torsdag 27. juli 2017

En Zommerdag på MuZeum

Her i fjor en gang på seinsommeren, så jeg at min kusine og min tante hadde vært på museumsbesøk. Mange fine bilder ble delt på Facebook, bilder jeg kikket på med stor interesse.


http://www.z-museum.no/no/

Her var det jo masse spennende, og ikke minst hattebutikken til min tante Svanhild.  "Jully Motesalong" var bygget opp inne i museet. Vet du, dette har jeg lyst til å se også.

Det skulle gå nesten et år, men endelig var dagen her, onsdag 26. juli 2017. Hele familien skulle av sted. Mamma og pappa kom hjem til meg klokken 7 på morgenen, vel den hadde nok dratt en 5-7 minutter over 7 da de parkerte utenfor her, og med de siste forberedelsers kaos, var vi klare til å sette kursen mot Telemark når klokka var ca. halv åtte på morgenen, mamma, pappa, min sønn og jeg.

Været var egentlig perfekt for en kjøretur og museumsbesøk denne dagen, delvis overskyet. Vi kjøret gjennom noen få regnbyger, men det var opphold mesteparten av veien.

Første etappe var Hønefoss - Porsgrunn og når klokka dro seg mot 10 på formiddagen, så parkerte vi i gårdsplassen hos Svanhild og Tore. Onkel Henrik (Jan Henrik) og Turid, som bor rett nedenfor kom også ruslende, og vi fikk en kaffekopp og noe å bite i. Det smakte fortreffelig, og ga oss den energien vi hadde behov for, for å komme oss videre nedover i Telemark, helt ned til Treungen. Vi fikk også tid til å lese artikkelen som sto om Z-Museum i TA samme dag. Ut fra det som sto der skjønte vi at vi absolutt hadde noe å se frem til.

Vi fikk beskjed om å parkere bilen og fordele oss på to andre biler. Mamma og pappa skulle sitte på med onkel Henrik og Turid, og min sønn og jeg skulle sitte på med tante Svanhild og Tore. Med på turen (i egen bil) var også Dina Beathe og Morten med sine 3 søte små håpefulle. Så joda, vi var en ganske så stor gjeng som skulle "invadere" museet denne dagen.

Turen gikk via Drangedal, stedet hvor etternavnet mitt kommer fra, og om du er interessert, så ta en titt inne på en av mine andre blogger, så finner du litt om dette.

Vi var endelig fremme, og vi kunne toge inn i samlet flokk. Man blir med en gang slått av hvor enormt mye de har på dette "lille" private museet i Treungen. WOW sier jeg bare, er det mulig? Her finner man jo "alt". Jeg må bemerke at museet er bygget opp av private samlinger, og for noen samlinger.

Vi kan beskue noen av samlingene allerede utenfor døra.

Samferdsel er viktig, uansett hvor man er, og da må man ha transportmidler, så hva er vel mer naturlig enn å vise frem litt norsk bilhistorie?




Og så et fremkomstmiddel som går på "menneskelig forbrenningsmotor,
eller pedalkraft som vi kanskje kan si

Transportmiddelet er her vist frem av tante Svanhild og mamma


Det finnes en utstilling om Søftestad Gruber inne i museet,
og på utsiden står gruvenes egen brannbil utstilt.


Man kommer først inn i museumsbutikken, her betaler men for inngangen, og får en liten klistrelapp som skal settes synlig. Man vil jo ikke bli tatt for "sniking".



Jeg ble besøkende nr. 30594, altså 406 nummer unna å vinne gratis inngang og ei flaske champagne. Ja, for det er nemlig det hver besøkende nr. 1000 vinner. Ja ja, ikke alle kan vinne, og penger må de jo ha inn for å kunne drifte dette flotte stedet.


Vi blir møtt i døra av direktøren, eller som han sier selv, han liker å bli kalt visedirektør, for det er jo det han gjør, ja altså vise frem hva de har, og så ler han godt. Man kan jo bare bli i godt humør av denne mannen.

Ivrig begynner å han å fortelle om utstillingen som vi har rett til høyre for oss etter inngangen, en Disney-utstilling av dimensjoner. Samlingen består kun av ting som har blitt utgitt i Norge og her bugner det av barndomsminner, ja noen av tingene er sågar eldre enn meg, det første Donald bladet i Norge ble jo utgitt i desember 1948 og er selvfølgelig å finne i denne utstillingen.




Mamma, se her, her er maken til kakeboksen din. (og ikke lenge etter jeg kom med det utbruddet så hørte jeg minst to andre besøkende som sa akkurat det samme)


Disney farge-TV, gjett om jeg husker disse da. Stor stas når det var noe som fulgte med bladene, det var ikke hverdagskost den gangen, slik det er nå. Tror ikke jeg ser ett Donald blad uten at det ligger i plast og har en gave med på kjøpet i disse dager.  Jeg mener disse "fjernsynene" som fulgte med bladene var en del av omslaget, og så måtte vi klippe ut / trykke ut selv og sette sammen. Men det var vel kanskje ikke de vanlige bladene som hadde disse tilleggene, kunne det ha vært sommerhefter eller noe sånt mon tro?

Og så var det Donald-luene ja, båt-luene, i stiv bomull. Mimre mimre

Det ser ut som om pappa og onkel Henrik falt helt i staver over Disney samlinga.
De var langt fra de eneste.

Det finnes mange kjøretøy utstilt her, og de skinner om kapp med øynene til de besøkende

Og noen biler vekker selvfølgelig opp gamle barndomsminner. Ferieturer med hele familien trykket inn i en VW Boble, ungene bak i kassa over motoren, bak bakseteryggen, lastestativ på taket og en lillebrorhenger bak (om vi hadde).


Jeg kjenner faktisk jeg få en liten tåre i øyekroken her altså, og dukkevogna som står utstilt på hylla bak er maken til den jeg hadde, bare det at min var lyseblå (herregud, er jeg så gammal at mine leker er på museum?, men shitt au, detta var moro)


Etter å ha gått litt rundt å beundret de ulike utstillingene, kom vi til det vi i utgangspunktet hadde reist hit for å se, nemlig hattebutikken til tante Svanhild.


Butikken ble i sin tid startet av Gunborg og Jully Isaksen. I 1981 tok Svanhild over butikken, og hadde den frem til den ble lagt ned i mars 1997.

Himmel og hav, jeg husker jo alt dette vi ser her. Det var spennende å komme på besøk inn i butikken, og som lita jenta kunne man drømme seg bort i slør og lange hansker, snertne hatter, perler og fjær.















Vi ruslet videre, og jeg lover, det er så mye å se her, man trenger å fordøye litt, og hva er vel da bedre enn å ta en liten pust i bakken på museets egen cafè, som er innredet som en 50-talls amerikansk diner. Nydelig kaffe og deilige vafler, ja de har litt annet også, blant annet rundstykke med ost og skinke, nysmurt og godt.



Etter pausen ruslet vi tilbake gjennom utstillingen, samme veien som vi kom, og da oppdager man ting man ikke så første gangen.


OL telefonen, som Telenor kom med i 1994. Denne telefonen hadde jeg til langt ut på 2000-tallet. Tiden går bare fortere og fortere sies det, og joda, å se denne telefonen allerede på museum gir noen tanker. Morsomt.

Zamlingen med telefoner er enorm, dette viser bare et lite hjørne av det tele-relaterte som vises frem her.

Det er så mye å se, og jeg gir dere her bare en liten smakebit av hva som venter dere innenfor veggene til Z-Museum





2. verdenskrig er representert, og bilder fra bombingen på Herøya den 24. juli 1943. Det slår meg nå når jeg skriver dette at jeg var der 74 år og 2 - to - dager etter det skjedde.

Pappa opplevde bombinga, han satt i kjelleren på Gunneklev gård sammen med farmor og oldemor og oldefar, kanskje noen flere fra familien også,
men det er disse han har nevnt når han snakker om det.

Jeg er sikker på at hans søster (min tante Gerd) også var der,
og kanskje også noen tanter og onkler.


Som plakaten nedenfor forteller, verktøyet vi ser over her er dirkesettet til Ole Høyland


Til og med et tannlegekontor finner vi på Z-Museum, og det lukter tannlege der inne, i alle fall sånn det luktet på tannlegekontor i min barndom.
Jeg fikk øyeblikkelig back-flash til min skoletannlege.


Gamle radioer og platespillere.

Du finner barbersaker og skomakerlester, symaskiner, tobakks-"sjappe", fotoapparater, knivsamling, jernbanerelaterte ting og selvfølgelig magnetisk stein fra Søftestad. Du finner leker og lamper, turutstyr og transportmidler, kino og ja, jeg vet ikke hva.

Sånn rød plast pick-up husker jeg vi hadde i sandkassa.

Vi hadde noen av disse små også, i alle fall så hadde vi en gul og en blå,
og en oransj og..... også.....


Jeg kan ikke huske at vi hadde en sånn VW pick up, men jeg vet at disse bilene nærmest kunne vris uten at de ble ødelagt. Det var den gangen leker ble laget for å holde, sånn som i "den gang jeg var ung". Jadda, jeg føler meg gammel nå, men sånn blir det når man finner igjen lekene sine på museum. Moro er det allikevel.



Ja, og så kjøpte jeg meg et kart over Sør-Norge da, riktignok var det gammelt, og Telemark er bare en hvit flekk på kartet. Det har seg nemlig sånn at Telemarkingene var noen råtasser, de ønsket ikke innblanding fra andre, og når karttegnerne kom for å lage kart over området, så ble de kjeppjaget ut av fylket.



Det er utrolig mye flott å se her, og jeg kan jo bare ikke publisere bilder av alt sammen, selv om jeg har lyst til det, jeg vil jo da komme til å ta knekken på serveren som huser denne bloggen for meg. Men, jeg vil veldig gjerne at alle skal få se dette flottet stedet. Du må bare ta deg en tur, og har du lang reisevei så behøver du jo ikke gjøre som oss, å ta hele turen som en dagstur, det finnes overnattingsmuligheter i nærheten.


Etter en Zommerdag i Muzeet, var det godt å zette zeg ned på utziden.




Fikk ikke bildet av det da, men når vi satt her ute så kom "vise"-direktøren ut, det var tante Svanhild som hentet han. Han ante fred og ingen fare da vi plutselig brøt ut i bursdagssang til han, mannen hadde jo "rund-dag" og det måtte jo markeres.
Jeg tror han ble en smule overrasket.


Tuzen takk for turen, vi zeez en annen gang ogzå på Z-Museum (jeg har nok fått Z på hjernen, du får bare bære over med meg).

Ja, dagen var jo egentlig ikke slutt her da, vi reiste hjem til onkel Henrik og Turid og fikk servert nydelig karbonadesmørbrød, det smakte godt. Hilse på pusekatten deres fikk vi oss gjort.

Vi rakk også innom Gimsøy kirke i Skien, måtte jo se til grava til farfar og farmor, og fordi det ble sendt noen meldinger i forkant, var vi heldige å fikk møte Grete og Terje der. Grete er kusina til pappa og jeg har vel ikke sett henne siden jeg var 10-12 år tenker jeg. Veldig hyggelig å få hilse på dere.



Dessverre sendte jeg ikke melding til Marit, Gretes søster. Faktaopplysningene har nok gått litt i ball her, for jeg var så sikker på at hun bodde i Kragerø, men det gjør hun da altså ikke. Ja ja, neste gang Marit, da må vi få hilst på deg også.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar