søndag 30. mars 2014

Barnebursdag for voksne eller voksenbursdag for barn.....

En hyggelig søndag ettermiddag. Fikk en sms fra Anne i ettermiddag, med spørsmål om jeg ville komme opp å spise kake og drikke kaffe. De hadde voksenbursdag før Rolf'en hennes og det var bare kjentfolk der fikk jeg beskjed om.


Kjempekoselig var det, og ja det var bare kjente der. God kaffe og nyyyyydelige kaker. Skulle ikke, burde ikke, må ikke, skal ikke..... ok jeg tar et lite stykke til jeg takk :-)

Anne er flink jente og spiser bare det hun skal spise, så jeg fikk med meg resten hjem, fordelt på små bokser. Med streng beskjed om å putte dem i fryseren.


Se her Anne, de ligger nå trygt plassert i fryseren.

Men uansett hvor trivelig slike selskap er så kjenner jeg at hodet er helt ute. Det smeller i det syke øret av lyden fra min egen stemme, og det kjennes som om noen har satt en krok i hodet mitt, som de holder fast i, slik at jeg ikke har helt kontrollen selv.


Så nå skal jeg ikke snakke med noen flere i dag, skal bare sitte stille og rolig for meg selv og glede meg over det hyggelige selskapet og drømme om ostekaka som ligger i fryser'n



lørdag 29. mars 2014

Det er vår......ahhhhhtsjooo

Våren har kommet, det varmer deilig i sola og bjørka har fått museører. Det spretter og spirer alle steder, og pollen sprer seg som sladder på bygda.


Ellers så går nå dagene som "vanlig" her. Energien er på absolutt bunn-nivå, men prøver meg med noen skippertak innimellom.

Så lenge jeg kan tusle rundt i eget tempo, uten mas og kjas så er det ganske så greit det meste, men etter to telefonsamtaler og et kort besøk i går kveld så var lydforvrengningen så absolutt tilstede, og gulvet bølget under meg. Lyd som forvrenges er vond å høre på, og den "stikker" på en måte i øret, og nei, den stikkingen har ingenting med allergien å gjøre, for jeg har hatt den hele tiden etter at Monsieur Mènière tok bolig hos meg. Fru Tinnitus holder sin vårkonsert, med høy pipelyd. Ute så vokser furuhekken kjempehøy, og i hodet mitt så vokser pipelyden kjempehøy. Kanskje jeg skulle sove i 100 år? "og hekken vokste kjempehøy, kjempehøy, kjempehøy......" Uff, nei, er vel greit å sove godt, men 100 år kan bli vel lenge, selv for meg. Ja ja, det finnes vel en mening med det meste, selv om jeg ikke har funnet den enda i dette tilfellet.

Har fått litt tidsfordriv fra ei venninne, hun samlet sammen en del ting som hun lurte på om jeg ville forsøke å selge for henne på nettet. Så jeg tar noen bilder og legger ut en annonse, akkurat passe arbeidsmengde kjenner jeg, for dette er noe jeg kan gjøre når jeg føler for det, og når jeg kjenner det begynner å svimle så kan jeg bare legge meg nedpå.
Fant frem noen ting selv også, som jeg ikke hadde bruk for lenger. Kjekt å få solgt unna litt, så kan jeg heller bruke pengene på en oppmuntring.

Eneste ulempen med dette er  at stua nå ser ut som en episode av "Ekstreme samlere".  Men, jeg feier over med blikket, finner frem nok et papirlommetørkle og setter meg på terrassen med ryggen til kaoset, og med en kopp Cha De Bugre, flybåren fra Brasil av en venn. Den smaker litt bittert, men skal visstnok være fin for så mye, om ikke noe annet så er det en kopp te, og tar jeg med en bok så har jeg det ikke så aller verst.

Ha en fin lørdag :-)

onsdag 26. mars 2014

Onsdag og midt i uka....

Tiden flyr og jeg prøver å henge med så godt jeg kan. 
Tirsdag skulle liksom være en fin og rolig dag, og siden sønnen min var hjemme en tur fra skolen og skulle reise tilbake i dag (onsdag), så skulle vi ta en tur hjem til mine foreldre å spise middag.

Vi var akkurat ferdig med maten når mobilen min begynner å ringe. "Hei, det er Anne, hvor er du?" woops, jeg hadde glemt at jeg hadde en avtale med Anne om at hun skulle ta en tur tirsdag kveld.

Noe som er ganske så betegnende for hvordan hodet fungerer om dagen. Jeg finner meg selv i å gjøre de merkeligste ting, samt å glemme .... åhhh hva var det jeg hadde tenkt å avslutte den setningen med da?

Satt med en kaffekopp tidligere på tirsdag, og skulle slå siste skvetten fra kanna og opp i koppen. Når jeg så skal ta en slurk så oppdager jeg at jeg har tatt den skvetten som sto igjen på pepsi max flaska og slått opp i den kaffen som var igjen i koppen. Vel, det smakte i alle fall ikke så ille som den mixen jeg laget dagen før, da jeg slo kaffe i juiceglasset mitt.

I dag tidlig reiste sønnen min tilbake til skolen, og pus og jeg ble da igjen hjemme alene. Heldigvis har pus matvett nok til å tydelig å vise meg når matskåla er tom.

Var hos øyenlegen i dag, og tam-tara-ta... jeg har fortsatt to øyne.


mandag 24. mars 2014

Dagen etter....

Merker godt at jeg utfordret meg selv i helgen, men det er vel sånn det skal være.

Var på garasjesalg på Røde Kors huset både fredag kveld, lørdag og søndag. Først plassering av "varene", og så var det salg på lørdag og søndag.

Fikk ryddet i skuffer og skap hjemme (det var jo ikke dumt), og det er sikkert nok til minst tre garasjesalg til.

Helt gåen etterpå, og det hadde ikke latt seg gjennomføre hvis jeg ikke hadde fått så god hjelp fra sønnen min, som heldigvis var hjemme akkurat denne uka. Han har lempet esker ut av huset - inn i bilen - ut fra bilen - inn på Røde Kors huset - ut fra Røde Kors huset - inn i bilen - ut av bilen - inn hjemme.

Ja, jeg fikk med en del hjem igjen også, men da gikk alt på ett lass. Måtte kjøre to ganger for å bringe alle tingene ned på fredag, så ja, noe forsvant heldigvis.

Men, selv om jeg gjerne skulle solgt mye mer (ikke fått med noe hjem), så er jeg igrunnen glad for at vi ikke hadde vært så flinke til å annonsere, for det var ikke så veldig mye folk der. Tør egentlig ikke tenke på hvordan jeg hadde vært etter "normal loppemarkedtrafikk".

I dag har jeg hatt Fru Tinnitus på besøk absolutt hele dagen, og hun spiller ikke lavt og pent, men høyt og skjærende. Ja, den skjærende forvrengte lyden er så absolutt tilstede. Og balansen er dårligere igjen. Og jeg glemmer fortere enn jeg får snudd meg. Men, skal man teste seg og pushe seg så må det vel noen utfordringer til.

I dag har jeg holdt meg helt i ro her hjemme. Sjanglet meg inn på vaskerommet og fikk satt på en vaskemaskin, og har fått hengt opp noe, resten gikk i tørketrommelen.

Fått lagt ut noe av det som ikke ble solgt på salgssider på facebook (så kanskje jeg kan bli kvitt noe av det som ble med hjem i går).

Nå er det ingen flere planlagte aktiviteter i dag.

lørdag 22. mars 2014

Jobbtrening.............

Stresset rundt her i går, for å pakke ned ting til garasjesalg, noe som resulterte i at lydforvrengningen dukket opp igjen i går kveld. Heldigvis så forsvant den igjen forholdsvis raskt.


Og i dag var det den store "styrkeprøven", da jeg skulle sitte på Røde Kors huset og prøve å få solgt noe av den gamle driten de flotte tingene mine.

Salget gikk sånn noen lunde greit, fikk da solgt noe (og kjøpt noe). Men, jeg følte at hodet var "helt ute" siste halvdel av tiden vi satt der.

Telefonen min hadde ca 15% strøm igjen når vi stengte, og energinivået mitt lå vel omtrent oppunder det samme. Voldsom sjøgang i beina, skjærende lyd i øret og en dott på størrelse med en basketball. Hadde  problemer å gå ned trappa når vi var ferdig.

Men, greit å få testet ut kapasiteten sin da, og samtidig kanskje bli kvitt noe gammelt skrot noen flotte gjenstander.

Nå er det sofastrekk og beina på bordet resten av lørdagen, og så prøver vi på nytt i morgen med garasjesalget.

Er du i Hønefoss-området på søndag så stikk innom Røde Kors huset en tur da vel, det er åpent fra kl. 11:00 til 16:00. Vi har også en liten kafè der, hvor inntektene uavkortet går til Røde Kors.

torsdag 20. mars 2014

En god latter forlenger livet.........

.... og jeg fikk meg en god latter i dag. En virkelig god latter.





Husker dere frustrasjonen min, over uttalelsen til min øre-nese-hals lege?

Nåja, det er ikke å vente at alle skal gå rundt å huske hva legen min har sagt til meg, men kort oppdatering:

I begynnelsen av februar var jeg i kontakt med min øre-nese-hals lege, og i løpet av den samtalen jeg da hadde så fortalte jeg at jeg hadde meldt meg på et Mènières mestringskurs på HLF Briskeby.

Svaret jeg fikk var at jeg var prematur, hun hadde aldri sagt at jeg hadde Mènières (selv om hun hadde nevnt det i minst tre ulike anledninger).

Vel, i dag var jeg tilbake til kontroll hos øren-nese-hals lege, og i løpet av samtalen fikk jeg sagt at: Jeg hadde forresten veldig god nytte av det mestringskurset jeg var på, det er absolutt å anbefale".


Gjett hva dama svarte. "Ja så godt å høre, jeg har ikke så mange pasienter med Mènières, SÅ DU ER DEN FØRSTE JEG HAR SENDT DIT".

Hadde jeg drukket kaffe akkurat da så hadde jeg helt sikkert satt den i halsen.

Den som tipset meg om mestringskurset på Briskeby var Grete, og det er HLF Ringerike og omegn og henne som har hjulpet meg. Og Grete sendte mail til Briskeby om påmelding og jeg bekreftet selv og ordnet med søknad til kurset hos nav.

Noen mennesker er flinke til å ta æren for hva andre gjør. Jeg burde sikkert ha fortalt henne hvordan det lå an, og hvem det var som faktisk hadde ordnet dette, og ikke minst hvem som hadde kalt meg prematur ved å meld meg på. Men den diskusjonen orket jeg ikke å gå inn på der og da.

Jeg er bare lykkelig fordi hørselen har blitt bedre, at dotten i øret mer eller mindre er borte og det samme med forvrengning av lyd. 

Formen er stigende og om hun så gjerne ønsker å ta æren for det så værsågod. Jeg og mine gode hjelpere vet sannheten, og om hun så gjerne vil sole seg i glansen så får hun nå endelig gjøre det. Hun sitter uansett bare i gjenskinnet fra oss, det er vi som sitter i solen.


Hun bekreftet i det minste diagnosen i dag da, så da er det nedfelt på papiret. Greit at det er gjort.

Ha en fortsatt fin dag venner

tirsdag 18. mars 2014

Orker ikke, makter ikke, gidder ikke, rak'er 'ei ikke.......

Noen ganger, eller egentlig ganske ofte føler jeg veldig på at ordene i sangen til Trond Viggo Torgersen er skrevet rundt hvordan det er jeg føler det i dag.

Jeg prøver å være med på ting, ut å møte folk, prate og diskutere og midt i en hyggelig kaffekopp og en samtale så kjenner jeg at energien bare er helt borte. Kroppen blir som gele, stemmen til samtalepartneren forsvinner i bomull og blir erstattet av en høy pipetone i øret, og jeg ser omgivelsene gjennom et par tåkebriller.

I slike tilfeller, dersom jeg står oppreist, ja da er det bare å finne ett eller annet å holde fast i, best er det å sitte ned. Jeg kobler ut alle inntrykk. Skrur av lyden på en måte. Det er bare å komme seg til bilen, få satt seg inn og lukke døren, stenge lyder ute. To minutter med lukkede øyne og rolig pusting og formen er sånn noen lunde grei. I alle fall grei nok til at jeg kan komme meg hjem, så sant jeg ikke skal kjøre i trafikkerte områder. Skulle ha fylt bensin på bilen, men orker ikke å kjøre innom bensinstasjonen. Skulle ha kjøpt brød, men orker ikke kjøre innom butikken. Det er bare å komme seg hjem og få lagt seg.

Må bare sitte helt rolig en liten stund til først før jeg kan kjøre, håper det ikke er noen som lurer på hva som foregår, når de ser et menneske sitte som det sover i bilen. Noen kan nemlig finne på å gå bort å banke på vinduet og spørre om alt er greit. Jo takk, det går bra, men takket være avbrytelsen fra deg så må jeg forlenge tiden jeg sitter her før jeg kan begi meg på hjemveien. Godt det ikke er betaling på denne parkeringsplassen.

Turen hjem går greit, men jeg passer på å kjøre et sted hvor jeg vet det er mulig å kjøre tilside å stoppe dersom det skulle være behov for det. Det var ikke nødvendig denne gangen heller, men det å vite at muligheten er der er betryggende å kjenne. Godt er det at det ikke er så mye trafikk fra siden heller. Færrest mulig sideveier, slik at det er bare motgående trafikk og den trafikken som kommer bak meg jeg behøver å tenke på.

Siste del av veien er hullete og humpete, og med sjøgangen jeg kjenner fra før av blir det som å kjøre en liten lettbåt i høye bølger, godt det ikke er lang vei igjen før jeg kan stoppe.

Stopper bilen i garasjen. Hodet føles som, ja hva skal jeg si. Husker du de hundedukkene som folk hadde liggende i bakvindu på bilene sine tidligere? De som hadde sånt vippehode? Slik kjennes hodet ut. Det er stille, i alle fall rundt meg. Pipingen i øret er høy og skingrende, men den roer seg litt etter at jeg har sittet stille en stund. Låser bilen og lukker garasjeporten og sjangler inn. Sofaen står å roper på meg, med masse puter og myke pledd. Jeg kryper opp i og drar pleddet over meg og sovner. Et par timer etterpå er jeg klar til ny dyst, vel i alle fall nesten. Butikken får vente til dagen etter, orker ikke ut med bil igjen idag, jeg må bare huske å reise til en bensinstasjon først, for nå er det tredje dagen jeg har vært ute å kjørt med nesten tom tank, og jeg har ikke orket å stoppe for å fylle bensin.

Neste dag, jeg våkner av vekkerklokken. Det er en brå og støyende måte å våkne på, men skal man unngå å snu døgnet så nytter det ikke å bli liggende å sove. Jeg trenger god tid på å komme igang, for stress øker plagene.

Brødskive med leverpostei, en glass juice og en kopp kaffe er en god start på dagen. Jeg bruker lang tid og en slik start legger grunnlaget for hvordan resten av dagen vil bli. Mye stress på morgenen gir en fryktelig dag, rolig og fin start gir meg mulighet til å kunne gjøre noe annet enn å sitte her å svimle.

Telefonen ringer, det er ei venninne som lurer på hvordan det går. Jeg forteller, men glemmer å spørre henne om hvordan hun har det. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg, jeg husker bare ikke å spørre. Konsentrasjonen er fraværende. Må hente meg et glass vann på kjøkkenet, men har glemt hva jeg skulle når jeg kommer bort til kjøkkenbenken, selv om munnen er så tørr at tungen sitter fast i gangen.

Etter et par turer frem og tilbake mellom kjøkken og stue så har jeg fått fylt vannglasset. Setter meg ned i stolen og lener meg tilbake. Det er stille og rolig, pipingen i øret er ikke så ille heller. TV står på med lav lyd, et oppussingsprogram. Skulle så gjerne ha gjort litt her i huset, men....

Må først tenke på å komme meg til en bensinstasjon nå, og til butikken. Skal bare roe ned litt før jeg skifter og reiser.

Stillheten blir brutt av en buldrende lyd som gir en følelse av at innholdet i hjernen suges ut gjennom øret. Kjenner meg uvel av lyden, må se hva det er. Oppdager kommunens bil nede på veien, den bilen med store børster som feier opp grus, rusk og rask. Den triller forbi i sakte sakte fart og lyden rister i kroppen, kjenner meg uvel. Tror ikke jeg får reist nå heller, må vente litt. Lyden fra den børstebilen sitter igjen i kroppen og jeg kjenner meg ustø, vil ikke kjøre bil når jeg føler det sånn. Kanskje jeg bør vente til i morgen med å reise til butikken? Jeg må i alle fall vente et par timer.....

Men spør du meg så er formen mye bedre enn den var. Jeg føler meg bedre. Jeg orker å være med på ting, møte mennesker se på livet rundt meg. Jeg orker bare ikke å konsentrere meg så mye og så må jeg hvile etterpå. Og det tar bare et par timer å hente seg inn igjen, bare for tre ukers tid siden så tok det i alle fall fire timer. Så hva klager jeg for?