Min slekt

Jeg har siden tenårene vært interessert i slektsforskning

Det hele startet med at jeg var på besøk hos mine besteforeldre. Det var lite å finne på så jeg hadde funnet en bunke med gamle ukeblader.

I et av dem, et Allers, fant jeg en artikkel som fanget min interesse. Det var en artikkel om Klara Odden fra Drangedal, som hadde mistet synet og etter noen år fått det tilbake.

Odden? Drangedal? Hmm, her måtte det være noe. Mitt slektsnavn er Odden og det kommer nettopp fra Drangedal.

Jeg satt meg ned å skrev et brev (fantes ikke e-post den gangen) til Allers, hvor jeg fortalte litt om meg selv og om hvorfor jeg hadde fattet interesse for artikkelen om Klara. Jeg spurte om de hadde mulighet til å videreformidle brevet mitt til henne, eventuelt om de kunne gi meg hennes adresse.

Etter en tid kom det et brev i postkassen til meg fra Allers, med adressen til Klara.

Jeg tok kontakt med henne og det viste seg at hun var gift med en fetter av min farfar.

Dette var den spede begynnelse på det som skulle bli min store hobby.

Jeg reiste til Drangedal for å ta stedet nærmere i øyesyn, jeg ønsket så gjerne å se der slekta kom fra, samt se om jeg kunne komme i kontakt med noen som var av samme familie som meg.

Klara serverte kaffe og vafler og vi fikk oss en hyggelig prat, dessverre var ikke hennes mann Ivar hjemme, men jeg fikk navn og adresse til en annen av farfars fettere, samt veibeskrivelse til gården hvor etternavnet mitt kom fra.

Det var en litt merkelig følelse å trå på gammel familiegrunn, og en tredje av farfars fettere bodde fremdeles på gården. Han bodde alene der nå, etter at hans bror hadde gått bort kort tid tidligere. Ikke var han særlig pratsom, men han var blid og hyggelig og slo nå av noen ord.

Turen gikk så videre til "sentrum", Prestestranda, hvor den andre fetteren bodde. Han serverte også kaffe, og kunne fortelle meg at hans svigersønn hadde vært ivrig på slektsforskning.

Resultatet av turen fikk jeg i posten noen uker senere, en mappe med massevis av slektsinformasjon.

Interessen for slektsforskning var veldig av og på. Men jeg leste informasjonen jeg hadde fått tilsendt med stor interesse. Og siden jeg nå hadde en god start på farfars gren, så var det den jeg grep tak i med stort pågangsmot.

Tiden gikk og en dag var vi på besøk hos en tante av min mor. Hun ga meg en gammel bibel. Den veide 7,5 kg, så det var tungtveiende grunner for å gjøre noe med den.

Foran i bibelen var det et slektstre, og hun sa: "Du er nok den eneste som kommer til å fylle ut treet, så du skal ha denne"

Jeg er veldig takknemlig for det i dag :-)

 

Men, tilbake til Drangedal, etter som årene har gått har tilgjengeligheten til informasjon blitt enklere, og en av tingene jeg har skaffet meg i denne forbindelse er "Slektsregister for Drangedal". Et helt unikt oppslagsverk.

 

og ja, det blir en del gule lapper ;-)

 

Og morsomt er det jo, når man finner ut at man stammer fra selveste Hallvard Gråtopp, eller Herren Hallvard av Roaldstad som han også kalles.

 

 

********************************************************

 

På leting etter familie

Så langt tilbake som jeg kan huske har min bestefar snakket om sine søskenbarn i Amer'ka.

 

Min bestefar (morfar) Gunnar Holm

 

 

Han fortalte om sin onkel som utvandret, om hvordan hans mor alltid fortalte at han selv lignet denne onkelen. Han fortalte om brev som hans mor hadde mottatt fra sin bror i Amerika. Han lurte på hvordan det var med dem. Hadde han søskenbarn i live på den andre siden av "dammen"? Hvordan hadde de det i så fall? Hvordan hadde livet dems artet seg? Spørsmålene var mange.

 

Jeg hadde gjort et par halvhjertede forsøk på å finne ut noe noen år tidligere, men plutselig en kveld som jeg satt på nettet å surfet, da snublet jeg over noe spennende......

 

Forbindelsen knyttes mellom U.S.A og Norge - 1999

Jeg søkte i Yahoo-databasen på "People Search" (internett). Jeg la inn Thon og USA som et søkekriterie, og fikk opp en lang liste (200 navn, adresser og telefonnummer). Jeg plukket ut ett navn, hvor adressen var i nærheten av Chicago, hvor jeg hadde blitt fortalt at de en gang bodde. Personen jeg kom til viste seg å være av tysk opprinnelse, vel, man kan ikke gi opp så lett, så jeg forsøkte ett annet navn. Denne personen het Duwayne Thon, så her stemte navnet, men adressen viste at denne personen bodde ett godt stykke fra Chicago. Vel, jeg forsøkte å ringe, men det var opptatt der, så jeg prøvde meg med ett tredje telefonnummer. Nå kom jeg frem til en dame som kunne fortelle at på deres emmigrasjonspapirer var Thon skrevet med Tch. Dette var definitivt ikke familie (antageligvis av Polsk eller Tsjekkisk opprinnelse). Jeg forsøkte nok en gang denne Duwayne Thon, men det var fremdeles opptatt. Ett fjerde telefonnummer ble forsøkt, her var det bare en telefonsvarer, så jeg la på. En tredje gang forsøkte jeg Duwayne Thon, og nå ringte det. Det var en dame som svarte på telefonen, jeg presenterte meg og fortalte at jeg ringte fra Norge, og spurte om det var mulig å få snakke med Mr. Duwayne Thon. Jo da, det var absolutt mulig. Han kom til telefonen og jeg presenterte meg nok en gang, og fortalte at jeg ringte fra Norge og var på leting etter familie i U.S.A., søskenbarn av min bestefar.

