Som jeg gruet meg til deg her. Ja, jeg gledet meg også, til å lære noe om meg selv og sykdommen jeg sliter med. Men aller mest så gruet jeg meg. Jeg gruet for alle lydene som jeg visste ville være der. Stemmesurr fra flere personer, som ville komme inn fra mange kanter.
Jeg skal på mestringskurs på Briskeby i Lier.
(Klikk på bildet for link)
Briskeby er en videregående skole, og et lærings- og kompetansesenter for hørselshemmede.
8 personer skulle på kurs, 8 totalt forskjellige personer, fra ulike kanter av landet, med det til felles: Mènières sykdom
Skrivetolker var på plass (for de som trengte det), pytt det hadde jo ikke jeg behov for. Hører veldig godt jeg, på det friske øret.
Øreproppen min ble kommentert. Jeg fikk beskjed om at dette skulle vi komme tilbake til, og lære hvorfor det var viktig å prøve å unngå for mye bruk av denne. Ja ja, jeg får vel lære det da.
Kursleder Asaug hadde innledende informasjon, en hyggelig dame.
Etter lunsj var det øre-nese-hals spesialist Ole Petter som fortalte litt om sykdommen vi har. Eller, kanskje ikke så mye om sykdommen, men om balansen (eller mangel på sådan), og hvordan dette påvirker oss.
Han fortalte om de ulike fasene av svimmelhet. Og AHA - en ny oppdagelse. Hvorfor i all verden har ikke min øre-nese-hals-lege fortalt det her?
Jo, dette tegner bra.
Jeg skal skrive en oppsummering fra kurset når jeg er ferdig med disse tre dagene, så dette er kun en liten "oppvarmer".
Og for å komme tilbake til det med skrivetolker. Jeg skal hilse å si at det var greit å kunne støtte seg til dem på slutten av dagen.
Jeg kjenner at jeg er fryktelig sliten nå. Herr Tinnitus holder konsert i øret, og det er selvfølgelig den ene tonen som spilles til det kjedsommelige.
En liten ting jeg lærte i dag da, det er hvordan gå i trapper!!! Ha ha, kan ikke det engang tenker dere vel nå.
Nei, det har vært et problem etter at denne Mr. Mènière dukket opp. Jeg har nemlig gått å sett ned, for å se hvor jeg skulle trå, slik at jeg ikke skulle falle, i tilfelle jeg ble svimmel når jeg gikk i trappa. Nå har jeg lært meg at jeg må løfte blikket og se rett frem, for dersom jeg ser ned så vil jeg bli svimmel og snuble i trappa. Men, hvis jeg derimot løfter blikket og finner et punkt "i horisonten" så vil øynene stabilisere seg og jeg kan gå uten å snuble. Ja, man lærer så lenge man lever.
En liten cowboy-strekk nå før middag sammen med de andre kursdeltagerne, kursleder og legen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar