Ut på tur ......... aldri (nesten ikke) sur

Spa behandlinger burde finnes på blå resept, så det så.

Det senker stressnivået så til de grader, til og med det stressnivået du ikke visste du hadde. Og er det noe som trigger Menieres så er det stress.

Jeg gledet meg vanvittig til turen, men jeg gruet meg også. Alle vet jo at det er stressende på en flyplass, alle kjenner til at det å reise er en stressende situasjon, og for ikke å snakke om alle lydene man blir utsatt for. Lyder og bevegelse og lys er de største utfordringene for min del og jeg visste at det ville bli mye av alt dette. Skuldrene var av den grunn oppunder ørene når tiden for avreise nærmet seg. Men, jeg var fast bestemt på å gjennomføre denne turen, og jeg skulle da tross alt reise sammen med 3 gode venninner som jeg visste ville ta vare på meg om noe skulle skje.

Mange vil sikkert finne det rart at jeg drar på tur når jeg ikke føler meg i stand til å jobbe. Vel, det handler om å gjøre livet sitt så bra som mulig, og med avklaring om turen i forkant hos NAV så handlet det bare om å gjøre det beste ut av den situasjonen og de mulighetene som jeg hadde tilgjengelig.

For å få en så myk start på reisen som mulig, så reiste vi til Gardermoen på tirsdag kveld, for å overnatte på RunWay Hotell, og utsikten fra hotellvinduet på onsdag morgen lovet godt.

Etter en god hotellfrokost tok vi shuttel-bussen til flyplassen og reisen var igang. For å "sikre meg" på best mulig måte, satte jeg en ørepropp i det syke øret, for å dempe lydene rundt meg.

Disse stenger ikke lydene ute, men de gjør lydnivået mer behagelig, og med min overfølsomhet for lyd, og spesielt dure-lyder / bass-lyder av ymse slag var de absolutt til god hjelp. Jeg har lært at man skal ikke stenge lyden ute, man skal la seg påvirke av den - for å venne seg til lyder på nytt. Men, i enkelte tilfeller, så bør man nok absolutt velge en slik løsning. Disse proppene hjalp meg i alle fall til å utstå lydene rundt meg, og ikke minst lyden fra flymotor.

Flyturen gikk greit og vi ble hentet av en sjåfør (vi hadde bestilt på forhånd) på flyplassen og fraktet trygt til hotellet.

Vi ankom hotellet kl. 14:00, og heldigvis var rommene våre allerede klare, slik at vi kunne få satt inn bagasjen med en gang (normalt sett er rommene klare ved 17-18-tiden). Og klokken 17:00 hadde vi første spa-behandling.

Mange av dere har sikkert tatt spa-behandlinger tidligere, dette var min aller første gang og jeg gru-gledet meg. Påkledd (eller halvnaken som jeg følte meg) med en hvit frotte badekåpe fra hotellet og en papir-string-truse !!! vandret jeg gjennom gangen fra rommet og over til spa-avdelingen på skjelvende ben og med hjertet i halsen.

Vi ble vist inn et venterom hvor det var behagelig lav musikk i bakgrunnen, sildrende vann og så lave "benker" å sitte på at man burde vært født med ben som ikke gikk lenger ned enn til kneet for å kunne sette seg på en noen lunde anstendig måte.

Etter et lite øyeblikk ble vi hentet til hvert vårt lille behandlingsrom av en søt liten asiatisk dame. Jeg tenkte med meg selv at dette måtte jo bli det samme som å masseres av en flue, vel, så feil kan man ta.

Jeg fikk beskjed om å legge meg på benken og jeg ble massert med skrubbekrem over hele kroppen, og jeg skal hilse og si at den dama hadde kraft i hendene. Så var det inn i dusjen og få dusjet av alle "kornene" fra skrubbekremen.

Ny omgang med krem, denne gangen body-butter (honning og vanilje). Og jeg skulle på nytt legge meg på benken, som denne gangen var trukket med en plastfolie.

Jeg måtte flire for meg selv når jeg i tankene så meg selv ligge der som en gele-klump, skliende rundt på den plastfolien kun ikledd ei stringtruse. Det må ha vært et syn for guder. Men dama var profesjonell og lot seg ikke merke med dette noe latterlige synet (for det må det ha vært). Forsiden av ben og mage og armer ble også innsmurt med body-butter og så ble plastfolien trukket rundt meg, etterfulgt av et teppe som jeg fikk over meg og en hvit klut over øynene. Jeg skulle ligge der som en annen wrap i 20 minutter. Og tro meg, det var aldeles nydelig. Rommet hadde dempet belysning, svak asiatisk musikk i bakgrunnen og alt var helt stille - ja bortsett fra tinnitusen min da, men den skulle ikke få ødelegge dette øyeblikket.

Etter 20 minutter ble jeg "vekket" av damen igjen og det var ny runde i dusjen, for å få av seg overskuddet av body-butter. Butter var igrunnen det riktige ordet, for det føltes som smør på kroppen - ja ikke for at jeg har for vane å smøre meg inn med smør, men jeg kan godt tenke meg at følelsen vil være lik.

Så var det tilbake på benken og ny runde med smørning. En deilig krem som ble massert inn over hele kroppen.

Jeg følte meg helt i koma når damen sa at min tid på behandlingsbenken var omme, jeg skulle gjerne ha ligget der å fått mer behandling. Jeg følte meg helt salig da jeg ruslet tilbake til venterommet og møtte 2 av de 3 andre der. Her fikk vi servert vann med sitron eller te, alt etter eget ønske, og vi satt der å roet ned til sistemann var ferdig før vi ruslet tilbake til rommet.

Det var deilig å legge seg ned på senga å bare nyte det som hadde skjedd. En svak eim av honning og vanilje sto rundt meg (hadde i forkant vært litt redd for den lukten, for jeg er veldig var for enkelte lukter og føler meg ofte dårlig dersom jeg blir påvirket av for eksempel en kraftig parfyme og lignende).

Kvelden ble tilbragt på hotellet og middagen inntatt i hotellets ypperlige restaurant.

Andebryst

Lemonpai

Stressnivået var på null-punktet dette var absolutt det gode liv. Vi tok forholdsvis tidlig kvelden og etter en god natts søvn var det frokost og så ny behandling.

Denne gangen med varme steiner. Jeg skal ikke gå inn på noen utførlig beskrivelse av denne behandlingen, men jeg kan understreke at det var nydelig. De varme steinene var akkurat passe varme og massasjen gjorde godt både for kropp og sjel.

Med unntak av den kraftige tinnitusen følte jeg meg i veldig fin form og vi bestemte oss for å reise inn til sentrum av Krakow.

Vi hadde nydelig vær og det var mye å se på. Jeg merket fort at formen ikke var helt på topp, så det ble mye sakte rusling rundt om, og når de andre forsvant inn i ulike butikker for å se på utvalget, valgte jeg som oftest å stå igjen på utsiden å vente, eller jeg fant et sted hvor jeg kunne slenge rumpa nedpå. Men bare det å komme unna hjemmets fire vegger og en triviell hverdag gjør godt.

Vi spiste lunsj på en fortausrestaurant

og lot den få følge av en lokal øl

Så var det mer rusling rundt på torget og de nærmeste sidegatene

Det krydde av guider som ville praie oss, og de snublet omtrent i føttene på hverandre for å komme med et godt tilbud til oss. Det var hester med flott seletøy, kusker i uniform og "adelige" vogner, og det var små elektriske turist-vogner. Vi valgte en slik elektrisk vogn.

Guiden vår var ei hyggelig dame, som nylig hadde begynt i denne jobben, og nylig hadde lært engelsk. Men ut fra hvor kort tid hun hadde snakket språket må jeg si at hun imponerte. Hun kjørte rundt i det jødiske kvartalet (Kazimierz - som opprinnelig var en egen by)

Gettoen (hvor jødene ble jaget til fra sine hjem under andre verdenskrig)

Stolene er en installasjon som symboliserer det som jødene brakte med seg fra sine hjem til gettoen

og gamle-byen

Rester av den gamle bymuren

.... en mengde synagoger

og Schindlers fabrikk

Inntrykkene var mange, og selv om jeg var veldig sliten på dette tidspunktet så var det godt å være der sammen med gode venner.

Vel tilbake på torget i Krakow var det tid for en kulinarisk utskeielse igjen.

En ting er sikkert, når man er på tur skal man nyte det til fulle, og det gjorde vi så absolutt.

På kvelden spiste vi indisk (naturlig det når man er i Polen, er det ikke? ;-) )

Det var deilig å synke ned i hotellsengen når kvelden kom. Hodet var fullt av inntrykk og lyder, jeg var matt i kroppen, men det beste av alt var den gode følelsen.

Neste morgen, det var fredag og den ene av mine venninner hadde lovet å ta meg med på en egen tur.

Man reiser nemlig ikke til Krakow uten å ta turen til Auswitz eller Oświęcim som det heter lokalt.

