Tenk dere en situasjon lik min. En person med Menieres med dertilhørende ekle plager. Svimmelhetsanfall som får en karuselltur på Tusenfryd til å fremstå som en saktegående karusell i en barnepark. Tinnitus, en pipelyd som overdøver fløyta på en gammeldags te-kjele. Et trykk i hode som om det skulle ligge i klem mellom to trykkputer. Et trykk i øret som om det skulle sitte fast en klinkekule der. Alt dette går over i fortsatt trykk i hodet, fortsatt tinnitus, fortsatt trykk i øret, sårhet i hodet og lettere kvalme. Kanskje du ikke har vært så heldig som meg som kom på mestringskurs på Briskeby. Kanskje du i tillegg til alle plagene er redd for dette som skjer i hodet og ikke minst øret ditt. Tankene på hjerneslag og andre ulumskheter svirrer rundt i hodet i takt med karusellen. Og tenk deg da at du ikke har noen som kommer på besøk på toppen av dette? Ingen som ringer deg eller stikker innom en tur. Uutholdelig spør du meg. Rett og slett uutholdelig.
Om du er en av dem som er i min nærmeste omgangskrets, og jeg enda ikke har fortalt det direkte til deg:
DU er en av dem som hjelper meg til å holde motet oppe. DU er en av dem som gjør hverdagen min enklere. DU er den jeg gleder meg til å tilbringe tid sammen med. DU er den som setter farge på tilværelsen min. DU er gull verdt.
All den tid DU er så viktig for meg, er det vondt å si "jeg orker ikke snakke nå" når du ringer. Det er vondt å si "jeg tror du må dra nå, for jeg orker ikke mer i dag". Men nettopp fordi DU er DU så vet du at jeg ikke sier dette fordi jeg ikke orker å snakke med deg eller tilbringe tid med deg. DU vet at jeg sier dette nettopp fordi jeg er så glad i alle dere rundt meg at jeg elsker å tilbringe mye tid med dere, enten ansikt til ansikt eller gjennom en telefonsamtale. Da vet DU at nettopp fordi jeg har nytt nærværet av DEG eller en av mine andre nære venner, nettopp fordi jeg har kost meg med sosialt samvær. Nettopp derfor orker jeg ikke snakke med deg i telefonen akkurat nå. Nettopp derfor orker jeg ikke mer besøk i dag. Nettopp derfor har jeg meldt meg ut akkurat i dag.
Men vit det, at det er verdt det, for uten DEG hadde jeg bare eksistert. Nettopp fordi DU er en del av min tilværelse så har jeg et liv, og det skal du vite. Jeg setter utrolig stor pris på at det er nettopp DU som er med på å gjøre tilværelsen min om til fra en eksistens til et liv fullt av farger og gleder.
Lykken er en god venn, en kopp med glovarm mørkbrent kaffe og en skål med jordbær og is.
Nå i det siste har det vært litt i meste laget. Feiring av 20-års dagen til min sønn, med familien tilstede. Jeg har hatt kaffebesøk på dagen, middagsbesøk på ettermiddagen og kaffebesøk igjen på kvelden flere ganger de siste fjorten dagene. Det har vært styremøter i grendelaget (ja jeg er med der og har vært det i flere år, en hyggelig måte å være i kontakt med naboer på når man ikke har barn som må følges til lekeplassen lenger). Det har vært telefonsamtaler for å rydde opp i ting som andre har rotet til.
Midt i denne perioden fikk jeg også en hyggelig privatmelding på min facebook-profil. En dame som sendte meg en melding om at hun hadde lest bloggen min og funnet mye nyttig viten der. Det er sånt som varmer. Jeg skriver og skriver for å få ut frustrasjon.(Skrev jo oftere tidligere, for mye av frustrasjonen er nå bearbeidet), og så får jeg da melding om at andre føler de drar nytte av mine skriblerier. Jo, det gir så absolutt en god følelese og legges i pluss - sekken :-)
Men dagen i dag og her en dag tidligere, var ikke gode. Det har blitt litt mye i det siste, jeg må bare innrømme det. Noe som har resultert i menieres-anfall igjen. Ikke lange anfall, men kort eller langt, det er ubehagelig, det setter meg totalt ut av spill for en tid.
Noe av årsaken er stress.Jeg stresser for den minste lille ting og det minste lille stress påvirker negativt. Det er jo derfor det er så viktig med positivt påfyll av ymse slag.
Jeg har sammen med en veldig god hjelper startet en opprydding av bilder i en facebook gruppe jeg administrerer. En hyggelig gruppe som om handler lokalhistorie fra min fødeby, men med dårlig system på alle bilder og historier som har kommet. Dette tar selvfølgelig tid, men det er hyggelig "tidtrøyte" og jeg tar det i mitt eget tempo. Og med alle gjester og telefoner så har det da altså blitt i meste laget. Karusellturen var ikke til å komme utenom.
Jeg presser meg selv hver dag. Dumt? Tja, kanskje - kanskje ikke. Men jeg har behov for å føle at jeg fremdeles mestrer ting, så jeg prøver. Jeg må jo bare det. Og så er det jo veldig hyggelig med besøk da.
Innimellom alle kaffe- og middagsgjestene så har jeg luket i hagen, og altså da ryddet i bilder,og til og med prøvd meg å dugnad på lekeplassen her i grendelaget. Og når jeg nå gikk inn på dette innlegget for å fullføre det, så ser jeg at jeg har brukt en drøy uke på å få det ferdig. Ja, det er sånn det er. Gjør man noe så er det som regel nødvendig å legge seg nedpå. Ikke fordi jeg er sliten, men fordi det føles som om det er i ferd med å gå trillende rundt.
Så ha en så god dag som du bare kan. Ha en fornøyelig helg og en minnerik uke. Finn de små gledene i livet, det er de som er med å bygge hverdagene. Glem svimmelhet og dott i øret. Lytt forbi tinnitusen og hør på alle "sommerlydene" som er der ute. Joda, lyden av gressklippere og snekring og unger som spretter ball på parkeringsplassen utenfor huset mitt er også en del av sommerlydene, og disse lydene er ikke jeg så glad, men jeg forsøker å høre forbi dem, for klarer jeg det vil dagen min bli så mye bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar