Døgnet har som kjent 24 timer, men for en med Menieres eller en annen kronisk sykdom for den saks skyld, så virker det mer som om døgnet har 18-20 timer. Mange sover bort mange flere timer enn normalt friske mennesker, i alle fall gjør jeg det. Og når avtalene er mange og man forsøker å opprettholde et så normalt liv som mulig, ja da er det enkelte ting som må vike. I tillegg har frustrasjonen nådd nye høyder når det gjelder NAV og jeg kunne rett og slett ikke skrive et innlegg om det der og da, da hadde det nok nemlig blitt mye surt oppgulp som ikke hadde egnet seg på trykk.
Vel, for å ta den saken med NAV først.
Er de redde for at vi skal knytte for tette bånd med saksbehandleren og få en "menneskelig saksbehandling"? Vel, det føles sånn i alle fall. For kronisk syke mennesker er stabilitet og trygghet en av grunnsteinene for å ha et så godt liv som mulig, med slike saksbehandlerbytter i hytt og pine er NAV med på å riste i grunnvollene og skape utrygghet og dermed også dårligere dager.
Jeg forsøker å ikke henge meg opp i det, jeg forsøker å skyve unna det jeg ikke kan få gjort noe med, men jeg må få ut frustrasjonen, jeg må si noe om dette som føles som et overgrep.
Den forrige saksbehandleren jeg hadde var en hyggelig dame som ga meg trygghet, hun sendte meg sms fra tid til annen, for å fortelle om status på "min sak". Hun var blid og hyggelig de gangene jeg ringte henne (ga beskjed om at hun måtte ringe meg tilbake). NAV har en policy om at saksbehandler skal ringe tilbake innen 48 timer, og hun var alltid "godt innenfor" den grensen, ringte ofte tilbake samme dag til og med.
Jeg skulle gjennomgå en arbeidsevnevurdering via Nordic Academy og min saksbehandler forespeilet meg at etter at rapporten fra NA forelå, ville det nok gå rimelig greit og raskt før en søknad om uføretrygd ville være i orden. Det var jo bare snakk om å få de siste papirene på plass og så sende søknad, ingen grunn til å somle med det.
Så fikk jeg ny saksbehandler, det var en nedtur uten like. Jeg må understreke at den nye saksbehandleren ga inntrykk av å være en veldig hyggelig dame, men hun har ingen kjennskap til meg eller min sykdom. Og jeg må si jeg ble litt skeptisk til henne. Min tidligere saksbehandler hadde nemlig vært sykemeldt en periode og jeg hadde fra to ande i NAV systemet fått beskjed om at hun var tilbake, og når jeg nevner dette for min nye saksbehandler så sier hun at "nei, det er ikke riktig, hun er bare på besøk her ofte, fordi hun er så glad i jobben sin".
Hvem lyver? De to uavhengige NAV ansatte jeg snakket med i forkant som sa at tidligere saksbehandler var der? Eller den nye saksbehandleren som fortalte at den tidligere saksbehandleren fortsatt var sykemeldt men var så glad i jobben sin at hun stadig vekk var innom på besøk der?
Og når ny saksbehandler da forteller meg at hun har "lest seg opp" på sykdommen min og sier at det er unødvendig at jeg kommer ned til henne i et møte og jeg da i etterkant ser fra samtaleloggen som ligger inne på min side på NAV ser at det står skrevet at nettopp denne personen "som har lest seg opp på sykdommen" et sted hvor det står skrevet hovedsymptomene og ikke et ord om hvordan jeg har det, en saksbehandler som ikke ønsker å møte meg, som kan snuble i meg i byen uten å vite hvem jeg er, hun skal da skrive en arbeidsevnevurdering av meg?
Her er det mye rom for bekymringer, det skal jeg hilse å si. Dottene flyr i ørene, kvalmen stiger i halsen og balansen er fryktelig dårlig og jeg bare venter på at rommet skal begynne å snurre rundt. Og i tillegg fikk jeg beskjed om at det ville ta 8 måneder før det skjedde noe. Noe som førte til enda mer ubehag
Et friskt menneske kan ikke forstå dette, men et menneske med kroniske plager vet at det er ingenting som skal til før man "vippes av pinnen". Den minste og for de fleste ubetydeligste bekymring vokser til et stort og uoverkommelig fjell. Jeg har selv vært i den situasjonen at jeg har ristet på hodet ovenfor mennesker med kroniske plager og tenkt "er det mulig, det må da kunne gå an å ta seg sammen litt". Vel, jeg må bare bøye hodet og si unnskyld til disse menneskene, jeg hadde rett og slett ingen anelse at små hverdagsbekymringer som farer gjennom hodet (og egentlig blir borte) kunne slå beina unna et kronisk sykt menneske på den måten som det gjør. Og en av bekymringene blir da selvfølgelig, hvordan få saksbehandler til å forstå hvordan dette virkelig er.
Om saksbehandler hadde lest seg opp på sykdommen og forstått hva dette er så ville hun ha forstått at dette ga meg minst en horisontal dag sannsynligvis flere.
I tillegg måtte jeg få ny legeerklæring, og ny spesialisterklæring, for de som lå der var nå for gamle, de kunne ikke være mer enn 6 mnd. gamle. Legeerklæring ble sendt fra fastlegen (i februar 2016), spesialisten fikk aldri noen henvendelse fra NAV, og når jeg da tok kontakt på nytt for å spørre hvorfor så fikk jeg beskjed om at "nei, hun hadde funnet ut at hun ikke hadde behov for den nå".
Jeg ringte tilbake til NAV og spurte etter saksbehandler. Jeg fikk beskjed om at hun ikke var tilgjengelig, men vedkommende som svarte på telefonen lurte på om hun kunne hjelpe meg. Jeg fortalte at spesialist etterlyste en henvendelse i forbindelse med spesialisterklæring som skulle ha blitt sendt. Telefonsvarer-damen sjekket inne på min profil og fortalte meg at "nei, det har ikke blitt sendt noen henvendelse, kanskje saksbehandler har "glemt" å trykke på knappen"
Ja, det er menneskelig å feile, men "glemt å trykke på knappen" det er faktisk livet mitt som skal vurderes, og det skal legges føringer til hva jeg skal forholde meg til for resten av livet. Du glemmer ikke da bare å trykke på knappen???????
Saksbehandler skulle få beskjed om å ringe meg tilbake, noe hun gjorde etter omtrent 42 timer (jada, hun var innenfor 48-timers grensen NAV har pålagt seg selv).
Jeg oppfattet henne som negativt innstilt til meg, fordi jeg forsøkte å følge opp saken min. Og nei, hun hadde ikke sendt noen henvendelse til spesialist, følte at det ikke var nødvendig, og forresten så ser jeg at du har arbeidsavklaringspenger ut november 2016, så du må nok ikke regne med at det skjer noe før den tid".
Takk "kjære" saksbehandler, for at du gjør hverdagen min så "god" som du bare kan.
Og hva da med legeerklæringen som jeg måtte skaffe til veie en ny utgave av? Den skulle jo ikke være over 6 måneder. Fra februar 2016 til november 2016 er det 9 måneder, må jeg da skaffe til veie ny legeerklæring nok en gang?
Hva er det NAV forsøker? Skal de tvinge meg ut i jobb for å se om jeg "spiller syk"? Skal de ha meg til å gi opp min kamp for å få et så bra liv som jeg kan med en kronisk sykdom?
"Du må bare finne deg i å vente i kø som alle andre" var beskjeden jeg fikk. Ja, ok, jeg venter jeg, men jeg blir jo hele tiden skjøvet bakover i køen, er det andre som ikke behøver å vente på lik linje med meg?
Og hvorfor skal jeg vente. Alle papirene ligger der, de forteller om utfordringene i hverdagen og beskjed både fra fastlege og fra Nordic Academy om at jeg har noen restarbeidsevne. (Den restarbeidsevnen må jeg nemlig bruke til å holde meg oppegående for å klare å leve et om ikke godt så i alle fall greit liv).
Hvorfor i himmelens navn skal alle med kroniske sykdommer gjennomgå det helvete det er, å stille i samme kø som de som er reelle arbeidssøkere, og de som har sykdommer som går over? Det må da finnes mer hensiktsmessige ordninger for både "navere" og saksbehandlere, en ordning som går på å sortere folk i ulike grupper på et tidlig tidspunkt, slik at "greie" saker kan få en rask løsning istedenfor å sluse alle gjennom samme nåløyet.
Vel, det er ikke mye å få gjort, jeg må bare vente. I mellomtiden forsøker jeg å leve et så godt liv som mulig. Jeg tilbringer tid med familie og venner. Jeg sysler litt forsiktig med slektsforskning, jeg går turer og jeg prøver å få med meg en del sosiale aktiviteter sammen med gode venner. Dette gir meg et godt påfyll til livet og selv om jeg blir satt ut etter en aktivitet så gir deg meg også masse positivt.
Jeg har ikke annet valg enn å prøve å gjøre det beste ut av den situasjonen som jeg er i, og så får jeg håpe at saksbehandleren på NAV også har gjort sitt beste og dermed sitter med god samvittighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar