Det nytter

For en stund siden sendte jeg en klage til NAV, via klageskjema som ligger inne på nav.no. Jeg følte meg rimelig oppgitt over saksbehandleren som jeg hadde fått tildelt.

Det er så utrolig frustrerende når saksbehandler får deg til å føle deg like verdifull som møkk under skoene. Jeg følte meg i veien, jeg var en byrde og jeg skulle bare tie stille og vente til saksbehandler fant det for godt å gjøre noe. Det ble satt en tidsfrist for neste aktivitet som ble utvidet fra 3 måneder (som forrige saksbehandler antydet) til 8 måneder. Og når jeg senere dristet meg til å ring å spørre om hvorfor saksbehandler ikke hadde kontaktet min ØNH-spesialist som vedkommende sa skulle skje, så fikk jeg beskjed om at det var ikke nødvendig, og tidsfristen for neste aktivitet ble glatt forlenget med ytterligere 3 måneder.

Så her skulle man altså bare sitte i et tomrom med blikket nedslått, ikke spørre om noe, ikke være i veien eller til bry på noen som helst måte, helt til saksbehandler skulle finne det for godt å dra papirene mine frem fra bunken. En bunke som vedkommende fikk til å høres ut som var helt opp til taket. Hallo, det er da ikke min feil at denne personen ikke har struktur på jobben sin? Og en ting til, den saksbehandleren har den jobben på grunn av meg og mine like, det er ikke sånn at vi som er i denne situasjonen er der på grunn av saksbehandleren.

Jeg skulle vurderes av saksbehandler, men saksbehandler ønsket ikke å ta et møte med meg, så om vi hadde snublet i hverandre på torget i sentrum av byen så hadde vi ikke hatt noen anelse om hvem den andre var. Det føltes ikke særlig betryggende. Det blir som om jeg skulle bedømme mat, atmosfære, hygiene og priser på en restaurant jeg ikke kjente til og aldri hadde besøkt. "Smeller like gjerne et surt fjes på døra, for jeg kan jo ikke gi for god karakter all den tid jeg ikke vet hvordan det er".

Ny legeerklæring måtte skaffes til veie, da den gamle var for gammel (skal ikke være over 6 måneder gammel), og med utsettelsene som saksbehandleren satte så ville den nye legeerklæringen også bli for gammel før det skulle skje noe mer. Jeg mener, enten så arbeider du videre med en sak når du får nødvendig dokumentasjon, eller du venter med å innhente mer dokumentasjon til du "har tid" til å jobbe videre med saken, slik at dokumentasjonen du har innhentet ikke blir for gammel mens vi venter.

Men nei da, her var det "full pakke" fra starten, og når dokumentasjonen forelå så utsettes tidsperioden og dokumentasjonen blir for gammel igjen. Dette er å kaste bort tiden. Saksbehandler tok seg den friheten å kaste bort tiden min. Ja ikke for det at jeg ikke har nok av tid, jeg har et helt hav å ta av. Jeg sitter jo bare her å venter på at livet mitt kan gå videre mens jeg befinner meg i dette tomrommet som kalles arbeidsavklaring. 

I tillegg kaster saksbehandler bort legens tid, for jeg må stadig få nye legeerklæringer, jeg må betale nye egenandeler og imens går tiden.

Og på toppen av det hele så kaster saksbehandler bort tiden til NAV med å arbeide ustrukturert. Er det noe rart at kostnadene til saksbehandling hos NAV blir høye?

Jeg stresser meg opp av sånt, jeg blir urolig noe som går ut over dagsformen. Jeg blir sykere av dette. Er det det saksbehandler ønsker? Skal jeg trykkes ned lengst mulig, så jeg til slutt gir opp å går tilbake til jobb? Vel, det er ikke helt sånn det fungerer når man har en kronisk sykdom, man kan ikke bare "ta seg sammen". 

Men skal det være slik at den som er kronisk syk, og som fyller ut meldekortet punktlig hver andre uke, som sitter pent å venter på at saksbehandler skal få tid til å se på sin sak, skal det være sånn at den kronisk syke skal føle seg i veien for saksbehandleren, føle seg som en byrde, en betent kvise midt på nesa til vedkommende saksbehandler?

Nei, sånn skal det ikke være, og slike saksbehandlere (eller mennesker generelt for den saks skyld) stoler jeg ikke på, og slett ikke når vedkommendes påvirkning kommer til å gjøre utslag for hvordan livet mitt blir fremover.

Mist ikke håpet om du føler at du er i samme situasjon som meg, det nytter å klage.

Før helgen fikk jeg  en oppringning fra NAV, dessverre hørte jeg ikke telefonen som sto på lading, så jeg oppdaget anropet når det var for sent å ringe tilbake den dagen. Men, det lå også en sms der, med beskjed om at klagen min var tatt til følge og at min nye saksbehandler heter xxx xxx. Jeg skulle gjerne slått hjul av glede (valgte forøvrig å la det være av hensyn til en del ting).

Tirsdag denne uken ringte min nye saksbehandler tilbake, og tonen var en helt annen ja. Her følte jeg virkelig at jeg ble snakket med som en likeverdig person og ikke snakket til som en dritt.

Jeg ble spurt om jeg ville ha møte med saksbehandler nå på forsommeren, eller om jeg ville vente til seinsommeren. Hørte du? Jeg ble spurt når jeg ville ha møte, ikke avspist med at møte er ikke nødvendig før min vurdering av deg.

Jeg ser frem til å møte min nye saksbehandler torsdag 30. juni, og takker for at det nytter å klage.

Lavtrykk

Mandag denne uken var en fryktelig tung dag, og jeg var veldig usikker på om jeg skulle klare å gjennomføre kose-turen til Eidsfoss sammen med Else Marie og Sissel. Jeg følte meg helt satt ut etter en liten tur opp i skogen her sammen med en nabo. Vi skulle nemlig plukke granskudd for å koke granskuddsirup. Vel, granskudd ble plukket men ble ikke kokt den mandagen, jeg hadde rett og slett ikke overskudd til å gjøre noe med dem når jeg kom hjem igjen. Skogen ligger i samme området som jeg bor, og vi kjørte bil opp til et sted hvor vi parkerte, og rett på utsiden av bilen var det fine små grantrær med massevis av skudd på, så det var ikke snakk om å slite seg ut på turen. Det var trykkende varmt og jeg er helt sikker på at været var med å påvirke meg.

Vel, tirsdag var det planer om tur til Eidsfoss og søk etter Else Maries forfedre. Sissel kjenner en dame som er med i historielaget der, som vi skulle møte, og alt lå til rette for en hyggelig tur. Bare jeg ikke hadde følt meg så elendig.

Trykket i hodet og øret var enormt, tinnitusen var ekstremt høy og når jeg pratet hørtes min egen stemme ut som om jeg "spilte på kam" inne i øret mitt.

Men, tirsdag morgen var jeg klar. Kaffe var kokt og helt over på termosen, pappkrus var lagt i en bag og lunsj til oss alle var "i boks".

Først reiste vi hjem til Ragnhild, som serverte oss kaffe og lefse. Hun satt klar med en haug med bygdebøker som de 3 damene gikk nøye igjennom. Jeg satte meg litt i bakgrunnen med kaffekoppen min, og blandet meg minst mulig i samtalen. Angret vel litt på at jeg hadde blitt med, men det er så hyggelig med slike turer også da. Jeg hadde jo hatt så veldig lyst til å være med. Sissel påpekte at jeg var så mye stillere enn vanlig. Og ja, jeg var nok det, orket ikke prate, ville bare sitte der helt rolig å prøve å "hente meg inn igjen".

Jeg kjørte nemlig selv hele veien nedover. En stor seier i seg selv, men helt tullete med tanke på hvordan jeg ble i etterkant. Bilkjøringen gikk veldig bra, for veien vi kjørte (fra Hønefoss til Hokksund og langs Eikern ned til Eidsfoss) er lite trafikkert, og det var ikke skarp sol når vi kjørte, så problemet med "blafrende lys mellom trærne" og mye bevegelse i trafikkbildet var ikke noe problem. Jeg trodde jeg måtte ha stoppet å overlatt rattet til en av de andre når vi kom til Modum, men det føltes av formen ble bedre igjen, så jeg kjørte litt til, og til slutt kom jeg helt frem. Men jeg skal ikke stikke under en stol at det var utrolig deilig å bare sitte der å "observere" de andre uten å ta del i samtalen i særlig grad etter kjøreturen.

Etter kaffepausen og praten satte vi oss alle i bilen og reiste ned til Hof kirke, for å rusle rundt på kirkegården der. Else Marie var selvfølgelig spent på om hun ville se noen kjente navn på noen av gravstøttene.

Jeg kan ikke tenke meg noe som gir så mye ro i sjelen som det å rusle rundt på en kirkegård. 

Etter en tid reiste vi tilbake til Eidsfoss, og vi stoppet ved "Kjerkeberget" ned mot Bergsvannet for å spise lunsj. Jeg hadde laget salat med reker, kylling og jordbær og serverte dette med hvitløksbrød ved siden av og et glass med sprudlende Bris ved siden av.  Dessverre hadde jeg glemt igjen flasken med balsamico eddik hjemme, men det smakte utrolig godt også uten den. Om det var maten, plassen eller selskapet som gjorde lunsjen vellykket skal jeg ikke si, men kanskje en blanding av de 3 elementene. Det var i alle fall veldig morsomt å kunne dekke berget med duk, porselen og gjøre stas på damene, men de etterlyste stetteglassene da. Beklager damer, det får bli neste gang.

Mens de tre andre gikk opp til Eidsfoss kirke etter lunsj, ble jeg igjen nede ved bilen. Mille, Else Maries hund var der også, så jeg skyldte på at jeg ville holde henne med selskap. Det jeg trang var 100% ro og fred en liten periode. Skulle gjerne ha vært en tur oppe på kirkegården der også, men det kommer sikkert en annen anledning til det. Og da er kanskje skjemmende stillaser fjernet fra kirken også.

 Det var balsam for sjelen å være på dette stedet alene, stirre ut over vannet og bare la roen synke inn over meg.

Mange flotte majestetiske trær var det også omkring der. Jeg er veldig fascinert av trær.

Bilen sto godt plassert i skyggen, med alle dørene åpne, så det var behagelig temperatur å sette seg inn der å vente på de andre. Og for å være ærlig, jeg skulle gjerne sett at de hadde brukt enda litt lenger tid, men jeg fikk da ladet opp batteriene litt innen de kom tilbake, så det gikk greit.

Etter Eidsfoss kirke reiste vi bort i "sentrum" av Eidsfoss, og Ragnhild, Else Marie og Sissel ruslet fra nordenden og mot Eidsfoss Kro, mens jeg kjørte bilen i samme retning. Else Marie skulle ta noen bilder av eiendommer hvor noen av hennes forfedre hadde bodd.

Etterpå satte vi oss med en soft-is og kaffe på Eidsfoss Kro. Null stress. Etter å ha kjørt Ragnhild hjem og takket henne for en flott omvisning og fortellinger, satt vi kursen hjemover, men først et lite stopp i nordenden av Eikern, så Mille fikk tatt seg en velfortjent svømmetur, og vi tok frem den medbragte termosen med kaffe. 

Ja, og så var det flere flotte trær da.

Så gikk turen videre, og vi stoppet på Langebro ved Hokksund å kjøpte oss middag, før vi tok fatt på den siste etappen hjem.

En deilig avslappende og interessant tur med hyggelig reisefølge, men jeg var helt satt ut. Klarte ikke å legge meg når jeg kom hjem, for "fru Tinnitus" holdt en helt ubeskrivelig konsert i ørene, jeg måtte "roe ned" før jeg klarte å legge meg. Våknet ved 8-tiden neste morgen og sto opp og fikk meg litt frokost og gikk å la meg igjen. Sov videre til klokken var 11 og etter en liten do-tur var det rett ned i horisontal stilling igjen, og jeg sov til klokken 14.

Hele dagen gikk jeg som i en døs, og jeg klarte såvidt å få satt på en vaskemaskin med håndklær og få hengt de ut, men de ble hengende ute til dagen etter.

I dag har også vært en tung dag, og jeg har sovet mye. Jeg er helt slått ut. Trykket i hodet ligger på som ei trang badehette og det kjennes ut som jeg har stappet propp i det venstre øret, en propp med høy pipelyd.

Etter et par hyggelige telefonsamtaler på dagen i dag, måtte jeg til slutt gi meg med praten. Jeg føler at jeg mister ord når jeg blir sliten, og jeg husker ikke hva som har blitt sagt eller hva jeg skal si til slutt, det bare stokker seg rett og slett.

På ettermiddagen kom Elisabeth (naboen) innom en tur, og vi fikk oss en hyggelig prat over en kopp deilig kaffe som hun hadde tatt med til meg. Gourmet-kaffe, den var helt super, tror det må ha vært den beste kaffen jeg noen gang har smakt, og jeg har smakt mye forskjellig kaffe.

Det ble en enkel middag i dag når sønnen min kom hjem (etter hans ønske), laksewraps. Tortilla lompe med en dressing av rømme, sennep og Worschestersire saus, salat og røkelaks. 

TV har stått på i hele dag, men jeg har ingen anelse om hva jeg har sett. Nå er det hvert øyeblikk natta her, og jeg skal gleder meg til å sove litt igjen. Ingen planer for morgendagen, bortsett fra mindre trykk i hodet og lavere piping i ørene.