagt på slutten av århundret, falt både sager og møller inn under bedriftens virksomhet. I 1865 ble en moderne sirkelsag oppført ved utløpet av Eikern. Saga var i drift til ut på 1960-tallet.
På midten av 1970-tallet truet rivningspøkelse dette flotte stedet, men en liten gruppe med lokale patrioter samlet seg og klarte med stort engasjement å redde stedet, som i dag fremstår som en liten perle og et stykke levende historie.
Det Eidsfossische Jern Værk ble etablert den 9. mars 1697, og i likhet med flere andre jernverk ble også dette etablert på initativ fra den dansk-norske kongen Christian 5., som hadde satt seg som mål å bli så uavhengig av svensk jern som mulig.
En som grep sjansen var holsteineren oberst Caspar Herman Hausmann (1633-1718), senere general og øverstkommanderende for de norske styrkene i krigen mot Sverige og Karl den 12. Hausmann var halvbror av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, kongens mann i Norge. Gyldenløve var også yrkesmilitær og drev Fritzøe jernverk og bygget Herregården i Larvik i 1673. Her er det mer spennende historie å høre, så en tur til stedet er absolutt å anbefale.
Dette kartet tok jeg også med meg fra stedet, det viser Kulturstien (eller stiene må jeg vel nesten si), vi fulgte "tilnærmet" den "blå" løypa.
Helt i enden av Bråtagata (rett til venstre for punkt 1 i kartet) ligger postmuseet, hvor vi startet vår runde. Postkontoret var i normal drift helt frem til 1997, og det er forlatt slik det sto den dagen det stengte ned. Postkontoret hadde vært i disse lokalene bare siden 1984, før den tid hadde postkontoret sin lokalitet i "uthuset" på eiendommen til "postdama" Maren.
Ragnhild forteller om postkontoret og Marens historie
Posten ble fordelt i åpne hyller, og det var nok fristende for noen å ta en titt på hva som hadde blitt sendt til naboen.
Ragnhild forteller om redningsaksjonen for bygningene, som ble foretatt på 1970-tallet
Vi besøkte utstillingen "Til Elise"
Dette er historien om formerenken Elise Kristensen (1867 - 1957). Hun levde i en tid da både landet og jernverket gjennomgikk store forandringer. Da mannen hennes døde av sykdom i 1907, ble hun alene med fire umyndige barn. kvinner som mistet familieforsørgeren og ble stående uten inntekt risikerte å måtte flytte ut av leiligheten på verket. Fattigdom og nedverdigelse var skjebnen for mange. Men, Elise klarte seg, mye fordi hun klarte å få en avtale med Verket om å holde unge, ugifte arbeider i kosten.
Orgelet i Bråtagata
Kristen, som Elise var gift med, var svært interessert i musikk, og drømte om å kjøpe orgel. Noe som var en nesten umulig drøm, men Elise forteller: "Da vi forlovet oss gikk vi over Bergstien til Sande for å spare reisepenger. Fra Sande tok vi toget til Drammen hvor vi fikk ringer. Så toget tilbake til Sande og beina fatt over Bergstien igjen.
I to år arbeidet Kristen overtid i støperiet, ofte til langt på natt. Og endelig en dag kunne han legge kjøpesummen, 140 kroner, på bordet. Dagen orgelet sto i stua ble minneverdig. En drøm var oppfylt. Folk ga seg ende over. De undret seg over hvor pengene kom fra. Det visste Kristen, men han hadde sitt orgel for seg selv og andre. Da vi giftet oss i 1895, sto orgelet og skinte i stua vår i Bråtagata"
(Tekst fra plakat som henger på veggen over orgelet)
Alle hjem med respekt for seg selv hadde kanskje en symaskin,
selv om alle kanskje ikke var like fine som denne.
Og komfyren, panner og gryter kom selvfølgelig fra det lokale jernverket
Masovnen stod der denne bjørkeklyngen står i dag, og du finner området på kartet der Parkering og WC er avmerket. Masovnen var selve hjertet i jernverket. Her ble malmen smeltet om til jern. Jernmalmens smeltepunkt var på omtrent 1540o
Når masovnen brummet som en sovende bjørn, kunne alle på Eidsfoss sove trygt.
Vi fortsatte på runden vår
Gamle bygninger langs Eidselva, hvor du finner små utsalg av kunst og håndverk.
En gammel restaurert smalsporet godsvogn stod og prydet området. Banen som gikk her var smalsporet (en type jernbane med smalere sporvidde, 1067 mm eller 750 mm. Det ble anlagt flere av disse rundt omkring i Norge. Det var en gjengs oppfatning at Norges topografi tilsa bruk av smalspor. Fordelen kunne være flere: - billigere lokomotiver og vogner - billigere underbygning og bruer - tillot krappere kurver, dermed mindre fyllinger, skjæringer og tunneler. Etter hvert som baneanleggene ble utvidet og steder med behov for omstigning og omlasting stadig ble flere, ble ulempen med manglende standardisering påtagelig. Her i landet fikk smalspor nådestøtet da Stortinget i 1898 vedtok at Bergensbanen skulle bygges som normalsporet jernbane. I praksis tok det imidlertid lang tid før alle sporbrudd i Norge var avviklet (Kilde: Lokalhistoriewiki)
Inne på ovnsmuseet
Punkt nr. 3 på kartet øverst i innlegget
Frakting av malm i slede
Her får vi en liten innføring i hvordan masovnen ble tent. Det tok flere dager med forvarming før den nådde riktig temperatur, og når den først brant, så brant den gjerne i 2-3 år før den ble slukket for blant annet rengjøring og reparasjoner.
Den eldste ovnsplaten fra Eidsfoss ble støpt i 1698. Den viser kong Kristian Vs portrett, laget etter et ryttermonument i København. Relieffet er flankert av palmelignende vekster. På platens nedre del har Hausmann reklamert for sin nye virksomhet ved å gjengi et prospekt av Eidsfos jernverk med ni bygninger.
Bryllupshilsen på jernplate er ikke alle forunt å få
En god del flere fikk en gravplate av jern
Mengder med flotte ovner er å finne i utstillingen
Og det kom nye brannforskrifter, ovnene kunne ikke lenger stå på trebein,
og for å omgå påbudet laget folk i noen tilfeller trebein som de malte svarte,
for at det skulle se ut som om det var jern.
Kullbrenning
Kullvogn
Bøndene i området ble pålagt å brenne kull og kjøre til jernverket.
Slaggsteiner
Plakaten over forteller: Som regel ble slaggen fra masovnen kastet, eller brukt som fyllmasse. Derfor fins det mye av den på Eidsfoss. noen av den lettflytende slaggen fikk imidlertid renne ut i former og ble brukt som bygningsstein. Kleinsmidden, eller "Bettum-verkstedet", som ble bygd omkring 1780, er ett av flere hus på Eidsfoss med vegger av slaggstein. Bygningen ligger like ved innkjørselen til Eidsfoss hovedgård.
Fotografi av Kobberstikk av masovnhytte
Teksten under bildet er som følger:
Masovnhytte ved et norsk jernverk, ca. 1790 (fotografert etter kobberstikk)
For å lage jern trengte en malm, kull og i noen tilfeller også kalkstein. Malmen ble lagt - hver sort for seg - i svære hauger på malmplassen, tett ved masovnen. Etter at den ble pukket, dvs. gjort til passende biter, ble den røstet. Så ble både malmbitene og kullene fraktet oppover den skrå brua til masovnkransen i den øverste etasjen i masovnshuset. Herfra sørget hytteknektene for å skyfle malm og kull i passe mengder inn i masovnen og belgmesteren sørget for at masovnens "lunger" fungerte. Når det var tid for tapping veltet den glødende jernstrømmen ut og lyste opp bjelkene oppunder taket i rommet.
Masovnen og "transportapparatet" rundt den krevde også andre typer jobber. I en talloppgave fra 1783, kan vi se hvilke typer jobber arbeiderne hadde dette året. Noen få år tidligere besøkte dessuten den danske universitetslæreren J.C. Fabricius Eidsfoss. Skal vi tro ham så hadde verket 30-40 hus til arbeidsfolkene sine
og han anslo det totale folketallet til 200.
1 forvalter
1 proviantskriver
1 kullskriver
1 skoleholder
2 belgmakere
1 masovnmester
2 hammersmedmestere
1 stålmester
2 hyttedrenger
2 oppgivere
2 kullharkere
3 malmplukkere
7 hammersmedsvenner
8 kulldrenger
2 ansatte ved stålfabrikken og boltesmia
4 jaktførere
4 hjelpesmeder og dagarbeidere
5 tømmermenn
1 tømmermann og sagmester til verkets eget bruk
1 pliktfogd ved kverna
51 til sammen (Kilde: Hof bygdebok bind I).
Teksten over bildet forteller:
Kransen på en masovn ved et norsk jernverk, ca. 1790 (fotografert etter kobberstikk)
Masmesteren var en betrodd mann som hadde stor innsikt i smelteprosessen. La oss bli med ham en tur opp til ovnens øverste etasje, hvor masovnkransen er. her lyser det sterkt ut gjennom døra, og vi ser flammene slå opp gjennom åpningen i taket:
- Se nå stiger luen høyt og er blågrønn, sier masmesteren. Det betyr at ovnen vil
ha mer malm.
ha mer malm.
- Men når den får for mye malm?
- Ja, da blir flammen gul og det legger seg en tung, mørkbrun røyk over kransen.
- Har dere andre merker å gå etter?
- Masmesteren blir forarget over dette spørsmål. han har vel all verdens merker. (...) Han som kunne lytte til masovnen om den har det godt eller arbeider tungt. Han som bare ved å kaste et blikk på jernet og slaggen som kom ut der nede kunne avgjøre om det skulle brukes tilsetning av kalk, og hvor mye. Han som bare ved å ta et godt magedrag av morgenlufta kunne lukte hvordan masovnen hadde arbeidet om natten, snuse til dens velbefinnende.
(utdrag fra "Jern" av Georg Brochmann, utgitt i 1939)
Det finnes massevis av plakater, tekster, ovner, støpejernsverktøy, og annen informasjon tilknyttet jernverket her inne på ovnsmuseet. Det er bare å ta turen.
"Her ligger det ei lørje", sa Ragnhild og jeg så meg straks rundt for å se om det lå noen på bakken. Men nei, det var det som lå ute i vannet hun mente.
Ei lørje er en stor og enkel flatbunnet pram, butt i begge ender, og ble brukt til frakt.
Ser du godt etter, så kan du se at det ligger rester av en slik i vannet her.
Ser du godt etter, så kan du se at det ligger rester av en slik i vannet her.
Skovlhjul fra dampskipet Ekern, og rester av smalsporet jernbanespor
Skipet het opprinnelig Bygdøy, og ble bygget som pilotprosjekt ved det nystartede Bergens Mekaniske Verksted i 1857. Det gikk i rute mellom Christiania og Bygdøy til det ble kjøpt av Eidsfoss jernverk i 1860. Der ble det døpt Ekhof, etter bygdene Eker og Hof, men fikk senere navnet Ekern.
Ekern gikk i rute mellom Vestfossen og Eidsfoss til omkring 1914, og det fraktet både gods og passasjerer. Etterpå ble det brukt et par år som lekter, og skovlhjulet og maskineri ble dermed demontert. Skipet sank ved Bånepina utenfor Hakavika kraftstasjon under et uvære i 1917, og ligger i dag på bunnen av Eikern, på 140 meters dyp. Det var Ekern som tok de prominente gjestene til åpningen Tønsberg-Eidsfossbanen i 1901.
Da dampskipet Stadshauptmand Schwartz kom i drift i 1903, tok det over det meste av persontrafikken på Eikern. Det gikk i fast rutetrafikk mellom Eidsfoss og Vestfossen til det sank ved verkets brygge i 1931. Skipet ble hevet i 1995 og er plassert på Kølabånn, hvor du også finner mer informasjon om denne båtens historie
(avskrift av plakat plassert ved Skovlhjulet)
Kraftstasjonen fra 1915
og Badehuset fra 1908
Disse byggene ligger på festivalområdet,
her finner du også forsamlingshuset Eidsfoss hall (1909).
Den gamle Pusserstallen
Og på plassen til dreieskiva er det nå grill-/bålplass
Vi passerte også vannverket på Eidsfoss (Orevika Vannverk) på runden vår, og fontenen, som står på utsiden av bygget har en form som nok er ment å minne om jernverksovnene. Deler av bygget er bygget på tuftene av den gamle jernbanestasjonen som lå her, og perrongen er fremdeles inntakt og innlemmet i bygningskonstruksjonen - en fin måte å ta vare på historien, når det ikke er mulig å bevare alt slik det var. Noen ganger må historien vike for fremtiden.
Så er vi på vei opp til Hovedgården
Og Rennesansehaven / Parterrehagen
Vakre peoner
og muligheter for en liten pust i bakken
Verkseiernes ærverdige bolig.
Kavalèrfløyen
Hagen blir stelt av frivillige, og de steller virkelig pent med den.
To flotte gudinner på hver sin side av inngangspartiet til Hovedgården
kunne Ragnhild fortelle oss
Nei, fire gudinner svarte Elin. Det tok litt tid for noen å catche den kommentaren, mens andre tok den momentant - vi behøver ikke nevne navn
De "faste" gudinnene er laget som ovner
og det sies at jernet i kinnene er så tynt at når de ble fyrt opp i dem så fikk de røde kinn.
Flott inngangsdør på Hovedgården
Det spekuleres i om dette fra opprinnelsen kun var en åpen portal, det ble sagt at gjennom den ene åpningen kunne man se Eikern, og snudde man seg kunne man se Bergsvannet.
Ja, du kan se det, helt i enden av veien der - om du legger godviljen til, og følger du veien gjennom Eikealèen så kommer du til Bergsvannet
Hauane
Dette finner du som punkt 2 på kartet
Hauane er et av de tre opprinnelige arbeiderstrøkene som er bevart. Her finnes skolemuseet og Seweriin-utstillingen (som du kun får se om du kommer ifølge med en guide, og som vi valgte vekk i denne omgang).
Og dette huset er omtalt inne i ovnsmuseet - veggene her er bygget om av slaggsteiner, som ble støpt i former (se informasjon i avsnittet om ovnsmuseet).
Runden ble avsluttet med en nydelig lunsj på Gamle Eidsfoss Kro
.... og alle var enige om at det hadde vært en fin tur
