Svingstang og overraskeler

Det er mandag og ny uke.

Etter fredagens utskeielse med bilkjøring har jeg hatt en stille og rolig helg, hvor jeg har gjort minst mulig på lengst mulig tid. Hele lørdagen hadde jeg skikkelig sjøgang etter "anstrengelsen" med bilkjøringen på fredag. Så jeg lurer på hvordan morgendagen blir, etter den dagen jeg har hatt i dag.

Dagen i dag har vært stille og rolig. Ja jeg har sett på OL på TV, det vil si TV har stått på, så jeg har fått med meg litt av det som har skjedd. Men siden interessen ikke er så voldsomt stor, så er det heller ikke så voldsomt mye jeg har fått med meg. TV er mest en kilde for bakgrunnstøy. Men JADA jeg har fått med meg at Trill tok bronse i dag.

Det jeg egentlig har gjort på dagen i dag er å lade opp til kveldens møte i HLF Ringerike og Omegn. Flott medlemsmøte hvor Fridthjof Jørgensen holdt foredrag om sine opplevelser som barn/ungdom under krigen.

Han er en utrolig flott foredragsholder, og dersom du noen gang får muligheten til å høre foredraget hans så skyv alt annet til side. Å høre han fortelle er så du kan se hendelsene for deg, og når han avslutter med å synge "Norge i Rødt Hvitt og Blått", ja da er ikke et øye tørt og den berømmelige klumpen sitter godt i halsen.

Men, jeg skulle ikke fortelle om foredraget hans, jeg skulle fortelle om dagen min. Jeg kjørte selv bil til møte.

Ja tenk, jeg kjørte bil i dag også. Valgte enkleste vei og kjørte E16, slik at jeg slapp trafikken gjennom byen. Men, som kjent, der det er mye mennesker er det også mye lyd. Og på slutten av møte satt jeg å svaiet. Jeg kjente kaldsvetten sto i panna.

Det roet seg litt når folk gikk fra møte, så jeg følte meg klar til å kjøre igjen når jeg skulle hjem. Vel, jeg skulle egentlig vært innom butikken en tur, men det droppet jeg. Strake veien hjem var det beste alternativet.

Så, jeg satte meg i bilen og kjørte. Halvveis begynte jeg å se etter et sted å stoppe, men langs E16, på det strekket jeg skulle kjøre, er det ingen busslommer, ingen steder å stoppe. Jeg pustet dypt og rolig, kloret meg fast i rattet etter beste evne og kom til avkjøringen som går hit hvor jeg bor. Da var det bare å tusle sakte inn på parkeringsplassen og få stoppet bilen i garasjen.

Jeg satt noen minutter i bilen før jeg låste den og gikk inn med sjøgang i beina og øyne som trillet rundt i hodet.

Etter hva jeg lærte på mestringskurset så skulle jeg pushe meg selv, så derfor valgte jeg ikke sofaen slik jeg normalt sett ville gjort. Jeg drakk isteden et stort glass med vann, pustet rolig og senket skuldrene. Og vet du, det roet seg etter en stund.

Etter en stund slo jeg på pc'n og kikket litt på facebook, og etter nok en tid åpnet jeg mailen min. Der lå det en overraskelse.

Nei, jeg har ikke fått beskjed om en stor arv fra Nigeria, jeg har heller ikke vunnet bil eller møbler.

Det lå en mail der fra en norsk dame bosatt i Florida. Hun hadde lest bloggen min (fra i høst), hvor jeg hadde skrevet om slektsforskning.

Ja først trodde jeg det var en av mange spam-mailer, så jeg holdt på å slette den, men så ser jeg på forhåndsvisningen at dette er noe helt annet enn hva jeg først antok.

Jeg begynner å lese:

Fra USA_traff ei dame som har slekt fra Norge_Fred og Martha_Lovaas_Hansen

Hei  May

Jeg heter Turid og har bodd i Florida ca. 2 år. Jeg = norsk
Søndag kom jeg og min mann i snakk med et ektepar hvor konen stammer fra Norge.
Hennes besteforeldre kom til Canada på slutten av 18-hundre tallet. Bestefaren het Fred fra Oslo og bestemor Marthe fra rundt Bergen området.
Hun sa at familien skiftet etternavn fra Hansen til Lovaas.

Vi fikk med oss at mannen vi traff het Jim Kelly fra Deland i Florida.
 
Ekteparet er i tidl.  70-årene (bare så vidt)
Deres datter skal gifte seg igjen 17-mai
Her kunne jeg fortelle dem at det er en veldig spesiell dato i Norge - som var nytt for dem
______________________________________
Da jeg kom hjem tenkte jeg hvor trist - denne damen kunne ingenting  om Norge + De hadde drømmer å komme i kontakt med slektninger i Norge
De tviholder på gammel tradisjon; lutefisk til jul - hun kunne faktisk en aftenbønn på norskMay - det er lite sannsynlig vi treffer dette ekteparet igjen, man kanskje dette er av interesse for deg.
Mange hilsen Turid 

Under denne teksten lå det informasjon om navn, adresse og telefonnummer til dette paret i Florida.

Himmel og hav, dama snakker om slektningene mine. I mailen lå det navn og adresse og telefonnummer.

Fortsatt i halvsvime leser jeg mailen en gang til, og enda en gang. Slår opp familietreet mitt og søker opp navnet, joda, der er hun. Jeg har henne i slektstreet mitt.

Jeg svarer på mailen med en gang, takker og bukker for informasjonen jeg har fått. Hva gjør jeg nå? Jeg tenker en stund, begynner å telle timene bakover på klokka, joda, det går an å ringe nå. Fortsatt i halvsvime, både av anstrengelsen tidligere i kveld og sjokk etter å ha lest mailen, slår jeg nummeret jeg har fått oppgitt.

Det ringer..... og der.... svarer det? Nei, det er en telefonsvarer sier: This number is disconnected or out of use.....

Nedtur... så nære og allikevel så langt unna å nå dette mennesket som er en slektning av meg. Ingen nær slektning, men dog.

Vel, jeg har sendt en ny mail til Turid i Florida, med spørsmål om hun kan være litt detektiv for meg, og kanskje finne et annet telefonnummer.

Jeg har også kontaktet en annen person fra samme slektsgren (som jeg har funnet tidligere), om hun kanskje kan ha et telefonnummer eller en mailadresse jeg kan bruke.

Så nå sitter jeg her da, svimmel og spent med en stor dott i øret og masse piping ----- og håper på en familieforøkelse.

Testing, testing.....1-2-3, 1-2-3..

Det har alt blitt fredag og to dager siden jeg kom hjem fra et flott mestringskurs. Nå skal teori settes ut i praksis.

Tenkte jeg skulle gjort et forsøk i går, men omstendighetene gjorde at jeg skjøv det til siden. Det er så mye enklere å la være enn det å skulle presse seg selv til å gjøre noe man egentlig ikke har lyst til. Jeg vet ikke hvor mange gode dårlige unnskyldninger jeg har på lager, men de er mange og de er loslitte.

Fant bildet i ei Facebook-gruppe

Jeg bestemte meg for å tro litt på meg selv, og fant derfor ut at i dag var dagen for å prøve å kjøre bil igjen.

Som tenkt så gjort, eller det var egentlig ikke fullt så enkelt, for når jeg kom ut i garasjen så ville ikke bilen starte. Den har jo bare stått der siden sønnen min var hjemme på juleferie.

Men, med en snill pappa, så ble problemet løst, det vil si, han klarte å starte bilen min (med nøkkelen), noe jeg ikke klarte. Kan det ha vært det mine dårlige tro på meg selv som førte til at jeg ikke fikk start på bilen?

Vel, når den sto der med motoren igang så hadde jeg ikke den unnskyldningen lenger, så det var bare å sette seg bak rattet.

Jeg hadde en lang liste med ting som skulle ordnes. Vel, i alle fall tre ting.

Jeg skulle sende en pakke, jeg skulle handle mat og jeg skulle på apoteket.

Jeg kjørte ned til byen og ut til Eikli, tenkte det var greit å dra på Meny, for der er det post i butikk. Som tenkt så gjort. Litt skjelven når jeg kjørte gjennom Kongens gate. Følte meg slett ikke trygg på meg selv der, for det var mye trafikk og jeg måtte følge med på alle kanter. 

En smule uvel parkerte jeg utenfor butikken og gikk inn.

Jeg fikk sendt pakken, fant meg en handlevogn, og bet tennene sammen. Øredøvende støy i butikken fra alle kjøledisker, handlevogner og andre kunder. Lyden vrengte seg i øret og det pep og suste i ørene. Gulvet gynget og det var vanskelig å fokusere på varene i hyllene..Men, jeg fikk med meg det jeg skulle (pluss litt til), så tilfreds med meg selv pakket jeg varene og kom meg ut til bilen.

Den startet IKKE. Batteriet var fullstendig flatt. Det hadde jo ikke blitt opparbeidet noe strøm på det på den lille kjøreturen hjemmefra og til butikken.

En telefon senere så var min kjære pappa der med startkabler, slik at vi fikk ristet liv i den gamle sliter'n min.

Den eneste tanken jeg nå hadde i hodet var å komme meg hjem snarest mulig. Så apotek fikk være apotek. 

Jeg tok strake veien hjem, denne gangen uten å kjøre gjennom byen. E16 var et glimrende valg, her kunne jeg bare kjøre på uten å tenke på biler og gående som kunne komme fra alle kanter.

Jeg nærmet meg hjemme, og holdt meg fast i rattet. Knokene var hvite og jeg var svett i panna. Men, jeg kom meg helskinnet hjem og bilen ble parkert i garasjen.

En liten stund senere kom min kjære pappa etter. Da hadde han vært på apoteket for meg, og nå ville han sette bilbatteriet på lading.

Så nå i ettermiddag har vi da ligget på lading, både bilen og jeg. Sofaen var utrolig god når jeg kom hjem. Kjente jeg strammet kjevemusklene der jeg lå, så da var det bare å trå til med noen avslapningsteknikker, til jeg kjente at jeg slappet av i kjeve og nakke.

Kjenner nå at jeg er litt stolt av meg selv for å ha gjennomført kjøreturen. Og har lovet meg selv at jeg skal prøve igjen om ikke så mange dagene (hvis jeg får startet da).

Ferdig med første del av Mestringskurs av i alt tre deler

Hjemme igjen i går etter 3 flotte og innholdsrike dager på Briskeby

Det har blitt mange Aha-opplevelser i løpet av disse dagene, kronestykke har falt ned en rekke ganger kan man si.

Jeg har lært mye om den sykdommen jeg har pådratt meg og jeg har lært hvilke plager som er selve sykdommen og hvilke som er følger av sykdommen.

At all den svimmelheten jeg har følt den siste perioden IKKE er Mènière, men en følge av Mènière var en erkjennelse det var godt å "kjenne på".

Veldig kort fortalt: Et Mènière-anfall varer i alt fra 24 minutter til 24 timer og rommet går rundt.

Gjennomsnittlig varer et anfall i 4 timer, og det er gjennomsnittlig 4 anfall i året. Så det ble "ville protester" når legen på kurset sa at "det vil si at dere er syke 16 timer i året".

For alle var jo mer svimle enn bare 16 timer i året, mange gikk dager og uker å svimlet rundt som en fyllik.

Men, så ble følgene presentert:

- Usikkerhet mht til neste anfall

- Redusert fysisk og generell aktivitet

- Gradvis redusert selvtillit med ofte feil fokusert kompensatorisk oppførsel som leder til:

  * økt visuell kontroll, både på grunn av  balanseproblem og redusert hørsel, noe som så leder til økt muskulær spenning og smerter

* redusert automatikk (samkjøring) mht balanse, hørsel og syn med "overprøving/overvåking"

* dette utløser funksjonell svimmelhet og autonome reaksjoner

Og dette er faktisk ting man kan gjøre noe med. Man kan klare å gjøre disse problemene mindre fremtredene.

Funksjonell svimmelhet:

- Gir en følelse av ustøhet og svimmehlet, men ingen vertigo/nystagmus (dvs rommet går ikke rundt), ofte beskrevet som å gå på et gyngende dekk eler det snurrer rundt inne i hodet.

- Utløst av hodebevegelse, endret blikk retning.

- Gå opp og ned trapper, rulletrapper eller i korridorer

- Inn og ut av senga, snu eller reise seg fra en stol

Vi fikk også en forklaring på hvorfor man føler seg så utrolig sliten.

Svaret på dette er at man i en slik situasjon bruker synet til å holde balansen ved å låse blikket på et punkt.  Og det ene fører det andre med seg og man har den evig-aktuelle "onde sirkel".

Så nå har vi fått øyeøvelser. Første gang jeg gjorde dem følte jeg at jeg skulle tippe av stolen, og jeg lukket automatisk øynene når hodet kom "for langt" ut på siden. Men, det gikk bedre etter hvert.

Vi måtte lære oss å scanne området med øynene igjen sa legen. Og ja, det virker fornuftig. Når jeg tenker tilbake nå så vet jeg at jeg har låst blikket i et punkt, lukket øynene for så å åpne dem igjen og festet blikket til et neste punkt og så videre..... For jeg har jo blitt så forbanna svimmel når jeg har flyttet blikket på "vanlig" måte.

Det var også en psykomotorisk ergo terapaut på kurset, så vil lærte oss en del balanseøvelser og avspenningsteknikker.

Så nå har jeg kjøpt meg balanseputer eller "PIGGSVIN" som de kalles på norsk

Putene var flittig i bruk i går kveld. Jeg skal ikke påstå at jeg sto å tråkket på dem så lenge, for piggene gjør så utrolig vondt under beina. Men litt tråkking på disse tre-fire ganger i løpet av kvelden. Jeg mener, når de ligger der midt på gulvet til spott og spe så er det veldig lettvint å trå på dem når man passerer.

Ja, de ligger i veien for det meste, men når det er bare meg og katten som er hjemme så gjør da ikke det noen verdens ting. 

Når putene ligger midt på gulvet så har jeg ingen unnskyldning for ikke å bruke dem, nemlig.

Og det er helt klart at de trigger ett eller annet, for jeg var veldig svimmel og kvalm i går kveld. Den følelsen ga en nedtur etter de fine dagene på kurs. Men, jeg så at en av de andre kursdeltagerne hadde skrevet på facebook i dag at hun også hadde hatt samme følelsen i går og at det var disse putene som fikk skylden. Og ja, det høres fornuftig ut, så jeg hiver meg på den konklusjonen, og satser på at det vil bli bedre etter hvert.

Vi lærte også en del avspenningsteknikker, som kan være fornuftig for de fleste mennesker å prøve en gang i mellom.

Ligger tungen din nede i munnen, eller holder du den oppe i ganen?

Ja, det er vel ikke akkurat noe man går å tenker over. Men, tenk på all den unødige energien man bruker ved å holde tungen oppe i ganen hele tiden da, all spenningen man bygger opp i kjeve, nakke, hodet.

Rull tungen rundt på utsiden av tennene noen runder, til du kjenner du blir sliten i tunga. Og hvor ligger den etter noen slike runder?

Ja, vi kjente at det "verket" i tungemuskelaturen" men tunga lå i alle fall slapt nede i munnen etterpå.

Dette er bare en av de tingene som gjør at vi bygger opp en mengde spenninger i kroppen og som vi kan gjøre noe med.

Alle som var på kurset er på facebook, og vi har nå fått en lukket gruppe hvor vi som var på kurs sammen kan holde kontakten og dele erfaringer, spørsmål og kommentarer.

Og vi gleder oss til å møtes igjen i juni.

Absolutt et nyttig kurs, jeg har lært mye om meg selv og hva jeg kan gjøre for å få en bedre hverdag.

Mestringskurs Meniere, 1 bolk, 2 dag

Litt dårlig start på dagen da det ble så som så med søvn i natt. Hadde noen "naboer" på hotellet her som tydeligvis hadde det fryktelig morsomt. Og det er jo i og for seg hyggelig for dem, men jeg kjente irritasjonen kom snikende når klokka dro seg over 1 i natt, og jeg fremdeles ikke hadde fått sovet noe.

Rica Park Drammen

Men, sånn bortsett fra det så var det en god seng her, nydelig frokost og hyggelige med-"studenter". Og vi hadde en deilig middag i går kveld sammen med kursleder Aslaug og lege Ole Petter.

I dag har vi lært "å lande" og det har vært en del AHA-opplevelser. Masse inntrykk som skal fordøyes.

Vi har snakket om balansen, svimmelhet, tinnitus og hvordan dette påvirker oss følelsesmessig. Frykt for at ting kan gå galt dersom det muligens mot formodning skulle være slik at.....

Kurset anbefales på det varmeste.

Ja, jeg er sliten nå, men jeg er faktisk ikke så sliten som jeg trodde jeg skulle være. Det vil si, jeg var veldig sliten når vi dro fra Briskeby i dag, og sitter nå og er veldig overrasket over hvor fort jeg har hentet meg inn igjen. Ikke det at jeg har tenkt meg ut på noen joggetur eller butikkrunder eller noe slikt, men jeg takler tanken på at jeg ikke må legge meg ned å sove litt etter kurset, før jeg skal gå ned til middag. Jo, dette er absolutt positivt og jeg føler at jeg har mye igjen for at jeg meldte meg på.

Mestringskurs Meniere, 1 bolk, 1 dag

I dag har jeg åpnet et nytt kapittel i mitt liv - "Ta grep"

Som jeg gruet meg til deg her. Ja, jeg gledet meg også, til å lære noe om meg selv og sykdommen jeg sliter med. Men aller mest så gruet jeg meg. Jeg gruet for alle lydene som jeg visste ville være der. Stemmesurr fra flere personer, som ville komme inn fra mange kanter.

Jeg skal på mestringskurs på Briskeby i Lier.

(Klikk på bildet for link)

Briskeby er en videregående skole, og et lærings- og kompetansesenter for hørselshemmede.

8 personer skulle på kurs, 8 totalt forskjellige personer, fra ulike kanter av landet, med det til felles: Mènières sykdom

Skrivetolker var på plass (for de som trengte det), pytt det hadde jo ikke jeg behov for. Hører veldig godt jeg, på det friske øret.

Øreproppen min ble kommentert. Jeg fikk beskjed om at dette skulle vi komme tilbake til, og lære hvorfor det var viktig å prøve å unngå for mye bruk av denne. Ja ja, jeg får vel lære det da.

Kursleder Asaug hadde innledende informasjon, en hyggelig dame.

Etter lunsj var det øre-nese-hals spesialist Ole Petter som fortalte litt om sykdommen vi har. Eller, kanskje ikke så mye om sykdommen, men om balansen (eller mangel på sådan), og hvordan dette påvirker oss.

Han fortalte om de ulike fasene av svimmelhet. Og AHA - en ny oppdagelse. Hvorfor i all verden har ikke min øre-nese-hals-lege fortalt det her?

Jo, dette tegner bra.

Jeg skal skrive en oppsummering fra kurset når jeg er ferdig med disse tre dagene, så dette er kun en liten "oppvarmer".

Og for å komme tilbake til det med skrivetolker. Jeg skal hilse å si at det var greit å kunne støtte seg til dem på slutten av dagen.

Jeg kjenner at jeg er fryktelig sliten nå. Herr Tinnitus holder konsert i øret, og det er selvfølgelig den ene tonen som spilles til det kjedsommelige.

En liten ting jeg lærte i dag da, det er hvordan gå i trapper!!! Ha ha, kan ikke det engang tenker dere vel nå.

Nei, det har vært et problem etter at denne Mr. Mènière dukket opp. Jeg har nemlig gått å sett ned, for å se hvor jeg skulle trå, slik at jeg ikke skulle falle, i tilfelle jeg ble svimmel når jeg gikk i trappa. Nå har jeg lært meg at jeg må løfte blikket og se rett frem, for dersom jeg ser ned så vil jeg bli svimmel og snuble i trappa. Men, hvis jeg derimot løfter blikket og finner et punkt "i horisonten" så vil øynene stabilisere seg og jeg kan gå uten å snuble. Ja, man lærer så lenge man lever.

En liten cowboy-strekk nå før middag sammen med de andre kursdeltagerne, kursleder og legen.

Nok en uke har passert

Ukene flyr avsted, og jeg klorer meg fast for ikke å falle av i svingene.

For dere andre så ser det vel ut som det ikke skjer så mye her i gården, men for meg så skjer det en hel del.

Mandag og tirsdag har jeg jo allerede skrevet om, og onsdag og torsdag var det "opplading". 

Nei, jeg ladet ikke opp til OL

Bilde fra donald.no

Jeg ladet opp til å besøke Grete på fredag. Nydelig lunsj (takk til Jarle) og hyggelig prat.

Jeg var vel egentlig godt forsynt, både når det gjaldt mat og lyder, når telefonen ringte.

Det var fra jobben. PC'n min skulle byttes ut og det var spørsmål om det var noen filer som var lagret lokalt på maskinen, som jeg måtte ta vare på.

Så Grete, som den engelen hun er, tilbød seg å kjøre meg innom jobben en tur, før hun kjørte meg til butikken og hjem.

Jeg holdt på å "gå i gulvet" når jeg kom inn på kontoret. Etter litt skravling hos Grete, trafikkstøyen som var i gata på utsiden av kontoret, så var lyden på ventilasjonsanlegget på jobben øredøvende.

Alt innhold i øret føles som det suges ut og opp i luften, og så blir jeg hengende fast under dette, som om jeg henger i en ballong og dingler.

Ja, jeg vet det høres rart ut for dere, men jeg vet ingen annen måte å beskrive det på.

Men, jeg fikk sjekket det som lå lagret på pc'n slik at den kan byttes ut.

En snartur innom butikken, hvor jeg kloret meg fast i handlevogna. 

Bilde fra rasmussen-engros.no

Så lenge jeg har den å støtte meg til så går det rimelig greit at gulvet bølger under meg. Man må da ha sine triks her i livet.

Vel hjemme igjen ble det sofaen i et par timer. Kjære gode sofaen min, må bare ligge litt, bare lukke øynene en liten stund. Bare prøve å slappe av litt. ZZZZZZzzzzzzz woops, sovnet visst litt også.

Men, jeg våknet igjen slik at jeg fikk se åpningsseremonien fra Sotsji.

Bilde fra nrk.no

Om jeg ikke er så interessert i sport så må man jo bare se noe av dette som foregår. Er jo ikke mulig å snakke med folk om dagen uten å ha litt å referere til. Og så er det jo gøy når det går godt med de norske da.

Gratulerer med 2 gull, 1 sølv og 1 bronse på første dagen av OL. 

Men, lyden fra TV har vært et problem disse dagene. Når lyden står på det laveste så hører jeg nesten ingen ting, og jeg blir sittende å lytte etter hva som blir sagt.

Skrur jeg opp lyden så kommer det noen PLING, BONG, SVISSJ lyder innimellom så går rett i "hjernebarken" på meg, og det blir skurrelyd på alt som er.

Så valgets kval blir da, skal jeg høre hva de sier, eller skal jeg bare se?

Hvis jeg velger å høre hva de sier, så hører jeg det i falsett og det går bra en bitte liten stund og så gynger gulvet under meg.

Egentlig like greit at jeg ikke er så veldig interessert i denne sporten. Da gjør det ikke noe om jeg må skru av lyden og legge meg nedpå litt.

Nå ser jeg frem til mestringskurset jeg skal på hos Briskeby. Det blir spennende å finne ut av hva jeg kan gjøre for å takle situasjonen min bedre.

Ny dag, nye muligheter....

Dagen i går var en "self-test"

Jeg ble hentet kl. 10:00 av Anne-Marie, og vi satte kursen til Hadeland Glassverk, for en koselig dag der.

LItt skuffet ble vi jo, når vi oppdaget at Glassverket ikke åpner før kl. 11:00, men heldigvis var Bakeriet åpent, så vi startet der med en kopp kaffe.

Flott utstilling der, som pågår nå: Vinterfestivalen. En stor salgsutstilling for håndverk og husflid. Masse fint og se der, men ingenting som passet for min lommebok dessverre.

Mandag formiddag er en flott dag for å besøke glassverket når man vil ha minst mulig lyd rundt seg, da det var liten trafikk der på den tiden. Men det durer i ventilasjonsvifter alle steder, så lydfritt er det absolutt ikke. Jeg hadde for sikkerhets skyld satt en plugg i øret i forkant, slik at jeg tok "brodden" av de verste lydene.

Det ble ingen storhandel, men jeg fikk kjøpt en liten glassfigur som jeg "manglet" i samlingen min. (Nei, jeg kjøpte ikke flere engler for de som måtte lure på det).

Vi avsluttet besøket på glassverket med lunsj i "Den gamle låven"

Det var godt å legge seg nedpå litt når jeg kom hjem. Men hurra JEG VAR IKKE SVIMMEL, bare fryktelig sliten i hodet, og Herr Tinnitus blåste i fløyta si av full kraft, og all lyd skurret.

Den skurrelyden er forferdelig irriterende, og all musikk høres falsk ut når den er tilstedeværende.

Fikk slappet av litt på sofaen etter turen, men det ble så som så med god hvile. Pus maste, han skulle ut, så skulle han inn igjen, så skulle han ha mer mat, så skulle han ut og så...... Ja ja, har man dyr så har man dyr.

På kvelden var det møte i HLF Ringerike og Omegn. Må innrømme at jeg var litt "ute av drift" under møtet og sofaen var utrolig god når jeg kom hjem. Ble nok litt i meste laget med to ting på en og samme dag. 

Dagen i dag har vært stille og rolig, kjenner at etter gårsdagens "utskeielser" så er en stille og rolig hjemme alene dag det eneste riktige.

Men, utfordringer er til for å overvinnes. Så nye "self-tester" vil skje fortløpende.