torsdag 21. september 2017

Man skal ikke tåle så inderlig vel...... den urett som rammer en selv

Ja, det kan kanskje være å sikte litt høyt, når man velger å bruke en slik overskrift til blogginnlegget. Et kjent utsagn, og så har jeg til og med vært så freidig at jeg har endret på det.

Bakgrunnen for dette har flere sider, og har nok bygget seg opp over tid.

Men, det som fikk begeret til å renne over i dag, var at jeg delte en artikkel på Facebook på onsdag, en artikkel fra Aftenposten og leste kommentarene jeg fikk på den.



Vanlig påstand: «Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe»



Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det som står skrevet i den artikkelen, så jeg delte den, med påskriften "Ønsker meg at folk leser denne"

Og joda, det gjorde de, eller gjorde de det ikke? Jeg vet ærlig talt ikke, den ble kanskje bare skummet igjennom, fordi det var jo "mas fra en uføretrygdet eller naver - både innlegget og artikkelen" - Ikke så interessant, men ok da, kan jo skumme igjennom for gammelt vennskaps skyld liksom.

En av kommentarene jeg fikk under innlegget mitt var: Burde de det snakkes om i artikkelen være noe tilbakeholdene med å poste bilder over alt med alle lykketingene man gjør? Kan noe av reaksjonene skyldes at de som jobber full uke og mer, ikke har tid / mulighet til slike "fjellturer" fordi man jobber skift, forbereder seg til neste uke, må ordne / vedlikeholde huset etc. .....

Jeg må innrømme at jeg revnet. Hvis jeg går en tur, eller holder på litt i hagen, eller drar på kaffebesøk til venner eller familie. Om jeg har en dag på fjellet med matpakke og termos, rusler rundt i sakte tempo og tar masse bilder som jeg kan kose meg med senere, og dele dem med venner og kjente. Tror virkelig vedkommende at jeg gjør det for å gjøre folk misunnelige på at jeg kan gjøre dette på dagtid?

Det handler da vel for søren ikke om hva jeg bruker tiden min til i forhold til deg eller andre som er i full jobb. Det handler om hva en arbeidsufør kan få til i hverdagen, hva en arbeidsufør kan gjøre for å bedre sin egen situasjon og ha et greit liv.

De som jobber full uke og mer, som ikke har tid / mulighet til slike "fjellturer" fordi man jobber skift, forbereder seg til neste uke, må ordne / vedlikeholde huset etc........

Vel, de har vel også sine lykkeopplevelser - får jeg inderlig håpe - hvis ikke er det noe feil med prioriteringen til disse menneskene, og det skal da vel ikke gå ut over meg? Jeg ser at de også poster bilder fra turer og lykkelige hendelser og de får likes og mange kommentarer. Og jeg unner dem det så til de grader, ja, jeg til og med koser meg med å se på bilder og lese alle kommentarene. Men hvis jeg gjør det samme, så skal jeg altså holde tilbake fordi det er en del mennesker der ute som ikke kan gjøre disse tingene på samme tidspunkt som meg? Eller som til og med ikke rekker å gå tur hver eneste dag, men bare en til to ganger i uken, uten tanke for at de turene jeg går kanskje er det eneste jeg klarer å gjøre den dagen? Og en annen ting som er MINST like viktig. Jeg skulle veldig gjerne ha vært i full jobb, og ikke hatt tid til å gå tur på dagtid, rett og slett vært frisk. Skal jeg skamme meg over at jeg går tur på dagtid når du er på jobb?

Jeg skal fortelle deg noe, som jeg faktisk trodde du var klar over. For at jeg skal kunne gå den turen så må jeg forsake noe annet. Jeg får kanskje ikke ryddet og vasket hjemme, jeg får kanskje ikke tatt den telefonsamtalen med ei venninne som jeg hadde håpet på, jeg får kanskje ikke handlet, jeg får kanskje ikke gjort verken det ene eller det andre, annet enn å gå den turen. Til gjengjeld får jeg frisk luft, bevegelse i kroppen, jeg får kanskje forbrent noen kalorier, jeg får tankene over på andre ting en sykdommen jeg sliter med, ja jeg føler til og med at jeg lever - gud forby.



Jeg revnet som sagt, og jeg var rimelig snar til å kommentere tilbake. Hvorpå jeg fikk følgende svar til den kommentaren: Min kommentar dreier seg overhodet ikke om at du ikke skal gjøre de tingene du klarer å gjøre, men om i hvilken grad / omfang det skal publiseres og om for mye publisering støtter opp om enkelte holdninger.

En annen kommenterte med følgende: Her forstår jeg hva vedkommende mener med innlegget sitt tror jeg. Det er ikke at det ikke er lov å poste positive ting, men hvis det daglig legges ut alt man gjør og rekker, så er jeg enig i at det gis et skjevt bilde.

For mye publisering? Støtte opp om enkelte holdninger? OK, skal vi kalle en spade for en spade her?

For å ta den siste først, slik jeg ser det OG opplever det. Det er generelt sett en dårlig holdning hos arbeidsføre mennesker ovenfor de ikke arbeidsføre, og MERK jeg sier generelt. Jeg kan si det, for det er ikke lenge siden jeg var fullt arbeidsfør og hadde mine tanker selv om de som ikke var arbeidsføre.

Når man er i en slik situasjon at man ikke klarer å være i jobb, så er det så utrolig viktig å holde motet og humøret oppe, rett og slett gjøre det beste ut av dagen, på alle måter.

Da gjelder det å finne de små gledene, som for eksempel det å kunne gå en tur i skogen eller i fjellet. Og kanskje går jeg turen like raskt som deg også - tenk det - Men det er det som kommer etterpå som skiller deg og meg. Du kan gå på jobb etterpå, være klar i hodet, føle deg i fin form, planlegge hva du skal gjøre neste helg, bråbestemme deg for å spise middag ute eller gå på kino. Mens jeg må hjem å legge meg, og jeg ligger kanskje både en og to og tre dager, men det ser ikke du, for det forteller jeg deg ikke. Ja, jeg kan ha vært inne på Facebook å kommentert på noe som er lagt ut der, eller jeg kan dele et minne, eller skrive en ny status på meg selv, kanskje legge ut et bilde av nabokatten som finner det for godt å komme innom. Dette gjør jeg når jeg er oppe en liten tur fra senga eller sofaen. Dette er min kontakt med omverdenen slik du har kontakt med dine kollegaer, kunder eller forretningsforbindelser. På slike dager (eller døgn) kan jeg ligge i opp mot 16-18 timer, men jeg må opp innimellom for nødvendige do-besøk eller det å prøve å få i meg litt mat og drikke. Jeg kan også føle at jeg trenger litt frisk luft på slike dager, og da kan jeg finne på å gå ut i hagen en tur, stelle med noen planter, klippe av noen greiner fra nærliggende busker - sånn bare for å stusse litt på de og gjøre de penere. Jeg kan være ut å holde på med disse tingene i 10 minutter og så må jeg inn å legge meg nedpå igjen i 30-60-120 minutter.

Når jeg holder på med disse tingene så er lyder og smerter i hodet vanvittige. En nabo kan komme forbi å slå av en prat over gjerdet. Jeg smiler og prater tilbake, innvendig er alt en tåke - brainfog kaller ekspertene det. Jeg kan si til vedkommende på den andre siden av gjerdet at "ja i dag har jeg gjort sånn og slik" og så får jeg kommentaren tilbake "å ja, orker du det, du som er syk da?"

Takk for oppmuntringen liksom. Selv om jeg er arbeidsufør så betyr ikke det at jeg ikke klarer å bevege meg. Det at jeg er i bevegelse betyr bare det at jeg forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen, jeg prøver å være i live.