Jeg skal ikke komme så mye mer inn på dette stedet i denne bloggen, men jeg skal si at dette var et sted hvor tankene vandret sine egne veier. Vi kan ikke klare å forestille oss grusomhetene som ble utført på dette stedet, men ved å gå rundt der inne, lese på plakatene som sto plassert rundt omkring, se utstillingene i de ulike byggene, det gir en mye å tenke på, og det setter det hele i et helt annet perspektiv enn bare å høre om det.

3 kilometer unna Auswitz ligger Birkenau (Brzezinka), så selvfølgelig måtte vi innom der også.

Jeg lar bildene tale for seg selv, og sier bare at det gjorde stort inntrykk å se dette. Mye større enn hva jeg hadde trodd på forhånd. De som sier at vi må glemme og gå videre vet ikke hva de snakker om. Dette kan ikke glemmes, vi kan ikke la historien få mulighet til å gjenta seg. Som med alt annet så er kunnskap viktig, så også med dette.

Etter en times biltur tilbake til Krakow, hvor tankene fikk løpe de veier de selv ønsket og inntrykkene sank inn, så møtte vi de 2 andre reisefellene våre på torvet i Krakow.

Kjøpelysten var ikke stor, men vi måtte ha mat (helt forferdelig å tenke på mat etter å ha sett hva vi hadde sett, men sånn er nå en gang mennesket innrettet... )

Vi gikk på en restaurant som serverte polsk mat, for selvfølgelig måtte vi smake på hva dette landet hadde å by på.

 Det blir egentlig helt feil å sette inn et bilde av et glass med Prosseco her nå, men, det var nå det vi endte opp med å drikke....

Bigos - jeg er rimelig sikker på at det er ikke slik den polske husmoren serverer denne retten, men det smakte godt da.

og  dumplings med kjøtt. Vel det er ikke sikkert en polakk hadde syntes så mye om å få servert vår potetklubb på samme måte som jeg spiser den, med "dott" og servert med sukker og et glass kefirmelk.

Lørdag, og det nærmer seg slutten på vårt opphold. Vi skulle bare en liten tur innom kjøpesenteret som lå i nærheten av hotellet, før vi skulle sette kursen til sentrum igjen. Men du vet, når damer slipper løs inne på et kjøpesenter så går kortene varme, vel ikke mitt da, jeg satt igjen på utsiden av den første butikken, en gigantisk sportsbutikk som hadde "alt mulig". Vi ruslet derfra og ned til neste senter for å innta lunsj på en uteservering. Toast og en kald øl og/eller cola (fritt valg og jeg fikk smake begge deler).

Så skulle den ene av mitt reisefølge inn å ordne seg nye briller. Vi andre ruslet med. Det var benker i "gangen" inne på senteret, så det tok ikke lang tid før jeg satt meg der. Lydene var overveldende og jeg klorte meg fast til benken etter beste evne.

Det endte med at de fant en handlekurv så jeg kunne støtte meg til den, og jeg ble fulgt ut. Jeg fikk ikke noe menieres-anfall, men jeg var helt i ubalanse på grunn av lyder og bevegelser rundt meg, og ikke minst blinkende lys fra diverse utstillinger og reklameskilt. Kvalmen satt som en klump i halsen, og til tross for de andres bekymring for at jeg skulle gå tilbake til hotellet, så valgte jeg det fremover en taxi. Jeg kunne nemlig ikke utstå tanken på at jeg skulle havne inn i en taxi med en sjåfør som var "dynket" i etterbarberingsvann, da hadde han fått servert både frokosten min fra samme dag og middagen fra dagen i forveien er jeg redd. Så jeg bestemte meg for å rusle sakte men sikkert den korte veien tilbake til hotellet. Vanligvis tar turen 5 minutter men jeg brukte god tid. Det var gressplener langs så og si hele veien, så om nødvendig så hadde jeg slengt meg nedpå plenen en stund. Jeg kom meg velberget frem til hotellet og sank ned på sengen hvor jeg rimelig raskt sovnet, jeg følte meg helt utmattet. Tre timer senere våknet jeg og oppdaget at de andre fremdeles ikke hadde kommet tilbake, så jeg sendte en sms. "Kommer snart" var svaret jeg fikk. Vel, det var helt greit det, men nå begynte det å bli ettermiddag og tiden til å dra inn til byen begynte å løpe fra oss, egentlig like greit, for jeg var ikke mye innstilt på en bytur med den formen jeg hadde nå.

