Vi er godt inn i januar, ja faktisk over halvveis allerede og dagen har 6 timer 59 minutter og 52 sekunder med dagslys ifølge "sol og månetider i dag".
Det var en pangstart på året. Pus og jeg misstrivdes veldig med rakettene som ble sendt opp på nyttårsaften, han fordi han var redd for bråket og blinkingen og jeg fordi jeg følte ubehag av blinkingen og lydene. Derfor tilbrakte vi store deler av tiden på badet, hvor det ikke finnes vindu og hvor lyden ble noen lunde dempet.
Men sånn rent bortsett fra det så forløp feiringen stille og rolig. Sønnen min var bortreist, han skulle feire med noen kamerater, så jeg hadde ei venninne og hennes datter på besøk, all den tid hennes datter var under 18, min venninne kjørte bil og jeg var svimmel, så var mørkbrent kaffe det sterkeste som ble inntatt når det gamle året gikk over i det nye.
På grunn av en hel del tanker og bekymringer så svaiet det rimelig nok hos meg uansett. En del endringer er på trappene i det nye året, og dette gjør selvfølgelig at man tenker mye på hva som skjer fremover. Jeg har ikke lenger fast ansettelse noe sted, og dette fører jo selvfølgelig til en del tanker og bekymringer. Jeg er fullt på det rene med at dette var noe som måtte komme, for all den tid min situasjon har vært sånn omtrentlig uforandret det siste året, og legen mener det er liten sjanse for at det skal skje noen endringer i så måte, så var det helt uaktuelt å skulle gå tilbake til den jobben jeg hadde.
Så hva nå?
Dottene sprenger i ørene, tinnitusen er fortsatt konstant og balansen er så som så.
Men jeg har hatt noen flotte opplevelser også da, man må absolutt ikke glemme de gode opplevelsene. Det er jo de som "er livet".
Forrige lørdag var jeg på Anitkk-/Retro messe på Brandbu sammen med ei venninne. Forferdelig kjøreforhold, men jeg satt på, så ingen bekymringer i så måte. Masse flott å se (og kjøpe), men vær på vakt på slike steder, noen priser seg himmelhøyt og man skal vite hva man gjør for å gjøre en god handel. Men morsomt å se, bevares.
Etter en stund følte jeg at jeg begynte å støtte veggene og det var på tide å komme seg ut en tur. Og med kritthvit snø, knallsol og blå himmel var det greit å kunne lukke øynene en del på veien hjem. Det er et vakkert syn med den gnistrende hvite snøen, men det var det lyset som påvirket formen da.....
Det ble en stopp på Jevnaker og middag på Corner på vei hjem, kan absolutt anbefales. Nydelig mat og greie priser.
Ellers har tiden gått med på å kaste ut jula. Har vel brukt omtrent ei uke på å få vekk julepynten, ja ting tar tid, men jeg har tid til det. Fortsatt ligger det juleduk på kjøkkenbordet, men jula varer helt til påske har jeg hørt, så den tåler vel å ligge der litt til. Er ikke utpreget juleduk, så det får gå.
Jeg leste et innlegg på nettet her om dagen, ei dame med navnet Sofie Haugom som skrev "Jeg spiller ikke syk, jeg spiller normal" et innlegg om det å leve med en sykdom som ikke synes utenpå. Det var utrolig godt skrevet, og jeg kjente meg igjen i det hun skrev. Link til innlegget her.
Anbefaler at dere tar dere tid til å gå inn å lese det.
Jeg er ikke i skrivehumør om dagen, orker ikke å tråkle sammen tankene såpass at jeg kan få skrevet noe som noen har lyst til å lese, men vil prøve å komme sterkere tilbake.
Ordtaket "Opp som en bjønn og ned som en skinnfell" er igrunnen veldig betegnende for hvordan jeg føler meg om dagen. Går på med dødsforakt og ramler sammen som en våt klut. Jeg har hatt en del besøk, og det har vært hyggelig, men da ingen overskudd i etterkant til skriving.
Jeg fant en liten filmsnutt på YouTube, som viser litt om hvordan man opplever omgivelsene sine når man sliter med Menieres. Ta en titt på den også, om du har lyst.
Linken til filmen finner du her. NB! Advarsel i starten av filmen om at det å se denne kan få deg til å føle deg svimmel ;-)
Vi snakkes senere :-) Ta vare på hverandre.