Så var det kommentaren om for mye publisering. Vel, jeg kjenner til mange som publiserer enorme mengder av det som hodet deres er fullt av. Om noen poster statuser og bilder om et emne som ikke interesserer meg, så vel, da får bare jeg la være å lese det da, jeg kan jo ikke nekte vedkommende å poste disse tingene, ja det vil rett og slett være veldig uhøflig å be vedkommende om å begrense seg litt, fordi det ble en skjevfordeling i hva de ulike innleggene på Facebook handlet om. Men det er kanskje ikke skjevfordeling det? For å si det jeg mener, så føler ikke jeg at det er en skjevfordeling som plager meg. Kanskje man ikke skulle bry seg så mye om hva andre legger ut, som ikke er av interesse for en selv?

Men, ... joda, det finnes en skjevfordeling, det er det at du er frisk og det er ikke jeg. Du legger ut skrytebilder og får likes og kommentarer, mens jeg legger ut skrytebilder og får skjeve blikk og spørsmål om dette virkelig er noe jeg kan gjøre, jeg som ikke er arbeidsfør - der er skjevheten.

Den siste tiden jeg var i jobb så var jeg like mye sykemeldt som jeg var tilstede på jobb. Antar det var rimelig frustrerende for mine kollegaer, det var kjempefrustrerende for meg i alle fall. Og de dagene jeg var på jobb så merket jeg selv at jeg ikke klarte å henge med, alt var fryktelig tungt og jeg sovnet med en gang jeg kom hjem. Jeg laget ikke middag, jeg hadde problemer med å holde det rent og ryddig rundt meg, jeg orket knapt å sette på en vaskemaskin. Jeg hadde problemer med å følge opp sønnen min. Jeg følte at det eneste jeg gjorde var å gå på jobb, og å sove, og selv det ble ikke godt gjennomført.

Det var de tingene jeg ikke fikk gjort, fordi jeg var på jobb, på lik linje med deg, at du ikke får gått fjelltur fordi du er på jobb. Og så mener du at jeg skal holde tilbake, at jeg skal ha dårlig samvittighet fordi jeg deler bilder av ting jeg faktisk har mestret?

For min del, og for mange i samme situasjon som meg, så er det å kunne dele bilder og statuser av positive opplevelser og mestringer et ledd i å klare hverdagen. Det er en boost for å komme seg videre i livet. Det jeg klarer i dag, kanskje jeg kan klare mer av det i morgen, eller i alle fall i neste uke. Det at jeg gleder meg over de små tingene, gjør at jeg klarer å skyve de negative tingene litt i bakgrunnen. Jeg klarer å holde meg oppe når du ser meg, det er derfor jeg viser meg frem. Jeg blir mer positivt innstilt til meg selv når jeg klarer å mestre ting, det er derfor jeg forteller om det. Og ved å få en positiv tilbakemelding fra deg, som jeg egentlig setter veldig høyt, så gir det meg en ekstra styrke til å prøve litt til.

Jeg har ikke valgt å være syk, de færreste arbeidsuføre har valgt det. Jeg ville mye heller ha stresset meg av sted på jobb, hatt en arbeidsdag fylt med mange spennende oppgaver, gode kollegaer og andre. Hatt en rimelig grei inntekt, og ikke minst, kunne bestemme over egne dager og eget liv. Du er heldig for alt dette har du, jeg må ta til takke med å glede meg over småting. Og jeg gjør det. Jeg gleder meg over alt jeg kan glede meg over. Jeg prøver å være positiv, og jeg tar med meg det positive som livet gir meg muligheter for. Jeg føler jeg har det rimelig greit, til tross for dårlige dager, til tross for alle begrensningene, til tross for veldig lav månedlig inntekt.

Jeg har i det minste gleden ved mestring av enkelte ting, og det å jublende kunne fortelle omverdenen om det. Ikke ta fra meg den gleden.

Jeg valgte for øvrig å slette innlegget hvor jeg hadde delt artikkelen, nettopp for at folk ikke skal kunne gå inn på Facebook-innlegget mitt å se hvem som har skrevet de kommentarene jeg har skrevet om her. Link til artikkelen ligger øverst i blogginnlegget, slik at de som ønsker å lese det kan gjøre det.

Jeg velger å tro at dere som kommenterte ikke mente det sånn som jeg har oppfattet det, men dette var rett og slett en "brannfakkel". Syke mennesker er mer sårbare enn friske og kanskje tar vi oss litt for nær av ting som blir sagt, men det føles så fryktelig vondt, for de aller aller fleste av oss arbeidsuføre ville faktisk ha foretrukket å være i full jobb, og ikke hatt tid til den fjellturen på dagtid, vi har bare ikke muligheten til å velge den løsningen.

torsdag 27. juli 2017

En Zommerdag på MuZeum

Her i fjor en gang på seinsommeren, så jeg at min kusine og min tante hadde vært på museumsbesøk. Mange fine bilder ble delt på Facebook, bilder jeg kikket på med stor interesse.


http://www.z-museum.no/no/

Her var det jo masse spennende, og ikke minst hattebutikken til min tante Svanhild.  "Jully Motesalong" var bygget opp inne i museet. Vet du, dette har jeg lyst til å se også.

Det skulle gå nesten et år, men endelig var dagen her, onsdag 26. juli 2017. Hele familien skulle av sted. Mamma og pappa kom hjem til meg klokken 7 på morgenen, vel den hadde nok dratt en 5-7 minutter over 7 da de parkerte utenfor her, og med de siste forberedelsers kaos, var vi klare til å sette kursen mot Telemark når klokka var ca. halv åtte på morgenen, mamma, pappa, min sønn og jeg.

Været var egentlig perfekt for en kjøretur og museumsbesøk denne dagen, delvis overskyet. Vi kjøret gjennom noen få regnbyger, men det var opphold mesteparten av veien.

Første etappe var Hønefoss - Porsgrunn og når klokka dro seg mot 10 på formiddagen, så parkerte vi i gårdsplassen hos Svanhild og Tore. Onkel Henrik (Jan Henrik) og Turid, som bor rett nedenfor kom også ruslende, og vi fikk en kaffekopp og noe å bite i. Det smakte fortreffelig, og ga oss den energien vi hadde behov for, for å komme oss videre nedover i Telemark, helt ned til Treungen. Vi fikk også tid til å lese artikkelen som sto om Z-Museum i TA samme dag. Ut fra det som sto der skjønte vi at vi absolutt hadde noe å se frem til.

Vi fikk beskjed om å parkere bilen og fordele oss på to andre biler. Mamma og pappa skulle sitte på med onkel Henrik og Turid, og min sønn og jeg skulle sitte på med tante Svanhild og Tore. Med på turen (i egen bil) var også Dina Beathe og Morten med sine 3 søte små håpefulle. Så joda, vi var en ganske så stor gjeng som skulle "invadere" museet denne dagen.

Turen gikk via Drangedal, stedet hvor etternavnet mitt kommer fra, og om du er interessert, så ta en titt inne på en av mine andre blogger, så finner du litt om dette.

Vi var endelig fremme, og vi kunne toge inn i samlet flokk. Man blir med en gang slått av hvor enormt mye de har på dette "lille" private museet i Treungen. WOW sier jeg bare, er det mulig? Her finner man jo "alt". Jeg må bemerke at museet er bygget opp av private samlinger, og for noen samlinger.

Vi kan beskue noen av samlingene allerede utenfor døra.

Samferdsel er viktig, uansett hvor man er, og da må man ha transportmidler, så hva er vel mer naturlig enn å vise frem litt norsk bilhistorie?




Og så et fremkomstmiddel som går på "menneskelig forbrenningsmotor,
eller pedalkraft som vi kanskje kan si

Transportmiddelet er her vist frem av tante Svanhild og mamma


Det finnes en utstilling om Søftestad Gruber inne i museet,
og på utsiden står gruvenes egen brannbil utstilt.


Man kommer først inn i museumsbutikken, her betaler men for inngangen, og får en liten klistrelapp som skal settes synlig. Man vil jo ikke bli tatt for "sniking".



Jeg ble besøkende nr. 30594, altså 406 nummer unna å vinne gratis inngang og ei flaske champagne. Ja, for det er nemlig det hver besøkende nr. 1000 vinner. Ja ja, ikke alle kan vinne, og penger må de jo ha inn for å kunne drifte dette flotte stedet.


Vi blir møtt i døra av direktøren, eller som han sier selv, han liker å bli kalt visedirektør, for det er jo det han gjør, ja altså vise frem hva de har, og så ler han godt. Man kan jo bare bli i godt humør av denne mannen.

Ivrig begynner å han å fortelle om utstillingen som vi har rett til høyre for oss etter inngangen, en Disney-utstilling av dimensjoner. Samlingen består kun av ting som har blitt utgitt i Norge og her bugner det av barndomsminner, ja noen av tingene er sågar eldre enn meg, det første Donald bladet i Norge ble jo utgitt i desember 1948 og er selvfølgelig å finne i denne utstillingen.




Mamma, se her, her er maken til kakeboksen din. (og ikke lenge etter jeg kom med det utbruddet så hørte jeg minst to andre besøkende som sa akkurat det samme)


Disney farge-TV, gjett om jeg husker disse da. Stor stas når det var noe som fulgte med bladene, det var ikke hverdagskost den gangen, slik det er nå. Tror ikke jeg ser ett Donald blad uten at det ligger i plast og har en gave med på kjøpet i disse dager.  Jeg mener disse "fjernsynene" som fulgte med bladene var en del av omslaget, og så måtte vi klippe ut / trykke ut selv og sette sammen. Men det var vel kanskje ikke de vanlige bladene som hadde disse tilleggene, kunne det ha vært sommerhefter eller noe sånt mon tro?

Og så var det Donald-luene ja, båt-luene, i stiv bomull. Mimre mimre

Det ser ut som om pappa og onkel Henrik falt helt i staver over Disney samlinga.
De var langt fra de eneste.

Det finnes mange kjøretøy utstilt her, og de skinner om kapp med øynene til de besøkende

Og noen biler vekker selvfølgelig opp gamle barndomsminner. Ferieturer med hele familien trykket inn i en VW Boble, ungene bak i kassa over motoren, bak bakseteryggen, lastestativ på taket og en lillebrorhenger bak (om vi hadde).


Jeg kjenner faktisk jeg få en liten tåre i øyekroken her altså, og dukkevogna som står utstilt på hylla bak er maken til den jeg hadde, bare det at min var lyseblå (herregud, er jeg så gammal at mine leker er på museum?, men shitt au, detta var moro)


Etter å ha gått litt rundt å beundret de ulike utstillingene, kom vi til det vi i utgangspunktet hadde reist hit for å se, nemlig hattebutikken til tante Svanhild.


Butikken ble i sin tid startet av Gunborg og Jully Isaksen. I 1981 tok Svanhild over butikken, og hadde den frem til den ble lagt ned i mars 1997.

Himmel og hav, jeg husker jo alt dette vi ser her. Det var spennende å komme på besøk inn i butikken, og som lita jenta kunne man drømme seg bort i slør og lange hansker, snertne hatter, perler og fjær.















Vi ruslet videre, og jeg lover, det er så mye å se her, man trenger å fordøye litt, og hva er vel da bedre enn å ta en liten pust i bakken på museets egen cafè, som er innredet som en 50-talls amerikansk diner. Nydelig kaffe og deilige vafler, ja de har litt annet også, blant annet rundstykke med ost og skinke, nysmurt og godt.



Etter pausen ruslet vi tilbake gjennom utstillingen, samme veien som vi kom, og da oppdager man ting man ikke så første gangen.


OL telefonen, som Telenor kom med i 1994. Denne telefonen hadde jeg til langt ut på 2000-tallet. Tiden går bare fortere og fortere sies det, og joda, å se denne telefonen allerede på museum gir noen tanker. Morsomt.

Zamlingen med telefoner er enorm, dette viser bare et lite hjørne av det tele-relaterte som vises frem her.

Det er så mye å se, og jeg gir dere her bare en liten smakebit av hva som venter dere innenfor veggene til Z-Museum





2. verdenskrig er representert, og bilder fra bombingen på Herøya den 24. juli 1943. Det slår meg nå når jeg skriver dette at jeg var der 74 år og 2 - to - dager etter det skjedde.