Det ble en rolig kveld på hotellet, heldigvis, en av mine venner spurtet ned til kjøpesenteret igjen for å handle litt for meg (noe av det samme de hadde handlet), så jeg ikke skulle komme helt tomhendt hjem igjen, så da var det bare å krysse av det på listen over "things to do".

Søndag morgen, vi våknet til nok en nydelig dag i Polen. Frokost og så spa-behandling. Denne gangen thai-massasje. Jeg følte jeg skulle brekke. Himmel og hav sier jeg bare, er det mulig at det finnes så mye krefter i et så lite menneske? Jeg ble knadd og bøyd på i alle mulige retninger og det føltes som jeg hadde gått igjennom en maskin av ett eller annet slag, hvor jeg kom ferdig tygd ut igjen på den andre siden. Det var godt også, på en merkelig måte, men takke meg til de to foregående behandlingene.

Vel, vi måtte ikke la den siste dagen gå fra oss, så etter behandling fikk vi hotellet til å bestille en taxi og så bar det tilbake til byen og det jødiske kvartalet. Der hadde nemlig vår guide fra torsdag fortalt oss at det var marked på markedsplassen fra klokken var 6 søndag morgen. Dette måtte vi få med oss.

Det kom en gammel taxi med en enda eldre taxi sjåfør. Han var blid som ei sol og skravlet som en foss, men bare på polsk da. Vi spurte "kan du engelsk". Han nikket energisk på hodet og holdt opp to fingre - to ord - "money and goodbye" og så lo han så tårene trillet. Det gikk i full fart inn til markedsplassen, han skravlet i vei på polsk og vi svarte etter beste evne på norsk og alle lo.

Det var et yrende liv der, et lite torv med uttallige boder og enda flere mennesker. Slitsomt? Ja, ubetinget, men veldig morsomt å oppleve. Fikk til og med handlet litt der.

Så var det lunsj, på et spisested "rett rundt hjørnet"

Og etterpå gikk turen til Schindler's Factory. Oscar Schindler's fabrikk, som nå er gjort om til museum, og for et museum. Dette må du få med deg om du er i Krakow.

Bildene sier kanskje ikke så veldig mye, men alt var en del av utstillingen (legg merke til gulvflisene på det ene bildet over, og trappen inne på fabrikken (den er med i filmen Schindlers liste). Om jeg en gang kommer tilbake til Krakow så skal jeg hit igjen, og da skal jeg ha bedre tid.Den eneste ulempen er at om man først har begynt å gå runden inne i museet, så må man fullføre touren for å komme ut igjen. Jeg forsøkte å ikke tenke på det når jeg var der inne, slik at redselen for å få et anfall ikke skulle utløse et (eller et angst-anfall). Det gikk bra (gjør jo som regel det da).

Vi hastet tilbake til hotellet på ettermiddagen, for å få pakket ferdig koffertene, spist litt og komme oss til flyplassen. Stressnivået da var på topp og til alt overmål så hadde jeg fått pakket øreproppene mine ned i kofferten istedenfor i veska.

Kaoset på flyplassen var formidabelt, og vi måtte bane oss vei gjennom en byggeplass. Flyet var nesten en time forsinket, mye av den tiden tok vi igjen på vei mot nord, og vi landet bare et kvarter etter skjemaet.Note to myself: Husk å legge øreproppene i veska, slik at de er lett tilgjengelig. Etter å ha fått ut koffertene og fått handlet litt tax-free oppdaget vi at siste shuttel-buss hadde gått, og eneste måte å komme seg tilbake til hotellet, hvor bilene sto parkert, var å ta en taxi. Jeg "landet" i stolen hjemme 11 minutter over 2 på natt til mandag og jeg har blitt liggende i to uker etter hjemkomst. De første dagene sov jeg 15-18 timer hver dag, bare avbrutt av do-pauser og en liten matbit. Den neste uka vil jeg helst ikke snakke om. Jeg hadde ikke anfall, men fikk skikkelig magekjør og det hang i en hel uke. Normalt sett er slikt over på en dag eller to, men jeg tror kroppen var så nedkjørt etter turen at det derfor hang i lenge. Vel, jeg er sånn noen lunde på beina igjen nå, og er takknemlig for at jeg fikk være med på denne turen. Men helt ærlig, jeg har ikke lyst til å reise på tur igjen de første 6 månedene. Det tar på, men samtidig får man påfyll av en haug med gode opplevelser, dype inntrykk og herlig samvær med gode venner, ville ikke vært det foruten heller.