mandag 30. desember 2013

Kunnskap er makt

Å ha kjennskap til, vite om, ha kunnskap, ta lærdom......

Dette er viktig i alle sammenheng. Og jeg har nå lest masse om den sykdommen som har rammet meg. I de brosjyrene jeg fikk her om dagen står det utrolig mye viktig, og jeg har fått svar på mye jeg har undret meg over.

Alle brosjyrene er utgitt av Hørselshemmedes Landsforbund

Jeg må egentlig tygge litt på ordet Hørselshemmed. Det tar litt tid å ta ting inn over seg. Det å erkjenne at ikke alt i kroppen fungerer som det skal og at dette er en hemming. Men, jeg kan ikke sette meg ned å si at jeg er hemmet, jeg kan ikke bare godta at jeg ikke kan... Jeg må bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg må fortelle meg selv at JEG KAN...

Når sykdommen rammet, ble alt et eneste stort kaos. Det skjedde ting jeg ikke hadde kontroll over, og det skjedde ting jeg ikke skjønte.

En av brosjyrene jeg fikk heter: Mènières sykdom - en samling artikler. I denne brosjyren er det samlet en del artikler fra både leger/spesialister og Mènières-pasienter, og i den fant jeg mange svar.

I forordet i brosjyren står det følgende:
"Mènières sykdom er en kombinasjon av kraftige svimmelhetsanfall, tinnitus (øresus), nedsatt hørsel samt lydforvrengninger. Både selve forløpet og graden av sykdommen er forskjellig fra person til person. Man kjenner ennå ikke den grunnleggende årsaken til Mènières sykdom. Derfor finnes det heller ingen effektiv behandling som kan gjøre pasienten fullstendig frisk. Symptomene kan likevel i noen tilfelle lindres. Hos enkelte kan anfallene til en viss grad forebygges. Symptomene hos Mènières-rammede kan være individuelle. Det innebærer at en behandling som passer for en pasient, slett ikke trenger å ha den samme effekt for en annen. Inntil gåten om årsaken er løst, gjelder det derfor at den enkelte må finne sin måte å takle denne sykdommen på."

OK, så her blir veien til mens man går. Jeg må altså "kjenne på" min egen situasjon, og gjøre det som fungerer best for meg. Prøving og feiling er vel en del av livet. Jeg har allerede funnet ut et par ting som IKKE fungerer.

Det enkleste er å sette seg helt stille og ikke snakke med noen. Men man kan da ikke gå gjennom livet på den måten. Nei, her er det bare å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av den situasjonen som har oppstått.

Jeg vet, at per dags dato, så har jeg en del begrensninger, men jeg kan da ikke gi opp av den grunn. Jeg må trene, slik at jeg blir bedre til å takle de ulike utfordringene som denne sykdommen gir.




Om du som leser dette tenker at "herregud, er det for at jeg skal si stakkars deg dette da", så kan jeg svare: "Nei, det er ikke det, dette er min måte å få ut frustrasjonen over sykdommen på, det er min måte til å bygge opp motivasjon for å kunne reise meg å gå fremover".

Jeg går tilbake til brosjyren som jeg nevnte innledningsvis. Noen av artiklene er spekket med fagord/uttrykk som jeg egentlig ikke forstår, så jeg bare skummer igjennom, og fatter noe av det. Enkelte ting som står der ønsker jeg ikke å ta inn over meg. Jeg bare aner at her står det ting som bare vil være med på å bryte ned den motivasjonen jeg hittil har klart å bygge opp, og da vil jeg ikke lese det. Kanskje en gang senere, men ikke akkurat nå.

Disse professorene og overlegene har sikkert mye fornuftig å si, men får ikke den motivasjonen jeg trenger ved å lese dette akkurat nå, så jeg velger å bla forbi og heller lese artiklene som er skrevet av Mènières pasienter, om hvordan de takler hverdagen.

Artikkelen "Med balanse i ubalansen" av Jorunn Fjermestad var fornøyelig lesing. Hun skriver om hvordan hun takler hverdagen sin og hvor viktig det er at folk rundt en Mènière pasient vet hva som foregår. Akkurat det jeg selv har kommet frem til. Hun forteller om hvor viktig det er med aktivisering, også noe som jeg har kommet frem til er viktig. Og siste avsnittet i hennes artikkel, et avsnitt som heter: "Fra pyton til pusterom" gir meg håp om at det er mulig å ha et fullverdig liv med denne sykdommen.

Men, en artikkel av en overlege med navnet Søren Vesterhauge ved Rikshospitalet i København har skrevet på en "folkelig" måte, og denne artikkelen var veldig bra. Den var verdt å få med seg på dette tidspunktet.

En av tingene som kan fremprovosere svimmelhetsanfall er stress. Jo takk, det har jeg merket. Her er det bare å senke skuldrene og flyte med.

Jeg vil gjengi et avsnitt i hans artikkel:
Sykdom og stress
De fleste Mènièrrammede forteller at de blir dårlige av sykdommen og får tendenser til hyppige og store anfall når de blir stresset av arbeidet eller hvis det er problemer i familien. Det er ingen tvil om at dette er riktig! Men det motsatte er også sant. Dette å skulle leve med en sykdom som medfører at man når som helst (og kanskje spesielt når det skal skje noe spennende) kan bli kraftig svimmel og ikke kan stå på beina på flere timer, blir kvalm og kaster opp, og dette å skulle leve med å være tunghørt og samtidig konstant ha èn eller annen vislende, sydende eller brummende "djevel" (hos meg piper det) sittende inne i det ene øret - det er noe av det mest stressende man kan utsette et psykisk sunt menneske for. Hvis man er inne i en dårlig periode, kan det være vanskelig å få unna arbeidet og leve opp til de familiære forpliktelsene. Det utvikler seg lett til en ond sirkel. Man blir stresset av sykdommen, og blir syk av stresset.

Han skriver videre at det karakteristiske Mènière anfall varer 2-4 timer. Det karakteristisk at den Mènière rammede har det (forholdsvis) godt eller svært dårlig, det vil si at han eller hun har et anfall. Anfallene kommer som regel svært plutselig og hos mange helt uten forvarsel (jeg har funnet ut at i forkant av at jeg får et anfall så øker pipelyden i øret betraktelig, og det virker som om det friske øret også får en dott, samt at lyder som jeg hører for en "skrallelyd", da er det bare å innta horisontalen snarest).


Helt i starten av sykdomsforløpet så skjønte jeg ikke at jeg hadde mistet hørselen på venstre øret. (Skrev om dette i begynnelsen av desember). Dette fordi jeg følte at jeg hadde blitt overømfintlig for lyd og at alle lyder var så utrolig høye/sterke. Dette er også noe som denne overlegen forklarer i sin artikkel.

Jeg siterer:
"Mange rammede står helt uforstående overfor den form for endring som inntreffer i hørselsfunksjonen. På den ene siden er det helt opplagt at man er tunghørt: Det er vanskelig å høre når man snakker i telefonen eller å oppfatte lyder som kommer fra den syke siden. Samtidig opplever man å bli overfølsom overfor kraftige lyder og støy det øret som hører dårlig. Ikke bar blir lyden "skrudd ned", men støyen blir dessuten "skrudd opp".

Hvorfor?
Forklaringen på at et øre kan være både nesten døvt og støyoverfølsomt på samme tid, er at det indre øret ikke bare fungerer som en mikrofon. Noen av sansecellene i sneglehuset (de ytre rekkene med hårceller) oppfatter i virkeligheten ikke lyd, men har den spesielle funksjonen at de forsterker svake lydsignaler og demper kraftige lydsignaler. De fungerer billedlig sett som en person som holder i gang en huske. Når husken beveger seg for langsomt, dytter han til husken, og når svingningene blir for kraftige, bremser han dem ned. Det er nettopp sansecellene i det indre øret som først ødelegges når det indre øret rammes av sykdom. Denne abnorme opplevelsen av kraftig lyd kan bekreftes med de hørselsprøvene som brukes som standard ved hørselsundersøkelser. Endringene i ørets forsterkningsfunksjon forårsaker lydforvrengninger som medfører at det kan være vanskelig å forstå mange ord, blant annet fordi forskjellen på trykksvake og trykksterke stavelser i et ord blir mye større. Leger kaller dette abnorme forsterkningsfenomenet for recruitment, og vi sier at evnen til å skjelne lyder er nedsatt."



Så, hvordan kan du da være ute blant folk? Hvordan kan du sitte på facebook å spille spill og chatte? Er det nok mange som lurer på.

Jo, det skal jeg fortelle. Jeg har nå kommet så langt at mesteparten av tiden er en såkalt "god periode". Jeg blir påvirket av lyd, men når jeg er på steder hvor jeg vet at lyden påvirker meg kraftig så har jeg mine tiltak. Jeg plugger en ørepropp i det syke øret, på den måten så tar jeg ikke inn all støyen som er rundt meg.

Disse skum-proppene er de jeg har funnet ut passer best for meg.
 
De er enkle å sette inn og myke og behagelige å bruke.
 
 
Ulempen ved å bruke ørepropper er jo at jeg da stenger ute den begrensede "normale" lyden, som jeg fremdeles er i stand til å høre med det syke øret. I tillegg har jeg fått beskjed fra legen om at jeg ikke alltid skal stenge lyden ut, fordi jeg må venne meg til en del lyd igjen, forståelig nok.
 
Men dette er altså "mitt grep" for å kunne være ute blant folk. Jeg kan jo ikke stenge meg inne hjemme, alene uten påvirkning av lyd. Da har jeg tapt, og jeg hater å tape. Og med dette enkle hjelpemiddelet så kan jeg være ut blant folk. Jeg kan reise på besøk til noen, eller få besøk hjemme. Jeg kan utsette meg for lyd uten å gå helt i kne. Jeg innrømmer at jeg blir utrolig sliten av å være på besøk hos folk, men jeg har det hyggelig så lenge jeg er der, så får jeg heller legge meg nedpå når jeg kommer hjem igjen da. Jeg kan ikke forsake det sosiale livet mitt på grunn av dette som har skjedd meg. Jeg må reise meg igjen, som en fugl Føniks.
 
 
 
Så var det Facebook og spill da. "Jammen, du blir vel svimmel av å se på den skjermen?" sier folk.
 
Nei, for jeg gjør ikke det tenk. Når jeg har et svimmelhetsanfall så ser jeg IKKE på skjermen, da ser jeg helst ikke på noe som helst, men legger meg ned å lukker øynene. Men innimellom svimmelhetsanfallene så er jeg bare ustø, og når jeg er på Facebook så behøver jeg ikke å gå, jeg kan sitte helt stille og lese kommentarene som dere legger ut, de morsomme historiene, se på bildene, spille spill. Og da går tiden i alle fall. Jeg behøver ikke å konsentrere meg, jeg behøver ikke lese lange avhandlinger som jeg må sette meg inn i. Jeg kan drive med "tanketomt" tidsfordriv.
 
"Ja, men siden du kan spille spill så kan du vel kjøre bil også da?" sier du. Nei, det blir en helt annen greie. Når jeg spiller spill så sitter jeg rolig å ser rett fremover. blikket går selvfølgelig over skjermen, men jeg behøver ikke flytte blikket mye. Jeg behøver ikke anstrenge meg for å følge med. Jeg taper nemlig ikke noe som helst på å tape disse spillene på Facebook, for jeg satser ingen ting. Jeg får bare tiden til å gå. Når jeg derimot skal kjøre bil så må jeg være observant. Jeg må flytte blikket hele tiden for å få med meg trafikkbildet. Jeg må se forover, til sidene og bakover i speilene, være oppmerksom på ting som kan skje, være fokusert. Vel, det er et problem, for så fort jeg begynner å flytte blikket raskt rundt meg, så svimler det.
 
 
"Ja, men du sitter jo på med biler da", sier folk. Ja, jeg kan sitte på i bil, det er ikke noe problem. Da kan jeg nemlig lukke igjen øynene innimellom, jeg kan se rett fremover, jeg behøver ikke bekymre meg for om det er ting i trafikkbildet jeg ikke får med meg. Og blir det mye støy i bilen, vel da plugger jeg igjen med en ørepropp. Og igjen, jeg må ut blant folk, jeg kan ikke mure meg inne her hjemme for å synes synd på meg selv. Jeg innrømmer at jeg innimellom (ganske ofte) synes synd på meg selv akkurat nå, men jeg kan ikke la den følelsen styre meg. Når "føle synd på seg selv følelsen" kommer, så sutrer jeg litt for meg selv, og så gir jeg meg en klapp på skuldra og sier " det her kommer til å gå bra, rett deg opp i ryggen nå, og se på det positive rundt deg, det er faktisk andre ting enn det her som er mye verre".
 
Så med de tankene i hodet vil jeg ønske dere et Godt Nytt År! Jeg vet med meg selv at nå som jeg ligger her på "bunnen" å kaver så kan det gå bare en vei, å det er oppover.
 
 
Filmen er fra nyttårsfeiringen i fjor, og rakettene skytes IKKE fra høyre til venstre, men filmen ligger på siden (filmet med mobilkamera).
 
 
 

 

fredag 27. desember 2013

And here we go again

Jeg fikk veldig hyggelig og informativt besøk på dagen i dag. Grete fra HLF Ringerike og Omegn kom innom en tur, og hun hadde med seg massevis av informative brosjyrer.

HLF Ringerike og Omegn
Klikk på bildet for å komme til HLF Ringerike og Omegn sin hjemmeside
 
All den tid Grete selv har Mènière, kunne hun lett sette seg inn i min situasjon, som helt fersk Mènière-pasient.

Utrolig godt å snakke med noen som visste hva jeg snakket om, og selv har opplevd de samme plagene som jeg sliter med om dagen. Og ikke minst, det å se at hun var fullt oppegående og kjørte bil selv (noe jeg ikke har gjort nå på mange uker).

Jeg fikk et hefte som heter Morbus Mènière, En kortfattet pasientinformasjon, hvor det sto masse nyttig, både om sykdommen, behandling og mye mer. Samt et hefte med ulike artikler vedrørende Mènière og en "haug" med andre brosjyrer.

Det var et par hyggelige timer med prat om takling av hverdagene, men jeg må innrømme at jeg var utrolig sliten etterpå.

"Legg deg litt nå" sa Grete, da hun sto i døra og skulle reise. Dama visste hva hun snakket om. Jeg fikk selvfølgelig ikke lagt meg nedpå, for pus skulle ha mat, og jeg skulle bare....

Og da var vi i gang igjen
 


Det var bare å innta horisontalen for en periode på tre-fire timer, før det roet seg sånn nogen lunde. Nå i kveld er det "greit" igjen, men kjenner at har "vært ute på noe" i dag.

Laila sjekket medisinene mine, da hun arbeider på et legekontor i Tyskland, og det viste seg at de bruker samme medisin der, som den jeg har fått. Den er foreløpig ikke godkjent i Norge, men med søknad så fikk jeg den. Har brukt den nå i en uke, men det tar, ifølge legen, tre til fire uker før man kan kjenne noen virkning. Så da er det bare å smøre seg med en god porsjon tålmodighet og håpe at karusell og berg- og dalbane turene blir så få som mulig i mellomtiden.

Ha en fortsatt strålende romjul

torsdag 26. desember 2013

Romjulsdrøm

En skulle vøri fire år i romjul....... og hatt et øre som var friskt og godt....
Og itte sku'en svimla rundt på måfå..... og hatt det godt, og vært så frisk og flott

Vel, det ble jul i år også, selv om det så stygt ut en tid.

 
Orket ikke styre med ekte juletre i år, så det ble plastikk, men når det kom til stykke så orket jeg ikke styret med å pynte heller, så det ble pyntet av sønnen min på lille julaften kveld, akkompagnert av Grevinnen og Hovmesteren på tv, litt tradisjon må man jo holde på.
 
Nå har vi vaske golvet....... å je har svinga med.....
det blei'ke noe fugleband, je' juksa litt med tre'
 
Ja jeg svingte moppen over stuegulvet, og hodet fulgte med i samme svingene. Blir en smule slitsomt å vaske på den måten, men det gikk det også, to kvadratmeter av gangen, så kom vi i mål til slutt.
 
Og en støvkost påsprayet Jif universal, så både så det og luktet det rent :-)
 
 
 
Vi har ikke satt ut så voldsomt mye julepynt, men det har blitt jul i stua allikevel, bare så synd at alle julesangene høres falske ut i år. Forvrengning av lyd gjør at all musikk høres falsk ut. Vel, ikke noe annet å gjøre enn å skru ned lyden, og da blir det ikke så ille allikevel.
 
Fordelen ved å være svimmel i jula er at man slipper å gå rundt juletreet, juletreet går rundt meg isteden. En fordel skal man da i alle fall ha med denne sykdommen.
 
 
 
 
 
Julaften ble en hyggelig med høylytt affære. Det var kjempekoselig da. Vi feiret hjemme hos mine foreldre sammen med min bror, svigerinne og to nieser. Mye latter, og den ene snakket høyere enn den andre, for alle skulle jo bli hørt. Jeg holdt meg for ørene og lo så jeg gråt. Lenge siden jeg har hatt det så moro, men fy søren så sliten jeg var når jeg kom hjem. Godt det er jul bare en gang i året.
 
 
Mine to herlige nieser, Maiken til venstre og Tonje til høyre
og min sønn Joe Kenneth i midten.
"Tomain" som Joe Kenneth kalte dem når han var liten,
de var jo prikk like, så det var like greit å slå sammen navnene.
 
 
Etter fire timer med julemoro, mat, kaffe og kake og flotte gaver, så var det deilig å komme hjem til stillhet og ro og pusen, som også fikk gave.
 


 
 
Findus satte like stor pris på godbitene han fikk fra mormor og bestefar, som det vi andre gjorde for gavene vi fikk.

Tidenes pakkelapp fikk jeg på en av gavene fra min sønn. Det sto: "Til oss, fra meg, kjøpt for dine penger"Han hadde kjøpt en bok, som han visste vi begge ville lese, og betalt den med mitt bankkort. Oppfinnsomheten kan man ikke ta fra han i alle fall.

Gårsdagen ble tilbragt stille og rolig, mye av tiden horisontalt på sofaen, svimmel og kvalm, og det samme i dag. Det skurrer i øret.

Fikk kaffebesøk av mine foreldre i går ettermiddagen. Jeg har fått kaker fra venner og bekjente, og fra mamma og kjøpt et par slag, så i år hadde jeg hele 10 sorter. Godt å ha gode hjelpere. Ingen på besøk i dag, og det var i grunnen like greit, for jeg kjenner det har blitt litt mye de to siste dagene. Holder meg horisontalt, for det meste, og satser på å komme sterkere tilbake.


Fortsatt God Jul til dere alle.
 

mandag 23. desember 2013

O Jul med din glede

Jeg sitter her å ser meg rundt, og krysser fingrene for at det er minst en uke igjen til jul.


Men kalenderen viser ubønnhørlig at det er mandag den 23. desember i dag, lille julaften. Og her sitter jeg da, med hode som føles som en ballong og at det sitter på en slik høy stang og vingler.

Jeg har vasket ca 2 kvadratmeter av stuegulvet. Jippi. Og jeg har lagt fillerya fra kjøkkenet og gangen ut på terrassen til lufting.

Det ligger en julenisse som har besvimt på spisestuebordet, som for øvrig er et eneste kaos av gavepapir og merkelapper som jeg ikke har orket å rydde vekk enda. Men det skal jeg få fjernet i løpet av dagen.

Juletreet er montert av min far, det står klart på terrassen til å bæres inn og pyntes.

 
 
Gavene er pakket inn
 
 
 
Og takket være mamma + gode venner + lommeboka, så har jeg 10 sorter til jul
(aldri hatt så mange slag før jeg)
 
 

Og for øvrig så råder det totale kaoset i huset

 
Så, jeg tenkte jeg skulle skrive julehilsener i støvet.
Hybelkaninene skal få en omgang med kunstig snø på sprayboks.
Og bøsset på gulvet skal få selskap av litt barnåler fra et grantre som jeg skal ut å ribbe nålene av.
 
I tidligere tider ble jo gulvene strødd med einer.
Jeg har ingen einertrær i nærheten, så barnåler fra annen type eviggrønn får duge.
Men ingen skal komme her å si at jeg ikke holder på gamle tradisjoner!
 
Apropos eviggrønn, mitt juletre har i tidligere år aldri vært eviggrønne, har ikke hørt maken til tull. Juletrær er grønne til å begynne med, og så blir de brune!!! 
Men nå har jeg eviggrønt, og da mener jeg virkelig eviggrønt
(hvis jeg ikke spraylakkerer mitt nye plastikk-tre da).
 
Og i år skal jeg ikke gå rundt juletreet.
All den tid jeg nå stort sett er svimmel hele tiden,
så regner jeg med at juletreet kommer til å gå rundt meg isteden.
 
 
 
 

torsdag 19. desember 2013

I legens tegn

Denne uka har helt klart stått i legens tegn.

Vi startet på mandag med en tur til dyrlengen, og nei, det var ikke jeg som gjorde et forsøk på en alternativ behandling, men Findus som måtte få sjekket ørene sine.



Han har gått rundt å klødd og ristet på hodet i det siste, og jeg var redd han hadde fått øremidd. Så vi satte kursen til Dyrlengene i Norderhov og til doktor Benny.

Heldigvis var det ikke midd, men for sikkerhets skyld ble ørene renset, og så fikk han en sprøyte som skulle lindre kløe. Han hadde en del klor i hodet og bak ørene, mest sannsynlig etter et ublidt møte med nabokatten. Findus var ikke så veldig fornøyd, verken med dyrlegebesøket eller bilturen frem og tilbake, men er glad og fornøyd nå, og klør mye mindre.

Tirsdag våknet jeg av at det meste gikk rundt igjen.

 
Jeg var kvalm og uvel og det var vanskelig å holde bena under seg, så det var bare å kapitulere og legge seg nedpå igjen. Etter omtrent tre timer så var det verste over, og dagen kunne fortsette. Men, det ble veldig lite matnyttige aktiviteter i heimen den dagen.
 
 
Onsdag var det min tur å dra til legen, til øre-nese-hals spesialisten.
 

 
Ny hørselstest ble tatt, og den viste dessverre dårligere resultat enn den som ble tatt for seks uker siden. Ny medisiner og prøve ut. Fikk noen som ikke er godkjent i Norge (godkjent i Danmark), og vanskelige å få tak i her i landet. Apoteket jeg bruker hadde de ikke, men kunne bestille, det ville ta ca. 4 uker. Men heldigvis, de ringte et annet apotek i byen og der hadde de en - 1 - pakke. Så nå er det ny tilvenningsperiode til de nye tablettene, for å se om jeg tåler dem.
 
Og i dag var det tur til fastlegen som sto på programmet.
 
Jeg føler meg som en olding, taxi til og fra legen fordi jeg ikke orker å kjøre bil selv, sjangler inn på legekontoret, da lyden fra en stor lastebil som sto på utsiden sendte noen lydbølger gjennom hodet. Og kom ut igjen med en ny sykemelding på ytterligere fire uker.
 
Pipingen i øret vedvarer og jeg sjangler som en fyllik.
 
Ble ikke så morsomt snert over innlegget i dag er jeg redd, er litt nedstemt akkurat nå.
 
Men en ting er det i alle fall å glede seg over. Sønnen min kommer hjem på juleferie i dag, Rart å tenke på at nå er han halvveis i skoleåret på Bjerkely Folkehøyskole, den tiden har i alle fall gått fort.
 



lørdag 14. desember 2013

O glede

 

Det har vært en helt utrolig flott dag, og jeg føler for å slå hjul av glede. Men, jeg skal love at det er noe jeg ikke skal gjøre, for da ender jeg vel opp i heldekkende gips og i strekk på sykehuset. Så, jeg skal forholde meg helt rolig.

Jeg skal fortelle dere om hvorfor denne overstrømmende lykkefølelse har inntatt plassen her i dag.

Jeg har kjørt karusell og berg og dal bane i dag også

Bilde funnet på nettet: http://www.vl.no/helg/opp-og-ned/


Men, det var kun etter at jeg hadde skiftet sand i do-kassa til pus. Jeg har vært litt ustø, men det har vært en brøkdel av hva det har vært tidligere dager.

Det finnes et lys der fremme i mørket
 
 
og nei, det er ikke det møtende toget jeg ser der.

Jeg tror dette har sammenheng med at det har vært helt stille og rolig her i hele dag, kun en telefonsamtale med en nabo. Lydene ute er pakket inn i bomull (les snø), og jeg har ikke vært nødt for å dra til butikken for å handle noe. Så, all lyd har vært "kontrollert".

Jeg har hatt slike dager tidligere også, med kontrollert lyd-påvirkning, men dette er første gangen jeg har følt meg så bra etter at jeg ble syk, så det må jo bare være et tegn på fremgang.

Hvis ikke det er grunn til å juble så vet ikke jeg

Men jeg har ikke tenkt å juble, for jeg er litt redd for at jeg da kommer til å bli svimmel igjen. Nå har jeg tenkt å nyte lørdagskvelden i ro og stillhet, og glede meg over fremgangen.

Ha en strålende lørdag alle sammen, og i dag sender jeg en klem til dere alle, for jeg er så glad, tra-la-la



torsdag 12. desember 2013

En helt vanlig dag...... hjemme

Først og fremst så må jeg få takke dere alle for alle de gode ordene, tilbud om tjenester og besøk som kom etter det forrige blogg-innlegget mitt. Jeg er overveldet.

Jeg ba ikke om sympati, men jeg må innrømme at det varmer utrolig godt med alle de gode ordene.
 
Dere har et hjerte av gull, alle sammen, og jeg er så utrolig glad for at jeg kjenner dere.



Dagene her hjemme er like, i alle fall i stor grad. Jeg skal forsøke å si litt om hvordan jeg opplever lyd og håper jeg får det frem på en litt humoristisk måte, for uansett hvor ille ting kan virke, jeg kan ikke la det sluke meg, jeg må finne de positive tingene i alt som skjer, og jeg må glede meg over de tingene jeg kan glede meg over.

Jeg må understreke at jeg først og fremst skriver for å få ut en del frustrasjon, som naturlig nok oppstår på grunn av denne situasjonen jeg nå er i.

Jeg står opp, setter meg på kanten av senga og strekker hånden ut etter morgenkåpen, da svimler det rundt. Hodet blir på en måte for tungt og truer med å tippe meg forover.

Tusler ut på badet, en tur på toalettet må til etter en natts søvn. Skyller ned og det høres ut som om det er en trommel med steiner som snurrer rundt. Nei, det er ikke toalettet som er ødelagt, men lyden som, hvirvler rundt i hodet.

Jeg setter på dusjen og det høres ut som småstein som faller fra stor høyde på dusjgulvet.

Nydusjet og "morgenfrisk", det er kaldt i stua så jeg må tenne i ovnen. Bøyer meg for å ta opp ved, og på ny truer hodet med å tippe meg fremover. Jeg tar attersteg og griper tak i en stol som står i nærheten og finner igjen balansen. Jeg må sette meg på huk foran ovnen for å legge inn ved, og får snart fyr, men jeg må reise meg forsiktig, jeg er livredd for å falle fremover og slå hodet i vedovnen.

 
Men, nå blir det i alle fall snart godt og varmt her. Jeg må ha meg en kopp kaffe, så jeg sjangler ut på kjøkkenet for å lage en kopp. Kaffemaskinen høres ut som den har fått lungebetennelse og bronkitt og kikhoste på en gang, men det blir da kaffe i det minste. Men lydene dras gjennom hodet. De kommer liksom inn det friske øret samtidig som jeg kjenner at "dotten" i det døve øret beveger seg. Kan du tenke deg at det sitter en bevegelig gummipropp i øret, la oss si en bitte liten ballong fylt med vann. I ballongen sitter det en tråd, og så er det noen som napper i den tråden, men ballongen sitter fast, den blir på en måte holdt igjen.
 
 
 
Kaffen smaker godt da i det minste. Jeg må sette meg litt før jeg lager frokost, det har allerede blitt i meste laget med lyder, så jeg føler meg veldig ustø. Jeg tar med koppen og setter meg i godstolen, TV på og pc på, jeg er klar for en ny dag. Lyden på TV er lav, jeg har litt problemer med å oppfatte hva de sier, men i tilfelle det kommer noen smell, eller andre høye eller skarpe lyder så er det greit at den ikke står så høyt, det bråker nok når koppen settes på bordet mellom hver slurk kaffe.
 
Etter å ha fått de siste oppdateringen fra mine venner på facebook så er det tid for frokost. En skive brød med ?? hm, var ikke mye å velge i her, det blir en skål med frokostblanding isteden, og jeg tipper fremover idet jeg skal bøye meg for å ta ut melken fra kjøleskapet.
 
Pus kommer tuslende, vil ha frokost han også. Matskålen hans ser ikke ut etter forrige måltid, så jeg bøyer meg for å ta den opp, og holder samtidig på å skalle i vinduskarmen ta jeg tar overbalanse igjen. 


 
Jeg finner en ny skål og fyller den med kattemat, og mens pus går "åttetall" rundt bena mine, og jeg bøyer meg ned for å sette fra meg skålen, så er hodet på vei mot vinduskarmen igjen.
 
 
Jeg reiser meg forsiktig opp og står helt stille en stund, til jeg føler jeg har fått igjen balansen som nogen lunde. Jeg tar med meg min skål med frokostblanding og tusler tilbake til godstolen.
 
 
Må bare hvile bitte litt før jeg spiser, for jeg er sliten etter alt jeg har måttet gjøre hittil i dag. Godstolen blir tippet bakover og jeg lukker øynene, må bare lukke øynene en liten stund.
 
Jeg våkner etter en time. Kaffen er kald og melka i frokostblandingen er lunken, og det har brent ut i ovnen, så det er bare å begynne på'n igjen. Men etter en stund så er frokosten fortært, kaffen drukket og det er full fyr i ovnen.
 
 
Telefonen ringer, og det tar litt tid før jeg får tatt den, først må jeg trykke SVAR, og så må jeg få satt den på høyttalende, for at jeg skal orke å snakke i telefonen. Lyd rett i øret er ikke behagelig, men personen i den andre enden har god tålmodighet, så det går.
 
 
 
Det var en telefonselger, jeg avbryter vedkommende og sier "beklager, men jeg har problemer med å høre deg, og så må jeg ha telefonen på høyttalende for å klare å snakke i telefonen, for jeg hører dårlig". "Ja men det gjør da ingen ting", "jeg kan bare snakke litt høyere jeg" sier vedkommende, og stemmen hans skjærer som kniver gjennom hodet. "Takk, men nei takk, jeg skal ikke ha noe" sier jeg og avbryter samtalen.
 
 
Formiddagen går og jeg tipper forover, sjangler og er helt ute av fokus opp til flere ganger.
 
Min kjære far kommer innom en tur, og han skal kjøre meg til butikken så jeg får handlet litt, er tom for det meste her. Må sjekke kontoen før jeg drar i butikken, så jeg logger meg inn på nettbanken, og som jeg tenkte, ingen sykepenger har kommet enda.
 
Ikke nok med at man er i dårlig form, men når pengene ikke kommer når de skal og regningene ligger i kø til betaling og det nærmer seg jul så gjør det noe med humøret.
 
 
 
Men, foreløpig så går det greit, må bare krysse fingrene for at de kommer inn snart.
 
 
Vel, da var det tur til butikken neste. Har dere tenkt over hvor mye lyd det er i en dagligvareforretning? Jeg er glad jeg har handlevognen å støtte meg til.
 
 
Det plinger i kasseapparatet, det piper når varer slås inn, det smeller når folk tar eller setter på plass en handlevogn, flaskeautomaten piper, en tom eske blir kastet på gulvet av en butikkmedarbeider som akkurat har lagt innholdet fra den i en hylle. Og prøv å gå mellom kjøleveggene og kjølediskene!!!! Det høres ut som motorene i disse er i ferd med å lette. Brødskjæremaskinen tygger seg gjennom et steinovnsbakt brød med dødsforakt og det revner nedover nakken når jeg river av en plastpose for å fylle den med litt frukt. Når jeg endelig er ferdig og skal betale får jeg pipelyden fra skanningen av varene helt innpå meg, en dame dytter til handlevognen min med sin vogn og det høres ut som det er en bestikkskuff som tømmes på et betonggulv.
 
Jeg sjangler ut av butikken sjeleglad for å være ferdig med den prøvelsen for i dag, og setter meg i bilen. Pappa hoster og det er som å få en knyttneve i øret.
 
Vel hjemme igjen er det bare å synke ned i stolen. Jeg sovner igjen, utmattet etter alle disse prøvelsene. Pipelyden fra tinnitus har nå nådd uante høyder, det er bare å prøve å få hentet seg inn igjen.
 
Middagen dropper jeg, orker ikke lage noe i dag, det ble en skive brød isteden, nå har jeg jo fått fylt opp igjen kjøleskapet med litt pålegg, så det er noe å velge i mellom i alle fall. Man får nyte det så lenge det varer.
 
Pus setter seg ned ved siden av stolen, mjauer og ser opp på meg, etter en liten stund snur han seg å setter seg med ryggen til. Han bare sitter der å venter på at jeg skal reise meg opp. Joda, helt klart noe han vil. Så jeg reiser meg, og han småtripper raskt foran meg ut på kjøkkenet. Hva, skal du ha mat nå igjen? Nei, det var visst ikke det, det er fortsatt mat igjen i skålen. Men, han legger seg ned på fillerya foran kjøkkenbenken, og vrir seg over på ryggen. Han vil kose, og han vil bli klødd på magen. Hvorfor i himmelens navn er ikke den katten min som andre katter, og kan legge seg i fanget? Neida, han skal ikke i fanget, han skal ligge på gulvet og ha "matmor" ned på alle fire ved siden av seg, slik at "matmor" må bøye seg og tryne i fillerya ved siden av han. Han maler så det durer. Ja, jeg hører han maler, men det er fordi jeg fortsatt har et øre som er friskt, og det er ikke så mye andre lyder rundt meg her jeg ligger rett ut på kjøkkengulvet.
 
Resten av kvelden skal nytes i godstolen, (for nå har pus tatt hele sofaen,) foran pc og TV, ikke prate med noen, bare se. For hvis jeg sitter rolig, ikke prater, ikke har for mye lyd, bare leser litt, bare skriver litt, så er ikke hverdagen så ille allikevel.
 




tirsdag 10. desember 2013

Å være ---- eller ikke være

Det er lenge siden siste blogg-innlegg nå, og det har sine grunner. Enkelte ganger tar livet en helt annen retning enn hva man hadde forventet.

Først og fremst vil jeg understreke at jeg ikke skriver dette for å syte, for å få sympati eller noe slikt. Jeg har bare et behov for å få tankene ned på "papiret".

At jeg har perioder nå, hvor jeg synes fryktelig synd på meg selv, er noe som står for min regning.

Men, for å komme til det som har skjedd. Det var fredag den 11. oktober, og det hadde vært travle dager. Denne dagen hadde pappa bursdag, men vi skulle ikke feire før dagen etter fordi Kenneth skulle jobbe fredag kveld og min kjære onkel og hans samboer skulle komme på besøk fra Porsgrunn på lørdag. Som alltid (veldig ofte) så var det vanskelig å få det til å passe for alle, så min bror og hans familie skulle feier han på dagen hans.



Jeg var på jobb, telefonene kimte og ringte og det var nok å henge fingrene i. Plutselig så var det akkurat som om en boble i øret mitt brast og alle lyder ble veldig "rare". Når folk snakket til meg og når jeg snakket selv så hadde lyden en skurrende klang. Jeg måtte flytte øre-klokken til head-settet på telefonen over til høyre øret, for å få med meg hva folk sa til meg i telefonen. Ubehagelig var det, og det vedvarte. Og tinnitusen som jeg hadde slitt med en god stund ble verre. Lyden var den samme, men volumet ble mye høyere.

Vel, etter endt arbeidsdag reiste jeg hjem og jeg skal hilse å si det var godt å synke ned i sofaen. Kenneth var hjemme på høstferie fra folkehøyskolen og han hadde reist på jobb når jeg kom hjem, så det var bare pus og meg hjemme.

I løpet av kvelden var jeg ute på terrassen et par ganger, for å ta en røyk (nei, jeg har ikke klart å slutte enda). Det var da utrolig til flytrafikk over hodet mitt?? Kan ikke si jeg har lagt merke til at det har vært så ille tidligere. Vel, kvelden gikk, og det var på tide å hente Kenneth på jobb, så jeg gikk til garasjen for å ta ut bilen. Fly - igjen!!!! Hva i all verden er all den flytrafikken? Oi, nei det kan da ikke være mulig...... jo, eller??? Det var en lastebil. Jeg hørte en lastebil og samtidig så hørtes den ut som et fly, hvordan er det mulig? Det må være den irriterende dotten jeg hadde fått i øret som vrengte lyden.



Vel, fornøyd med å ha funnet ut hva den hersens flyduren kom fra, så kjørte jeg av sted for å hente Kenneth.

Det ble en stille kveld, Kenneth ville ha pizza og vi reiste innom butikken å kjøpte en ferdigpizza. Hvorfor bruke tid på å lage noe som kan kjøpes ferdig.

Jeg tok tidlig kvelden, for jeg følte meg sliten og utilpass, og jeg sovnet som en stein.

Våknet ved 10 tiden lørdag formiddag og ALT gikk rundt. Himmel og hav, jeg måtte holde meg fast i senga for ikke å tippe ut. Det som bekymret meg var at vi skulle på bursdagsmiddag til pappa kl. 15., jeg håpet inderlig at svimmelheten ville forsvinne så vi kunne gjennomføre det. Rart at det var det som bekymret meg mest. Ingen bekymringer for at det som hadde skjedd med meg skulle være noe alvorlig, bare bekymret for at jeg ikke skulle komme meg ned for å feire pappa og få snakket med min onkel, som jeg dessverre så altfor sjelden ser.



Jeg fikk prøve å ligge å slappe av litt til, og håpe svimmelheten skulle gi seg. Men, jeg måtte så innmari på do. Heldigvis har jeg et bitte lite soverom (tok det minste soverommet i huset til eget bruk). Så, det var bare å finne en måte å klare å komme seg ut av senga på. Det endte med at jeg akte meg på ryggen ned til fotenden av senga, da kunne jeg sette bena på gulvet, sitte i sengeenden og ta tak i dørhåndtaket. Med en hånd på dørhåndtaket og en hånd på dørkarmen fikk jeg reist meg opp. Og, når jeg sto i døråpningen kunne jeg strekke ut hånden å ta tak i dørhåndtaket til baderommet. Litt problematisk å få kroppen rundt døren når jeg åpnet den, men det gikk. Jeg har et lite bad, og toalettet står til høyre rett innenfor døren, så når jeg klarte å komme meg inn der så var det bare å slippe seg ned på toalettskåla. Men himmel og hav som det svingte. Jeg måtte lene meg inntil veggen og samtidig holde meg fast i håndvasken (som var til høyre for meg), for ikke å skli av. Nå var det ikke bursdagsfeiringen til pappa som bekymret meg lenger, men en stor bekymring for hva som hadde skjedd med meg.

Etter en del strev så klarte jeg å komme meg inn på soverommet igjen. Jeg la meg ned og håpet at dersom jeg fikk sove litt til, så kanskje det ville gå over.

Jeg sov til klokken var halv to den dagen, og heldigvis, når jeg våknet igjen så følte jeg meg mye bedre. Svimmelheten var borte. Men den irriterende skurrelyden i øret var der fremdeles. Etter en dusj følte jeg meg bedre, så Kenneth og jeg reiste til den planlagte bursdagsmiddagen, og det ble en trivelig ettermiddag/kveld.



Fortsatt hadde jeg den skurrende lyden og en dott i øret, men det var ikke noe stort problem.

Helgen forløp rolig og hele påfølgende uke ble en helt vanlig uke på jobben. Fortsatt med høretelefonen til head-settet på høyre øret, men det var jo egentlig ikke noe stort problem. Det er bare det at jeg var vant med å ha den på venstre øret, og derfor kjentes det litt "rart".

Nå var det 3 helger på rad med festligheter, så joda, julen nærmet seg og mye skulle gjennomføres.

Den 19. oktober var det fest på Follum Klubbhus, Venners venner fest. Jeg hadde fått overtalt Britt og Reidar til å bli med, så Britt hentet meg, slik at vi startet litt pent og forsiktig hjemme hos dem. Var jo kortere å gå fra dem enn fra meg og til klubbhuset.



Det ble en kjempekoselig kveld, god mat, glade mennesker og litt rødvin. Det ble til og med en dans eller ti på meg :-) Det er lenge siden jeg har hatt det så moro på en slik type fest. Jeg var heldig å fikk sitte på med noen hjem på natta. Følte meg litt skjelven i beina. Jeg hadde ikke drukket så mye, men når det går lang tid mellom hver gang man tar noe, så tåler man jo ikke så mye tenkte jeg, og var sjeleglad for at jeg ble kjørt til døra.

Det ble en rolig søndag. Noe klesvask, for Kenneth skulle reise tilbake til skolen dagen etter. Jeg hadde tatt en dag fri fra jobben for å kjøre han. Og heldigvis skulle mine foreldre bli med, så vi skulle kjøre deres bil. En liten tur innom Sverige ble det også, for å handle litt. Det ble jo bare en liten avstikker på veien, så vi måtte jo benytte muligheten når den lå slik opp i dagen.

Hele dagen gikk, og når jeg kom hjem så måtte jeg dele opp å pakke og putte i fryseren det jeg hadde kjøpt av matvarer. Men bevares, nå var både fryseren og vinhylla fulle, så dette var jo bare kos.

Tirsdag morgen og klokka ringer, den er halv syv og jeg er igjen ute på de syv hav. Hoi hvor det svinger og snurrer rundt.



Jeg orket ikke å ringe, så det ble en kort tekstmelding til jobben: "Er svimmel, kommer når jeg får hentet meg inn igjen".

Jeg dro ned på jobben rett før lunsj, og det eneste jeg gjorde var å sette meg på spiserommet. Måtte "hente meg inn" før jeg snudde å reiste hjem igjen. Det var ikke noe blivende sted for meg den dagen.

Men, optimistisk som få, jeg ringte ikke legen, for dette måtte jo gå over til dagen etter. Alt går liksom over - - - - i tankene.

Neste dag hadde det ikke gått over. Senga, rommet, huset ALT snurret rundt.


Nå var det i alle fall bare en ting å gjøre, å det var å ringe legen, så fort legekontoret åpnet for dagen.

Jeg var heldig å fikk en avtale en drøy time senere. Og det var ikke snakk om å kjøre selv, her var det bare å bestille en taxi.

Men først en tur i dusjen. Men, det var ikke bare enkelt. Lyden når vannet i dusjen traff flisene på gulvet var uutholdelig. Og for ikke å snakke om når vannet traff hodet. Det var ren tortur. Men jeg måtte jo dusje. Det ble en kort tur i dusjen, og jeg fikk vel ikke skylt ut shampooen fra håret, men det måtte bare bli sånn.

Litt mat måtte jeg også få i meg, men det var bare så ubehagelig å stå oppreist, det ble en skive rugsprø med ferdig skivet ost på. Det var i alle fall litt mat.

Turen til legekontoret ble heller ingen hyggelig opplevelse. Venteværelset var fullt av folk som snakket og alle lyder gjorde vondt. Rommet snurret sakte rundt og jeg ville bare aller helst legge meg ned på gulvet å stenge alle lyder ute.

Det var ikke min fastlege jeg hadde fått time hos, men en vikarlege. Han var hyggelig og gjorde en grundig undersøkelse.

Jeg måtte legge meg på en benk. Hjelp, jeg følte at jeg gled av benken, bakover, med hodet først. "Sitt opp igjen" sa han, og jeg reiste meg opp, for på nytt å bli lagt ned. Alt snurret rundt.

Jeg var kvalm, uvel, svimmel, det pep og bråkte og jeg følte meg bitte liten og som en liten dritt under skosålen.

Orket ikke å reise meg fra benken igjen, så jeg fikk lov å bli liggende til en sykepleier kom inn for å ta en hørselstest etter ordre fra legen.

Hørselstesten ble tatt, men det ble ikke sagt noe om resultatet, men hun rynket det ene øyebrynet. Jeg kaldsvettet. Lydene fra hørselstesten slo meg nesten i bakken. Jeg fikk et glass vann og fikk lov til å ligge på benken en stund til.

Jeg trodde ærlig talt at jeg nærmet meg min siste time, og jeg husker ikke alle tankene som raste gjennom hodet, men det var bekymringstanker, likegyldighet, frustrasjon.... ja det meste.

Legen kom inn på det rommet hvor jeg lå, og fortalte at han hadde sent en rekvisisjon til en øre-nese-hals spesialist. Jeg kikket på han og tenkte i mitt stille sinn at hva har jeg nå der å gjøre? Jeg tror egentlig at jeg hadde vanskeligheter med å oppfatte det meste akkurat da. Men, jeg fikk med meg at jeg ble sykemeldt for en periode.

Det ble taxi hjem igjen også, og så rett ut på sofaen. En knapp time etter jeg kom hjem så ringte telefonen. Det var fra øre-nese-hals spesialisten, som fortalte at de hadde fått en henvisning fra legen og om jeg kunne komme allerede neste dag. Flott, her går det unna. Godt at noen tar ting på alvor.

Telefonen ringte igjen, det var mine foreldre, som så jeg hadde forsøkt å ringe dem tidligere på dagen (det var før jeg ringte etter taxi når jeg skulle til legen). Jeg satte dem kort inn i hva som hadde skjedd, og det tok ikke lang tid før de kom opp til meg en tur.

Koselig med besøk, men noen ganger kunne det bli litt mye. Dette var en av de gangene. Men bevares, jeg var også glad for besøket. Jeg var redd og jeg var syk. Så det var helt greit at de satt der, bare de ikke sa så mye.

Dagen etter var det øre-nese-hals legen som skulle avlegges en visitt. Ny hørselstest, nye høye lyder og jeg var fortsatt utrolig svimmel.


Jeg skal ikke kjede noen med å fortelle til punkt og prikke om hele undersøkelsen, men konklusjonen til øre-nese-hals spesialisten var følgende:

"Jeg tror det har skjedd tre ting på en gang her. Det er ikke vanlig, men det er mye som tyder på at det er slik".


"For det første så har du mistet hørselen på venstre øret". Hva? Mistet hørselen? Jammen... hvordan, hva, hører jeg ikke?

Midt i all svimmelheten så hadde jeg faktisk ikke oppdaget at jeg ikke hørte på det ene øret. Hvordan kan det være mulig?

Jeg hadde fått noe de kalte for "Sudden Deaf".

"I tillegg" fortsatte legen, "så har du fått krystallsyken, men den skal vi fikse med en gang, du skal slippe å gå rundt å være så svimmel". Jeg kunne ha omfavnet henne. Gudskjelov, det var i alle fall noe å gjøre noe med.

"Og så er jeg ganske så sikker på at du har fått Meniers. Jeg er ikke sikker, og det pleier ikke å skje samtidig, men det er mye som tyder på det".

Hun fortsatte: "Jeg skal ikke pakke inn noe for deg, men si det som det er. Hørselen er mest sannsynlig borte for alltid på venstre øret. Hadde du kommet til meg innen 70 timer etter at den boblen brast i øret på deg, så kunne jeg mest sannsynlig ha reddet hørselen med kortison, men nå er det for sent, det er kun et 70-timers vindu. Så, merker du noen i det andre øret så MÅ du ringe med en gang". "Meniers er noe du må leve med når du først har fått det, og jeg tror du har hatt en Menier-anfall".

Hun forklarte meg at over øregangen (inne i øret) så ligger det en brusk, på den brusken ligger det en utrolig tynn hinne, og i den hinnen hadde det oppstått en liten rift.

"Og ikke tro på alt du leser om Meniers dersom du søker det opp på nettet" sa hun. Nå pleier ikke jeg å lese legebøker eller artikler, for om ikke før så føler jeg meg i alle fall syk da, så det var ikke det store problemet for min del.

Hun fikk i alle fall "ristet" krystallene i øret på plass den dagen, og svimmelheten ble betydelig mindre. O lykke!

Frustrasjonen over den tapte hørselen var stor, men det var i alle fall noe jeg kunne leve med. Jeg ble egentlig ikke så overrasket over erkjennelsen jeg følte heller. Min kjære bestefar hadde mistet hørselen etter hvert, hans søster og bror like så, også hans mor (min oldemor). Mamma og pappa har også hørselsproblemer, men det er hørselsskade og ikke hørselssykdom, så det ble litt annerledes.

Det nærmet seg helg igjen, og det var tid for ny fest, denne gangen på Sollys sammen med Anne Marie. Jeg hadde gledet meg til dette lenge, men måtte melde pass. Jeg hadde ingenting på den festen å gjøre. Alle lyder gjorde vondt i hodet, det var som om jeg hørte lydene mye skarpere enn tidligere, og de kolliderte i hodet på meg. Alt ble forvrengt.



Det var bare å bite i det sure eplet og melde avbud.

Helgen etter var det atter en ny fest, denne gangen var det Anne som skulle feire sin 50-års dag, og det skulle feires med rakfisklag på Røde Kors Huset. Også her måtte jeg melde avbud.

Jeg satt hjemme disse to lørdagene og syntes fryktelig synd på meg selv og sendte mange tanker til de som var på fest og hadde det moro.

Dagene gikk og den ene var lik den andre. Jeg orket ingen ting. Jeg var heldigvis ikke svimmel "i øynene", så det ble mye TV, Facebook og bøker, og så sov jeg litt innimellom. Jeg fikk tiden til å gå.

Det å ta bilen å reise i butikken for å handle var utelukket. Jeg klarte heller ikke å stå på kjøkkenet å lage mat, så det ble mye knekkebrød og rugsprø med ferdig skivet ost på.

Heldigvis så har jeg oppegående foreldre, så jeg ble kjørt til butikken for å handle og jeg ble kjørt til lege for undersøkelser. Jeg var også heldig å få ferdig middag, som bare kunne varmes i mikro ovnen. Hadde det bare ikke vært for den forferdelige lyden som ovnen laget.

Jeg fant til slutt en mulighet til å takle enkelte lyder, en propp i det døve øret, slik at lyden slapp inn kun på det gode øret, da ble det ikke den kollisjonen i hodet. Selv om lyden fremdeles var vond, så var det overkommelig. Pipingen pga tinnitus vedvarte da, og ved den minste anstrengelse så steg volumet.

En ettermiddag ringte telefonen, det var en bekjent av meg som hadde hørt hva som hadde skjedd. Han er same og fortalte at han kunne hjelpe meg.




Jeg var villig til å prøve det meste, og all den tid jeg ikke er helt ukjent med alternativ behandling så tenkte jeg "Hvorfor ikke".

Han kom og han fortalte at han hadde tatt med sin bestemor (som har vært død i mange år), for å få hjelp fra henne.

Jeg satt i lenestolen og han la en hånd i nakken min, når han slapp taket skjedde det noe merkelig. Det føltes som jeg svevde. Jeg kjente nesten ikke at jeg satt ned i stolen, og trykket jeg hadde følt i hodet helt siden dette startet var plutselig vekk.



Det var en utrolig opplevelse, og for første gang på lenge følte jeg at det var et håp for at jeg skulle bli bra igjen.

Svimmelheten ble etter dette mye bedre, jeg var optimistisk i forhold til fremtiden. Dette skulle gå bra.

Jeg gledet meg til julebord med jobben, selv om jeg var sykemeldt så ville jeg få med meg det.



Men, når tiden nærmet seg måtte jeg innse at juleshow med mye musikk og annen lyd kanskje ikke var stedet for meg.

Men, jeg fikk med meg middagen med kollegaene i alle fall. Julemat på spiserommet på jobben. Det ble hyggelig, men... mer enn nok lyd for min del. Jeg var både glad og lei meg når jeg tok taxi hjem og de andre gikk for å se juleshowet.

Heldigvis lå det en liten filmsnutt på nettet, så jeg fikk se Maries julestri (bilde og link fra nrk.no)

O jul med din glede - Maries julestri


Selv om jeg måtte ha på lav lyd, så fikk jeg i alle fall med meg Maries frustrasjon og Olav sånn midt i julestria. Og har dere lest dere gjennom så langt i dette innlegget så anbefaler jeg at dere tar en titt. Bare klikk på bildet :-)

Vel, dagene går, og den ene er fortsatt lik den andre. Som jeg nevnte tidligere så er jeg ikke full så svimmel lenger, men jeg skal gjøre store anstrengelsen før svimmelheten er der. Jeg har ikke kjørt bil på lenge, det er greit nok å sitte på, men å bevege hodet å få med trafikkbildet rundt meg for å kjøre selv er noe helt annet. Det vil si, jeg har kjørt bil 2 ganger i løpet av denne perioden. Den ene gangen følte jeg meg veldig bra, og bilkjøringen gikk bra. Det føltes rett og slett bare litt uvant. Den andre gangen skulle jeg bare rett ned i veien her, og jeg var glad det ikke var lange turen, for den var lang nok i massevis. Så, bilen står nå i garasjen og hviler seg til en annen gang. Pipelyden i øret er til tider ekstrem, men da er det bare å legge seg nedpå litt og prøve å sove slik at det hele roer seg litt.

Det ble mye klaging og syting og "synes synd på seg selv" det her, men dette er da altså hverdagen min for tiden.

Jeg er glad for at jeg klarer å se på TV, lese bøker og være på Facebook, hvis ikke så hadde dagene blitt utrolig lange.

Konsentrasjonen er helt ute, så det blir ingen jobbing med slektsforskning, jeg klarer ikke å fokusere på ting hvor jeg må være nøye. Du lurer kanskje på hvordan jeg da kan lese bøker? Vel, det er ikke tungt lesestoff, men serieromaner, hvor man på en måte kan "melde seg ut litt" når man leser. Og spør meg ikke etterpå hva jeg har lest, hva jeg har sett på TV eller hva jeg har kommentert på Facebook, for det husker jeg ikke. Orker ikke å holde på tankene.

Jeg får besøk innimellom av venner og familie og jeg snakker med folk på telefonen. Jeg har funnet ut at dersom jeg setter telefonen på høyttalende og skrur ned lyden, så går det greit, inntil et visst punkt. Når det er nok så er det absolutt nok, men det gjør i alle fall at jeg har kontakt med omverdenen.

Jeg har kjøpt meg gå-staver, slik at jeg har noe å støtte meg til når jeg er ute å går. Jeg orker ikke lange turer, men prøver litt nå og da. Så, om det er noen som vil være med på en bitte-liten rusle-tur, så blir jeg veldig glad, for da kan jeg kanskje gå litt lenger unna huset enn hva jeg hittil har gjort.

Julerengjøringen gjør jeg enkelt i år, jeg feier over med blikket. Julegaver er et annet kapittel, forhåpentligvis får jeg noen til å kjøre meg så jeg får kjøpt noe til mine.

Det ble et langt blogg-innlegg. Jeg har brukt flere dager på det og det var mye jeg måtte få ned "på papiret" Så dersom jeg har gjentatt meg selv flere ganger så bær over med det. Jeg hadde rett og slett ikke overskudd til å lese igjennom flere ganger for å fjerne/tilføye/endre.

Ta vare på hverandre og hverdagen, neste dag blir ikke alltid som du kan forvente deg.

Jeg undrer meg jo på når jeg skal bli bedre, slik at jeg kan dra på jobb igjen, eller om jeg i det hele tatt blir i stand til å jobbe.

Det er så mye jeg ønsker å gjøre, så mange steder jeg vil reise å se. Men akkurat nå må jeg erkjenne at det er nok mye som må legges på vent, i alle fall for en stund.

Jeg krysser fingrene for at ting går seg til og ønsker dere alle en god dag og en god fremtid.

Klem