"En av fetterne heter Duwayne Thon, akkurat som deg", sa jeg "og jeg lurte på om kanskje du var denne personen som jeg leter etter". "Personen jeg søker har en bror som heter Trygve, en søster som heter Astrid, og en bror som heter Robert", sa jeg.
"Jeg skal fortelle deg noe" sa han, "jeg har en bror som heter Trygve, en søster som heter Astrid, en bror som heter Robert, men jeg har i tillegg en bror som heter Lloyd".
Jeg ble kald og varm om hverandre, dette kunne ikke være noen andre enn riktig person. "Vet du hvor i Norge familien din kommer fra?" spurte jeg. "Fra Oslo", svarte han. Jeg spurte om han var sikker, for familien jeg leter etter kommer fra Modum. "Min mor var fra Oslo, men min far var fra Modum", svarte han.

Jeg hadde funnet lenge savnede slektninger. Det var nesten for utrolig til å være sant.
Følelsen jeg hadde var ubeskrivelig - jeg klarte nesten ikke sitte stille. Kan du tenke deg? Slektninger du bare har hørt om - som faktisk ikke har hørt om deg selv, en telefon og så snakker du med en av dem. Ubeskrivelig.

Vi hadde en hyggelig prat og Duwayne spurte om hvordan jeg hadde funnet telefonnummeret hans. Jeg fortalte om søkingen på internett, og at jeg hadde plukket ut noen som jeg forsøkte å ringe til.

Vi utvekslet e-mail adresser for å kunne utveksle mere informasjon via e-mail. Når vi skulle avslutte samtalen sa Duwayne: "Takk for at du ringte" på norsk.
Det var mange tankter som raste rundt i hodet etter denne telefonsamtalen. Jeg vandret rundt i huset, oppspilt, skjelven, kald og varm, glad og sentimental - jeg har ikke ord som kan beskrive alle følelsene, men den absolutte værste følelsen var at det var midt på natten her og jeg kunne ikke begynne å ringe rundt til familien her for å fortelle dem nyheten, jeg måtte vente til neste dag.

Etter jobb den påfølgende dag reiste jeg direkte opp til min bestefar for å fortelle han nyheten. "Du må sette deg" sa jeg "jeg har noe å fortelle deg". Han kunne se på ansiktet mitt at det var en god nyhet, og han smilte og sa "jamen så fortell da". "Jeg har snakket med Duwayne, fetter din" sa jeg. Ansikten hans lyste av vantro før det sprakk i et stort smil "mener du Duwayne i Amerika?" "Ja, har du kanskje flere fettere som heter det samme?" lo jeg til han. "Jamen, har du virkelig snakket med han? Er det sant?" "Ja" sa jeg "jeg fant telefonnummeret hans, og jeg ringte til han sent i går kveld. Jeg skulle hilse så mye til deg". Gleden var til å ta å føle på.

Det har blitt mange e-mailer og vanlige brev etter denne første telefonsamtalen. Duwayne og Margaret vært på besøk i Norge og vi har vært på besøk i USA. Sommeren 2003 var Duwayne's datter Ginny og hennes mann Bill på besøk her hos oss, og sommeren 2006 var Scott og Annie, med barna Elizabeth og Carl her hos oss. Scott er Duwayne's yngste sønn. Og i mai 2011 fikk vi besøk av Dick (Richard) og hans datter Emily (sønn og barnebarn av Duwayne. 

Vi har fått en "storfamilie" og mens Duwayne enda levde hadde vi nesten ukentlig kontakt pr. e-mail. Noen ganger flere e-mailer i uken også. Det føles som jeg har kjent dem hele livet. Og alt dette takket være internet og en telefonsamtale.

Mai i 2000 fikk vi besøk av Duwayne og Margareth og vi trommet sammen til slektstreff på Tyrihall på Nakkerud

Vi ble så mange som 110 stykker

 

 

I oktober samme år så reiste vi 4 generasjoner over til USA for å besøke familien der

Fra venstre: meg, min mor, min morfar og min sønn foran

Og jammen var det ikke mange slektninger å treffe der også :-)

Her er noen av de vi fikk hilse på

Det ble en utrolig hyggelig opplevelse. Vi bodde hos Duwayne og Margareth i Minneapolis, MN, men fikk også en tur opp til Duwayne's søster Astrid i Fargo, ND

Her er min bestefar flankert av to av sine søskenbarn i USA, Astrid Stevenson og Duwayne Thon

Det var en slitsom tur, og de første dagene etter hjemkomst var jeg alvorlig bekymret for min gode snille bestefar. Han var så utrolig sliten. Men, han kom til hektene igjen etter å ha fått hvilt ut og den turen til USA var noe han pratet mye om i etterkant. Det var en utrolig opplevelse for han, og i ettertid er jeg utrolig glad for at vi reiste.


*****************
Min morfar døde 25. mai 2004 og  Duwayne døde fredag 24. mars 2006 - to personer som kom til å bety utrolig mye for meg