Pappa opplevde bombinga, han satt i kjelleren på Gunneklev gård sammen med farmor og oldemor og oldefar, kanskje noen flere fra familien også,
men det er disse han har nevnt når han snakker om det.

Jeg er sikker på at hans søster (min tante Gerd) også var der,
og kanskje også noen tanter og onkler.


Som plakaten nedenfor forteller, verktøyet vi ser over her er dirkesettet til Ole Høyland


Til og med et tannlegekontor finner vi på Z-Museum, og det lukter tannlege der inne, i alle fall sånn det luktet på tannlegekontor i min barndom.
Jeg fikk øyeblikkelig back-flash til min skoletannlege.


Gamle radioer og platespillere.

Du finner barbersaker og skomakerlester, symaskiner, tobakks-"sjappe", fotoapparater, knivsamling, jernbanerelaterte ting og selvfølgelig magnetisk stein fra Søftestad. Du finner leker og lamper, turutstyr og transportmidler, kino og ja, jeg vet ikke hva.

Sånn rød plast pick-up husker jeg vi hadde i sandkassa.

Vi hadde noen av disse små også, i alle fall så hadde vi en gul og en blå,
og en oransj og..... også.....


Jeg kan ikke huske at vi hadde en sånn VW pick up, men jeg vet at disse bilene nærmest kunne vris uten at de ble ødelagt. Det var den gangen leker ble laget for å holde, sånn som i "den gang jeg var ung". Jadda, jeg føler meg gammel nå, men sånn blir det når man finner igjen lekene sine på museum. Moro er det allikevel.



Ja, og så kjøpte jeg meg et kart over Sør-Norge da, riktignok var det gammelt, og Telemark er bare en hvit flekk på kartet. Det har seg nemlig sånn at Telemarkingene var noen råtasser, de ønsket ikke innblanding fra andre, og når karttegnerne kom for å lage kart over området, så ble de kjeppjaget ut av fylket.



Det er utrolig mye flott å se her, og jeg kan jo bare ikke publisere bilder av alt sammen, selv om jeg har lyst til det, jeg vil jo da komme til å ta knekken på serveren som huser denne bloggen for meg. Men, jeg vil veldig gjerne at alle skal få se dette flottet stedet. Du må bare ta deg en tur, og har du lang reisevei så behøver du jo ikke gjøre som oss, å ta hele turen som en dagstur, det finnes overnattingsmuligheter i nærheten.


Etter en Zommerdag i Muzeet, var det godt å zette zeg ned på utziden.




Fikk ikke bildet av det da, men når vi satt her ute så kom "vise"-direktøren ut, det var tante Svanhild som hentet han. Han ante fred og ingen fare da vi plutselig brøt ut i bursdagssang til han, mannen hadde jo "rund-dag" og det måtte jo markeres.
Jeg tror han ble en smule overrasket.


Tuzen takk for turen, vi zeez en annen gang ogzå på Z-Museum (jeg har nok fått Z på hjernen, du får bare bære over med meg).

Ja, dagen var jo egentlig ikke slutt her da, vi reiste hjem til onkel Henrik og Turid og fikk servert nydelig karbonadesmørbrød, det smakte godt. Hilse på pusekatten deres fikk vi oss gjort.

Vi rakk også innom Gimsøy kirke i Skien, måtte jo se til grava til farfar og farmor, og fordi det ble sendt noen meldinger i forkant, var vi heldige å fikk møte Grete og Terje der. Grete er kusina til pappa og jeg har vel ikke sett henne siden jeg var 10-12 år tenker jeg. Veldig hyggelig å få hilse på dere.



Dessverre sendte jeg ikke melding til Marit, Gretes søster. Faktaopplysningene har nok gått litt i ball her, for jeg var så sikker på at hun bodde i Kragerø, men det gjør hun da altså ikke. Ja ja, neste gang Marit, da må vi få hilst på deg også.