torsdag 21. september 2017

Man skal ikke tåle så inderlig vel...... den urett som rammer en selv

Ja, det kan kanskje være å sikte litt høyt, når man velger å bruke en slik overskrift til blogginnlegget. Et kjent utsagn, og så har jeg til og med vært så freidig at jeg har endret på det.

Bakgrunnen for dette har flere sider, og har nok bygget seg opp over tid.

Men, det som fikk begeret til å renne over i dag, var at jeg delte en artikkel på Facebook på onsdag, en artikkel fra Aftenposten og leste kommentarene jeg fikk på den.



Vanlig påstand: «Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe»



Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det som står skrevet i den artikkelen, så jeg delte den, med påskriften "Ønsker meg at folk leser denne"

Og joda, det gjorde de, eller gjorde de det ikke? Jeg vet ærlig talt ikke, den ble kanskje bare skummet igjennom, fordi det var jo "mas fra en uføretrygdet eller naver - både innlegget og artikkelen" - Ikke så interessant, men ok da, kan jo skumme igjennom for gammelt vennskaps skyld liksom.

En av kommentarene jeg fikk under innlegget mitt var: Burde de det snakkes om i artikkelen være noe tilbakeholdene med å poste bilder over alt med alle lykketingene man gjør? Kan noe av reaksjonene skyldes at de som jobber full uke og mer, ikke har tid / mulighet til slike "fjellturer" fordi man jobber skift, forbereder seg til neste uke, må ordne / vedlikeholde huset etc. .....

Jeg må innrømme at jeg revnet. Hvis jeg går en tur, eller holder på litt i hagen, eller drar på kaffebesøk til venner eller familie. Om jeg har en dag på fjellet med matpakke og termos, rusler rundt i sakte tempo og tar masse bilder som jeg kan kose meg med senere, og dele dem med venner og kjente. Tror virkelig vedkommende at jeg gjør det for å gjøre folk misunnelige på at jeg kan gjøre dette på dagtid?

Det handler da vel for søren ikke om hva jeg bruker tiden min til i forhold til deg eller andre som er i full jobb. Det handler om hva en arbeidsufør kan få til i hverdagen, hva en arbeidsufør kan gjøre for å bedre sin egen situasjon og ha et greit liv.

De som jobber full uke og mer, som ikke har tid / mulighet til slike "fjellturer" fordi man jobber skift, forbereder seg til neste uke, må ordne / vedlikeholde huset etc........

Vel, de har vel også sine lykkeopplevelser - får jeg inderlig håpe - hvis ikke er det noe feil med prioriteringen til disse menneskene, og det skal da vel ikke gå ut over meg? Jeg ser at de også poster bilder fra turer og lykkelige hendelser og de får likes og mange kommentarer. Og jeg unner dem det så til de grader, ja, jeg til og med koser meg med å se på bilder og lese alle kommentarene. Men hvis jeg gjør det samme, så skal jeg altså holde tilbake fordi det er en del mennesker der ute som ikke kan gjøre disse tingene på samme tidspunkt som meg? Eller som til og med ikke rekker å gå tur hver eneste dag, men bare en til to ganger i uken, uten tanke for at de turene jeg går kanskje er det eneste jeg klarer å gjøre den dagen? Og en annen ting som er MINST like viktig. Jeg skulle veldig gjerne ha vært i full jobb, og ikke hatt tid til å gå tur på dagtid, rett og slett vært frisk. Skal jeg skamme meg over at jeg går tur på dagtid når du er på jobb?

Jeg skal fortelle deg noe, som jeg faktisk trodde du var klar over. For at jeg skal kunne gå den turen så må jeg forsake noe annet. Jeg får kanskje ikke ryddet og vasket hjemme, jeg får kanskje ikke tatt den telefonsamtalen med ei venninne som jeg hadde håpet på, jeg får kanskje ikke handlet, jeg får kanskje ikke gjort verken det ene eller det andre, annet enn å gå den turen. Til gjengjeld får jeg frisk luft, bevegelse i kroppen, jeg får kanskje forbrent noen kalorier, jeg får tankene over på andre ting en sykdommen jeg sliter med, ja jeg føler til og med at jeg lever - gud forby.



Jeg revnet som sagt, og jeg var rimelig snar til å kommentere tilbake. Hvorpå jeg fikk følgende svar til den kommentaren: Min kommentar dreier seg overhodet ikke om at du ikke skal gjøre de tingene du klarer å gjøre, men om i hvilken grad / omfang det skal publiseres og om for mye publisering støtter opp om enkelte holdninger.

En annen kommenterte med følgende: Her forstår jeg hva vedkommende mener med innlegget sitt tror jeg. Det er ikke at det ikke er lov å poste positive ting, men hvis det daglig legges ut alt man gjør og rekker, så er jeg enig i at det gis et skjevt bilde.

For mye publisering? Støtte opp om enkelte holdninger? OK, skal vi kalle en spade for en spade her?

For å ta den siste først, slik jeg ser det OG opplever det. Det er generelt sett en dårlig holdning hos arbeidsføre mennesker ovenfor de ikke arbeidsføre, og MERK jeg sier generelt. Jeg kan si det, for det er ikke lenge siden jeg var fullt arbeidsfør og hadde mine tanker selv om de som ikke var arbeidsføre.

Når man er i en slik situasjon at man ikke klarer å være i jobb, så er det så utrolig viktig å holde motet og humøret oppe, rett og slett gjøre det beste ut av dagen, på alle måter.

Da gjelder det å finne de små gledene, som for eksempel det å kunne gå en tur i skogen eller i fjellet. Og kanskje går jeg turen like raskt som deg også - tenk det - Men det er det som kommer etterpå som skiller deg og meg. Du kan gå på jobb etterpå, være klar i hodet, føle deg i fin form, planlegge hva du skal gjøre neste helg, bråbestemme deg for å spise middag ute eller gå på kino. Mens jeg må hjem å legge meg, og jeg ligger kanskje både en og to og tre dager, men det ser ikke du, for det forteller jeg deg ikke. Ja, jeg kan ha vært inne på Facebook å kommentert på noe som er lagt ut der, eller jeg kan dele et minne, eller skrive en ny status på meg selv, kanskje legge ut et bilde av nabokatten som finner det for godt å komme innom. Dette gjør jeg når jeg er oppe en liten tur fra senga eller sofaen. Dette er min kontakt med omverdenen slik du har kontakt med dine kollegaer, kunder eller forretningsforbindelser. På slike dager (eller døgn) kan jeg ligge i opp mot 16-18 timer, men jeg må opp innimellom for nødvendige do-besøk eller det å prøve å få i meg litt mat og drikke. Jeg kan også føle at jeg trenger litt frisk luft på slike dager, og da kan jeg finne på å gå ut i hagen en tur, stelle med noen planter, klippe av noen greiner fra nærliggende busker - sånn bare for å stusse litt på de og gjøre de penere. Jeg kan være ut å holde på med disse tingene i 10 minutter og så må jeg inn å legge meg nedpå igjen i 30-60-120 minutter.

Når jeg holder på med disse tingene så er lyder og smerter i hodet vanvittige. En nabo kan komme forbi å slå av en prat over gjerdet. Jeg smiler og prater tilbake, innvendig er alt en tåke - brainfog kaller ekspertene det. Jeg kan si til vedkommende på den andre siden av gjerdet at "ja i dag har jeg gjort sånn og slik" og så får jeg kommentaren tilbake "å ja, orker du det, du som er syk da?"

Takk for oppmuntringen liksom. Selv om jeg er arbeidsufør så betyr ikke det at jeg ikke klarer å bevege meg. Det at jeg er i bevegelse betyr bare det at jeg forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen, jeg prøver å være i live.

Så var det kommentaren om for mye publisering. Vel, jeg kjenner til mange som publiserer enorme mengder av det som hodet deres er fullt av. Om noen poster statuser og bilder om et emne som ikke interesserer meg, så vel, da får bare jeg la være å lese det da, jeg kan jo ikke nekte vedkommende å poste disse tingene, ja det vil rett og slett være veldig uhøflig å be vedkommende om å begrense seg litt, fordi det ble en skjevfordeling i hva de ulike innleggene på Facebook handlet om. Men det er kanskje ikke skjevfordeling det? For å si det jeg mener, så føler ikke jeg at det er en skjevfordeling som plager meg. Kanskje man ikke skulle bry seg så mye om hva andre legger ut, som ikke er av interesse for en selv?

Men, ... joda, det finnes en skjevfordeling, det er det at du er frisk og det er ikke jeg. Du legger ut skrytebilder og får likes og kommentarer, mens jeg legger ut skrytebilder og får skjeve blikk og spørsmål om dette virkelig er noe jeg kan gjøre, jeg som ikke er arbeidsfør - der er skjevheten.

Den siste tiden jeg var i jobb så var jeg like mye sykemeldt som jeg var tilstede på jobb. Antar det var rimelig frustrerende for mine kollegaer, det var kjempefrustrerende for meg i alle fall. Og de dagene jeg var på jobb så merket jeg selv at jeg ikke klarte å henge med, alt var fryktelig tungt og jeg sovnet med en gang jeg kom hjem. Jeg laget ikke middag, jeg hadde problemer med å holde det rent og ryddig rundt meg, jeg orket knapt å sette på en vaskemaskin. Jeg hadde problemer med å følge opp sønnen min. Jeg følte at det eneste jeg gjorde var å gå på jobb, og å sove, og selv det ble ikke godt gjennomført.

Det var de tingene jeg ikke fikk gjort, fordi jeg var på jobb, på lik linje med deg, at du ikke får gått fjelltur fordi du er på jobb. Og så mener du at jeg skal holde tilbake, at jeg skal ha dårlig samvittighet fordi jeg deler bilder av ting jeg faktisk har mestret?

For min del, og for mange i samme situasjon som meg, så er det å kunne dele bilder og statuser av positive opplevelser og mestringer et ledd i å klare hverdagen. Det er en boost for å komme seg videre i livet. Det jeg klarer i dag, kanskje jeg kan klare mer av det i morgen, eller i alle fall i neste uke. Det at jeg gleder meg over de små tingene, gjør at jeg klarer å skyve de negative tingene litt i bakgrunnen. Jeg klarer å holde meg oppe når du ser meg, det er derfor jeg viser meg frem. Jeg blir mer positivt innstilt til meg selv når jeg klarer å mestre ting, det er derfor jeg forteller om det. Og ved å få en positiv tilbakemelding fra deg, som jeg egentlig setter veldig høyt, så gir det meg en ekstra styrke til å prøve litt til.

Jeg har ikke valgt å være syk, de færreste arbeidsuføre har valgt det. Jeg ville mye heller ha stresset meg av sted på jobb, hatt en arbeidsdag fylt med mange spennende oppgaver, gode kollegaer og andre. Hatt en rimelig grei inntekt, og ikke minst, kunne bestemme over egne dager og eget liv. Du er heldig for alt dette har du, jeg må ta til takke med å glede meg over småting. Og jeg gjør det. Jeg gleder meg over alt jeg kan glede meg over. Jeg prøver å være positiv, og jeg tar med meg det positive som livet gir meg muligheter for. Jeg føler jeg har det rimelig greit, til tross for dårlige dager, til tross for alle begrensningene, til tross for veldig lav månedlig inntekt.

Jeg har i det minste gleden ved mestring av enkelte ting, og det å jublende kunne fortelle omverdenen om det. Ikke ta fra meg den gleden.

Jeg valgte for øvrig å slette innlegget hvor jeg hadde delt artikkelen, nettopp for at folk ikke skal kunne gå inn på Facebook-innlegget mitt å se hvem som har skrevet de kommentarene jeg har skrevet om her. Link til artikkelen ligger øverst i blogginnlegget, slik at de som ønsker å lese det kan gjøre det.

Jeg velger å tro at dere som kommenterte ikke mente det sånn som jeg har oppfattet det, men dette var rett og slett en "brannfakkel". Syke mennesker er mer sårbare enn friske og kanskje tar vi oss litt for nær av ting som blir sagt, men det føles så fryktelig vondt, for de aller aller fleste av oss arbeidsuføre ville faktisk ha foretrukket å være i full jobb, og ikke hatt tid til den fjellturen på dagtid, vi har bare ikke muligheten til å velge den løsningen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar