Bekreft og send inn

I dag ble mitt siste meldekort bekreftet og sendt inn via nav.no

For en utrolig deilig følelse - og litt merkelig - og litt skremmende.

Den 13. juli 2016 fikk jeg beskjed fra min saksbehandler hos NAV om at alt var klart til at jeg kunne sende inn søknad om uføretrygd. Den ble sendt samme dag og for to uker siden fikk jeg brev fra NAV, vedtaket som fortalte meg at jeg oppfylte alle kravene for uføretrygd og at denne var innvilget med virkning fra dato 1. november 2016.

Det var en utrolig lettelse å motta det brevet, endelig ble en stor byrde løftet fra mine skuldre. Nå kan jeg bare konsentrere meg om å gjøre hverdagen så god som mulig for meg selv, jeg kan leve så godt som mulig med de utfordringene som sykdommen gir. Jeg kan ha et liv uten å ha dårlig samvittighet fordi jeg velger å bruke energien på å ha det best mulig istedenfor å bruke den lille energien jeg har til å jobbe.

I dag, når jeg fylte ut det siste meldekortet og svarte NEI på at det siste spørsmålet satt jeg lenge før jeg rett og slett våget å trykke BEKREFT.

Var dette virkelig, var det riktig, gjorde jeg noe feil nå?

Jeg måtte hente frem vedtaket fra NAV og lese på nytt, virkelig se at det sto at vedtaket var gjort og at det gjaldt fra 1. november 2016. Jeg skal ikke sende inn flere meldekort, dette var det siste meldekortet som skulle bekreftes.

Fra nå av er det bare det å ha en så god hverdag som mulig som gjelder, legge opp dagene og livet slik at jeg får best mulig uttelling for det jeg har å gå på. Ingen tanker om hvordan blir neste uke, neste måned, neste år. Hvilke krav settes til meg når det gjelder arbeidsliv, blir jeg tvunget ut i en jobb hvor jeg ikke fungerer, med kun en liten del energi som brukes opp før jeg får "snudd meg" og som fører til at alt annet i livet blir "satt på vent".

Jeg kan nå bruke tiden min på selve livet. Jeg kan gjøre de tingene som jeg føler gir meg energi, jeg kan bruke tiden min på meg, og på den måten får jeg også mulighet til å bruke tiden min på det som virkelig betyr noe her i livet, nemlig sønnen min og hjemmet vårt, vår familie og våre venner.

Så selv om det selvfølgelig hadde vært best å være frisk og i full jobb, så slipper jeg nå å ha Damokles-sverd hengende over hodet.