Det er så utrolig frustrerende når saksbehandler får deg til å føle deg like verdifull som møkk under skoene. Jeg følte meg i veien, jeg var en byrde og jeg skulle bare tie stille og vente til saksbehandler fant det for godt å gjøre noe. Det ble satt en tidsfrist for neste aktivitet som ble utvidet fra 3 måneder (som forrige saksbehandler antydet) til 8 måneder. Og når jeg senere dristet meg til å ring å spørre om hvorfor saksbehandler ikke hadde kontaktet min ØNH-spesialist som vedkommende sa skulle skje, så fikk jeg beskjed om at det var ikke nødvendig, og tidsfristen for neste aktivitet ble glatt forlenget med ytterligere 3 måneder.
Så her skulle man altså bare sitte i et tomrom med blikket nedslått, ikke spørre om noe, ikke være i veien eller til bry på noen som helst måte, helt til saksbehandler skulle finne det for godt å dra papirene mine frem fra bunken. En bunke som vedkommende fikk til å høres ut som var helt opp til taket. Hallo, det er da ikke min feil at denne personen ikke har struktur på jobben sin? Og en ting til, den saksbehandleren har den jobben på grunn av meg og mine like, det er ikke sånn at vi som er i denne situasjonen er der på grunn av saksbehandleren.
Jeg skulle vurderes av saksbehandler, men saksbehandler ønsket ikke å ta et møte med meg, så om vi hadde snublet i hverandre på torget i sentrum av byen så hadde vi ikke hatt noen anelse om hvem den andre var. Det føltes ikke særlig betryggende. Det blir som om jeg skulle bedømme mat, atmosfære, hygiene og priser på en restaurant jeg ikke kjente til og aldri hadde besøkt. "Smeller like gjerne et surt fjes på døra, for jeg kan jo ikke gi for god karakter all den tid jeg ikke vet hvordan det er".
Ny legeerklæring måtte skaffes til veie, da den gamle var for gammel (skal ikke være over 6 måneder gammel), og med utsettelsene som saksbehandleren satte så ville den nye legeerklæringen også bli for gammel før det skulle skje noe mer. Jeg mener, enten så arbeider du videre med en sak når du får nødvendig dokumentasjon, eller du venter med å innhente mer dokumentasjon til du "har tid" til å jobbe videre med saken, slik at dokumentasjonen du har innhentet ikke blir for gammel mens vi venter.
Men nei da, her var det "full pakke" fra starten, og når dokumentasjonen forelå så utsettes tidsperioden og dokumentasjonen blir for gammel igjen. Dette er å kaste bort tiden. Saksbehandler tok seg den friheten å kaste bort tiden min. Ja ikke for det at jeg ikke har nok av tid, jeg har et helt hav å ta av. Jeg sitter jo bare her å venter på at livet mitt kan gå videre mens jeg befinner meg i dette tomrommet som kalles arbeidsavklaring.
I tillegg kaster saksbehandler bort legens tid, for jeg må stadig få nye legeerklæringer, jeg må betale nye egenandeler og imens går tiden.
Og på toppen av det hele så kaster saksbehandler bort tiden til NAV med å arbeide ustrukturert. Er det noe rart at kostnadene til saksbehandling hos NAV blir høye?
Jeg stresser meg opp av sånt, jeg blir urolig noe som går ut over dagsformen. Jeg blir sykere av dette. Er det det saksbehandler ønsker? Skal jeg trykkes ned lengst mulig, så jeg til slutt gir opp å går tilbake til jobb? Vel, det er ikke helt sånn det fungerer når man har en kronisk sykdom, man kan ikke bare "ta seg sammen".
Men skal det være slik at den som er kronisk syk, og som fyller ut meldekortet punktlig hver andre uke, som sitter pent å venter på at saksbehandler skal få tid til å se på sin sak, skal det være sånn at den kronisk syke skal føle seg i veien for saksbehandleren, føle seg som en byrde, en betent kvise midt på nesa til vedkommende saksbehandler?
Nei, sånn skal det ikke være, og slike saksbehandlere (eller mennesker generelt for den saks skyld) stoler jeg ikke på, og slett ikke når vedkommendes påvirkning kommer til å gjøre utslag for hvordan livet mitt blir fremover.
Mist ikke håpet om du føler at du er i samme situasjon som meg, det nytter å klage.
Før helgen fikk jeg en oppringning fra NAV, dessverre hørte jeg ikke telefonen som sto på lading, så jeg oppdaget anropet når det var for sent å ringe tilbake den dagen. Men, det lå også en sms der, med beskjed om at klagen min var tatt til følge og at min nye saksbehandler heter xxx xxx. Jeg skulle gjerne slått hjul av glede (valgte forøvrig å la det være av hensyn til en del ting).
Tirsdag denne uken ringte min nye saksbehandler tilbake, og tonen var en helt annen ja. Her følte jeg virkelig at jeg ble snakket med som en likeverdig person og ikke snakket til som en dritt.
Jeg ble spurt om jeg ville ha møte med saksbehandler nå på forsommeren, eller om jeg ville vente til seinsommeren. Hørte du? Jeg ble spurt når jeg ville ha møte, ikke avspist med at møte er ikke nødvendig før min vurdering av deg.
Jeg ser frem til å møte min nye saksbehandler torsdag 30. juni, og takker for at det nytter å klage.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar