mandag 9. juli 2018

Møre og Romsdalen rundt på 4 dager... eller noe sånt

Vi bråbestemte oss for å ta en tur til Mørekysten, det vil si, ikke sånn at vi bestemte oss og reiste dagen etterpå, men det var ikke mer enn noen få uker i forkant som planene ble lagt. Anne-Marie ville veldig gjerne vise meg noen flotte steder på Vestlandet, noe jeg selvfølgelig satte pris på, og selv ville jeg veldig gjerne besøke Hellesylt blant annet.

Torsdag den 21. juni la vi i vei når Anne-Marie var ferdig på jobben - vi reiste vel herfra ved 17-tiden på ettermiddagen - Vi hadde fint kjørevær - noe overskyet og innimellom noen regnskurer. 



Vi kjørte til rett nord for Lillehammer før vi stoppet for å spise middag den kvelden. 
Nydelig mat på Marchè-veikro. 


Så bar det videre til Dombås. A-M hadde forhåndsbestilt rom til oss på Dombås Gjestehus - smalt lite rom med køyeseng - måtte nesten ut for å skifte mening, men vi hadde toalettene rett ved siden av og dusj rett over gangen. Reine og greie rom (selv om det ikke ser sånn ut på vinduene som de to første bildene er tatt ut gjennom - det hadde regnet hele natta), men generelt sett et veldig slitt sted. Hyggelig betjening da. Vi hadde vært innom på Kiwi på Dombås og kjøpt litt ost og kjeks og så var rødvinen medbrakt





Dette bildet er hentet fra hjemmesiden til Dombås Gjestehus

Fredag, ikke sånn alt for tidlig, men fremdeles så tidlig at det i mitt hode kan kalles morgenen, så pakket vi ut i bilen og var klare for å reise videre - dog etter en kopp med pulverkaffe. A-M hadde med seg en liten vannkoker og jeg hadde med pulverkaffe og termos. Vi kokte vann og tok oss en kopp kaffe på rommet - fylte termosen med kokende vann og pakket sakene våre ut i bilen. Så bar det ned på Kiwi for å handle det vi trang til frokost. Kjølebagen ble fylt opp og så la vi i vei vestover. 

Vi stoppet ved en trivelig rasteplass for å spise frokost, sånn cirka i nærheten av Lesjaverk



Det var i det minste oppholdsvær, men vinden tok godt tak, så det var bare å holde på det meste av det som var løst. Frokosten smakte nydelig og selvfølgelig hadde vi duk på boret og pene servietter - vi kjører da stil må vite.

Første "kringle" langs veien - Slettafossen.



Her var det muligheter for å fylle bilen og tømme lommeboka med drømmefangere og andre souvenirer som slett ikke hører hjemme i Romsdalen etter min mening, men de hadde også de obligatoriske trollene, postkortene og ullsokkene.



https://www.google.no/search?q=slettefossen&tbm=isch&tbo=u&source=univ&sa=X&ved=0ahUKEwjejI6Q-vTbAhUGXCwKHdvIDtAQsAQINA&biw=1920&bih=974#imgrc=DAREhim2_JOcpM:
Bildet er hentet fra Digitalmuseet og tilhører Romsdalsmuseet 
og viser Kroningsreisen i 1909

Kong Haakong og dronning Maud var her under sin kroningsreise i 1909, 
og nå altså Anne-Marie og jeg, men vi hadde nok en finere og tryggere bru å gå over.

Rett etter Slettafossen kom vi til Kylling bru


Bildet over er hentet fra Broer.no - dog noe justert -
de ande bildene i denne serien har jeg selv stått for


Brua er 76 m lang og 59 m høy og går i en sving - Brua er den nest lengste brua på Raumabanen og ligger ved gården Kylling på Verma i Romsdalen - den krysser elva Rauma og er blant de mest kjente norske jernbanebruer, og er et av de største enkeltstående byggverk på Raumabanen. Brue er bygget i stein fra fjellet like ved - gruogranitt. Byggeperioden var nesten ni år - fra 1913 til 1923. De forberedende arbeidene begynte i 1913 - det skjedde ingen alvorlige ulykker under byggingen. Hovedspennet er på 42 meter. 

Så bar det videre for å hilse på Mannen

Han var litt beskjeden, og gjemte seg inne i tåkehavet som hang over fjelltoppene, 
men vi klarte å lokalisere han.


Mannen er et fjell på 1294 meter over Horgheim i Romsdalen. Fjellpartiet er blant de mest overvåkede i landet og er nøye kontrollert av geologer i NVE.



Vi fant samme sted som reporterne sto på når de hadde sending derfra sist gang Mannen truet med å forlate plassen sin på fjelltoppen.



Gården ved foten av fjellet er den samme som vi så på TV-innslagene og lomma vi sto parkert på var den samme som TV-teamene sto på.

Trollveggen


Så gikk turen videre og vi stoppet ved neste kringle - 
tåke, yr og til dels regn i lufta her også, men Trollveggen-trollet møtte vi. Kanskje vi rett og slett var heldige, for trollet hadde vel neppe vært ute i strålende solskinn.


Tåka hang nedover fjellsiden, så det var dessverre lite å se her







Trollveggen besøkssenter var en flott bygning da og bygget er oppført på en anerkjent designliste - Det var i 2013 at besøkssenteret ble plukket ut til en liste over de vakreste, nye restaurantene i verden av det anerkjente bransjebladet Architectrual Digest. Utmerkelsen ble omtalt både regionalt og nasjonalt.





Det var trist at været var så lite sammarbeidsvillig, for Trollveggen er et syn der den kneiser 1800 meter over havet og av dette er over 1000 meter loddrett, enkelte steder henger veggen 50 meter utover - Trollveggen er Europas høyeste loddrette fjellvegg, og på motsatt side av Trollveggen rager Romsdalshorn opp i 1555 meters høyde.

Vi kjørte videre, og været lettet litt, når vi passerte Åndalsnes brøyt til og med sola litt igjennom sprekkene i skydekket.



Siste etappe denne dagen: Åndalsnes - Bud

Vi ankom PlusCamp Bud ved 16:30 tiden på ettermiddagen

Et absolutt nydelig sted og solen skinte og alt var bare glede


Bilen ble parkert der vi ønsket å campe og så trasket vi av sted for å få oss litt mat

Vi fikk det litt travelt når vi reist ut til Bud, for den sagnomsuste fiskerestauranten "Bryggjen i Bud", som har alle rettigheter - vel, de stenger allerede kl. 18:00. A-M ringte når vi var underveis - for å sjekke, og fikk bekreftet den tidlige stengetiden. Ved spørsmål om det var andre restauranter i Bud så var svaret: "Ja, det er nå Mix-kiosken da" - Det var jo ikke akkurat den type spisested vi var ute etter da, men det viste seg at Mix-kiosken i Bud ikke er som andre Mix-kiosker - Men uansett da, vi rakk fiskerestauranten og der var det fiskebuffet.

Og bare dager etter vi hadde vært der så åpnet den ny "Bryggjen"




Fantastisk fiskesuppe og annen nydelig fiskemat med øl og akevitt.

Det var både fiskeball og blandaball, baccalao og speket sei og masse forskjellig tilbehør - jammen godt vi hadde et stykke vei å gå tilbake til campingplassen, 
for dette la seg godt ned i magen - 
og når man da ikke eier magemål når det gjelder fiskemat, ja da blir det fort for mye.


Her lå den opprinnelige fiskerestauranten "Bryggjen"
Jammen godt det var mye og se på og langt å gå tilbake til campingplassen, måtte jo få "gått ned noe mat", og vel fremme måtte vi jo til med å slå opp telt.




Og telt ble det, med to rom og kjøkken med åpen løsning
(vi droppet det 3 soverommet nemlig)
Tatt med kun for å illustrere hvor vi har soverommet i forhold til kjøkken og stue - det midterste av disse soveteltene tok vi ikke med på turen, der hadde vi kjøkkenet vårt.

Det var et tysk ektepar som nok syntes vi strevde mye med teltet når vi skulle ha det opp. Det blåste og et par av stengene gled fra hverandre på toppen av teltet, så ja, det så nok sånn ut, og det var jo for så vidt greit å få hjelp, men jeg må si jeg sterkt mislikte når den tyskeren kom å dyttet meg vekk for å overta jobben, og når kona hans også blandet seg inn så hadde jeg egentlig mest lyst til å finne meg et glass med vin og sette meg på en stol og bare se på - og etterpå gikk de rundt å smilte og vinket og trodde de hadde vært svært så hyggelige, jeg følte egentlig bare at de tråkket på oss - Jeg satte ned en stang og spjong der forsvant den liksom, det var jo fordi han tyskeren sto på den andre siden av teltet og dro i samme stanga. Vel vel, teltet kom i alle fall opp 
(men det hadde vi klart selv, om vi bare hadde fått lov).

Lørdag var det regn i lufta og det blåste en del, så vi bestemte oss for å la teltet stå og tilbringe en natt til på samme stedet, istedenfor å pakke sammen et vått telt, og slå det opp igjen en times kjøring unna.

Men først var det en god frokost


Etter frokost reiste vi bort til butikken for å handle inn mat til kvelden, vi kunne jo ikke risikere at vi ble sittende en lørdag kveld - St.Hans aften og gode greier - uten noe godt å spise. Og etter handleturen dro vi opp på Ergan for å besøke museet og fortet.

Dagen ble viet til Bud museum - Ergan Fort - Atlanterhavsveien og en del andre severdigheter som dukket opp innimellom alt det andre.






Ergan kystfort er et krigshistorisk museum fra andre verdenskrig. Anlegget er et tysk krigsfort som er restaurert. Fortet omfatter anlegg i fjell med operasjonsrom, kommandosentral og forlegningsrom. Det finnes våpen og utstyr, tekniske installasjoner samt personlig utstyr.
















 Steinparken - tilknyttet museet

Fuglefjellet ved Steinparken - på nedsiden av fortet/museet





Kystmuseet viser livet langs kysten fra steinalder og frem til utbygging av Ormen Lange. I to etasjer vises fiskeværet Bud sin historie, undervannsarkeologi fra Hustadvika med vrakfunn og gassproduksjon fra Ormen Lange.







"Hr. Iver Helts stue"


Presten Iver Helt var en velstående mann.
(denne teksten sto på en plakat ved utstillingen)

Det store skapet skal ifølge tradisjonen ha tilhørt Hr. Iver. Det er fra 2. halvdel av 1600-tallet og i frodig barokkstil - dreide kulebein og søyler, kraftige fyllinger med profilert listverk og utskårne englehoder. De kraftige fargene er typiske for barokken.

Det øvrige inventaret er ikke fra Bud, men er typiske ting vi ville finne i et velstående hjem fro 300 år siden. I Bud på denne tida bodde det flere handelsborgere.

Den høyryggede stolen er også i barokkstil, og har eksklusivt gyldenlær i ryggen, høyeste mote på 1600-tallet og til rundt 1750. På bordet står importert dekketøy av tinn og lysestaker i messing.

En mann som Hr. Iver ville nok ha ei solid jernbeslått eikekiste til oppbevaring av verdisaker.
Før norsk glassproduksjon kom i gang etter 1750 var vindusglass eksklusivt, og selv i velstående hus ville det vært små vinduer med blyinnfattet glass.


Tekst fra plakat i utstillingen

I Bud kirke henger et maleri av Iver Helt. Han satte mange spor etter seg i fiskeværet på midten av 1600-tallet.

Iver Helt var av ei velstående ætt på Nordmøre, og var trolig født på Smørholmen nord på Hustadvika. På maleriet står "ÆTATIS 38 ANNO 1650", som betyr at bildet er malt i 1650 og at Iver da var 38 år gammel. Det vil si at han var født i 1612.

Bud var på denne tida kapellan under Aukra prestegjeld. I 1644 døde kapellanen Hr. Hans Andersen, og Hr. Iver overtok både embetet og enka etter sin forgjenger. Iver Helt satt som kapellan fram til sin død i 1668 eller -69.

På 1640-tallet var det ikke egen prestegård i Bud, men kirka bygslet en plass i Bud som var eid av Hustad gard. Iver drev plassen og bygde opp hus, i det som ble hetende "Ivergarden". Husene lå like bak der "Slipen" ligger i dag. Gardsbruket her var nok for lite for presten, som i tillegg bygslet den større nabogarden Bergset. På sine to garder hadde han i 1657 to hester, 20 kyr, 16 får og et svin.

Hr. Iver var gift to ganger, først med Sofie (død 1646), og deretter med Maren Pedersdatter Stadel. Han hadde til sammen 8 barn, hvorav 7 i siste ekteskap.

Både skriftlige kilder og muntlige overleveringer forteller at Bud på midten av 1600-tallet hadde en aktiv prest som må ha vært litt av en ledertype.

Ifølge folketradisjonen, skal han ha berget Bud fra å bli plyndret av svenske soldater, da Trøndelag og Romsdal en kort tid var en del av Sverige i 1658.

Historia forteller at Hr. Iver sendte en mann som skulle være vegviser for svenskene. Mannen ledet soldatene til Herskaret nord for fjellet Skalten, men der lå Iver og ventet, bevæpnet med tre tønner sterkt øl. Svenskene tok godt for seg av ølet, og Iver fortalte at det ikke var bryet verdt å fare til Bud, der det bare var fattige, lusete fiskere. Han advarte dessuten mot en farlig veg som gikk over endelause myrer. Soldatene snudde, og slik ble fiskeværet spart for svenskenes herjinger. 

Etter dette karstykket fikk presten tilnavnet Iver Helt.


Bud Kirke

(fra Wikipedia)

En korskirke fra 1717. Kirken hadde 300-års jubileum i 2017. Den eldre kirken ble totalskadet i brann og prest Peder Strøm, som var prest i Bud tidlig på 1700-tallet var sentral i oppføringen av et nytt kirkebygg etter brannen.

Bygget i tømmer og har en korsform der alle armene er like lange. Innvendig har kirken søyler, dekorert med marmoreffekt. Veggene er malt tømmer i en lys blåfarge, ellers er interiøret preget av lys grått og hvit farge. Kirken har 230-260 sitteplasser. Tårnet har løkkuppel, den kom etter en brann i 1832. En løkformet kuppel var ganske vanlig i 1820-1830 årene. Trolig hadde kirken et mer tradisjonelt spisst tårn tidligere. Kirken ligger like nedenfor Ergan kystforrt som ble bygget av tyskerne under den andre verdenskrig, kirketårnet var for høyt og kom i ildlinjen til kanonene og kuppelen ble derfor demontert den 4. november 1943. Kuppelen ble oppbevart på en låve og i 1947 kom den på plass igjen. Kirkeklokkene er av ulik alder. Den eldste og største er omstøpt i 1819 i Trondhiem. Den minste er laget i Molde av Kristian Kristensen.

Du kan lese mer om kirken her


Vi kjørte nordover - ytterst mot havgapet


Hustadvika

Et drøyt 10 nautiske mil langt åpent havstykke utenfor Fræna. Havstykket er regnet som et av de farligste langs norskekysten og flere skip har forlist her. Farvannet er urent i en strekning på mellom 1,5 og 2 nautiske mil fra land. 

Maleremmen - Fiskebondens hjem
(tekst fra plakat som er satt opp ved bruket) 

Maleremmen er et typisk eksempel på småbruk langs vestlandskysten fra 1800-tallet. Området, eller skoleretsen Male, derav navnet. Bruket ble i dagligtale kalt "Remma". Maleremmen ligger vakkert til med storhavet rett utenfor og Hustadvika nærmest i vest.

Småbruket består av et våningshus, løe, stabbur, grusehus og utedo.










Værforholdene er harde her ute, og alle husa foruten løa, har derfor fasade og inngang mot det roligere øst. Våningshuset ble plassert litt i ly for værkreftene. å søke mest mulig ly for husene, samtidig som man hadde nær kontakt med sjøen, var vanlig langs hele kysten vår. Småbruket har også et naust i Askevågen, helt nede ved sjøen. Tidligere var det også sommerfjøs, brønnhus og brønn på bruket, men disse erdet bare spor etter i dag.

Malreremmen var opprinnelig et bygselsbruk, altså et bruk der jorda var leid, i motsetning til et selveid gårdsbruk. Dette var en form for lovregulert jordleie som besto av en førstegangsavgift og årlig avgift. Da annen generasjon overtok driften på slutten av 1800-tallet, var den årlige avgiften på 5 kroner. Jorden ble kjøpt av familiens etterkommere i 1937.

Naturen ga kystfolket et todelt livsgrunnlag; sjøen og jorda. I tillegg drav mange med håndverk og husflidsaktiviteter for å få endene til å møtes. De første brukerne på Maleremmen var Knut Larsen og Ildri Olsdatter. I folketellinga for 1865 er Knut oppført som husmann med jord, og fisker. Da var det 1 hest, 2 kyr og 7 sauer å plassen. Det ble sådd 1/8 tønne bygg, 1 1/2 tønne havre og 1 tønne poteter. I tillegg reiste Knut rundt og bygde hus for folk, og reparerte sko både til egen familie og til andre.

Maleremmen ble drevet i 3 generasjoner. Nøyaktig når Knut og Ildri bygslet plassen er usikkert, men sannsynligvis skjedde dette rundt 1850-60. Hver generasjon har sørget for noe nydyrking, men det meste ble oppdydrket i Knut og Ildris tid. I dag har bruket 30 mål dyrka mark. Plassen hadde ikke utmark, og for å få ekstra vinterfòr kjøpte Knut Edvard Knutsen Hanholmen og Moholmen rett utenfor kysten. Senere ble det også sanket tare på holmene. Taren ble brent og aska ble solgt til jodproduksjon.

Etter hvert ble holmeslåtten vurdert som tungvint. Da ble sauene fraktet ut for å beite. På grunn av fuglelivet var graset godt.

For å kompensere for holmeskåtten ble det dyrket opp mer jord rundt husa. Det ble gradvis slutt med jordbruk og fiske som livsgrunnlag på Maleremmen i 1940-50 årene. Etter det er jorda drevet av en nabo.

Husene er i dag restaurert tilbake til opprinnelig stand, sist en totalrenovering av grisehuset med sponlagt værvegg. Denne restaureringen ble utført av Romsdalsmuseet, som et tiltak gjennom Verdiskapingsprogrammet, fylkesprosjektet Atlanterhavsvegen Bud-Kristiansund (ABK). Det er også gjennomført et inngjerdings- og beiteprosjekt her i samarbeid med fylkesprosjektet Fiskarbondens Arv. I dag er dette autentiske småbruket et museumsanlegg, eid av Stiftelsen Bud/Ergan, og drevet av Romsdalsmuseet.

Husene på bruket vitner om det harde livet for småkårsbonden, og Ivar Aasen tok derfor det gamle bosettingsønsteret på konrenti åpningsstrofen i kystens nasjonalsang:

"Mellom bakkar og berg utmed havet
heve nordmanden fengje sin heim,
der han sjøl heve tuftene grave
og set sjøl sine hus oppå deim."


Askevågen
(tekst fra en plakat på stedet)

Askevågen har fått navnet sitt fordi det ble brent tare her. Taren ble sanket og bredt utover bergene for tørking, og senere brent i steinovner som ble bygd opp langs stranda. Produktet fra tarebrenningen var aske som var et viktig råstoff for framstilling av soda, som blant annet ble brukt i glassindustrien. På grunn av stor etterspørsel ble tarebrenningen en viktig næring for mange kystfamilier. Dyrefòr var en knapp ressurs så tang og tare ble også brukt som mat til husdyra. Tare ble også brukt som jordforbedring til utpinte åkrer.





Tarebrenningen fikk slik omfang at mange mente det hindret fisket. Motstanden ble så sterk at tarebrenning ble forbudt i 1804. På 1870-tallet økte etterspørselen, og brenningen ble tatt opp igjen. Nå ble asken brukt til å framstille jod som var viktig i medisinsk sammenheng. Jodinnholdet i taren er størst på nordlige breddegrader og var derfor mer verdt enn tare fra Sør-Europa. Tarebrenningen tok slutt i 1930 på grunn av enklere og billigere måter å framstille jod på. Også i dag er tare et viktig industriprodukt som basis for alginat. Alginat benyttes i hovedsak i farmasøytisk industri.


Hustad kongsgård og kirkested
(Fra plakat ved statuen)

Hustad ligger ved Hustadvika, langs Atlanterhavsveien.

På Hustad ligger gravhauger og gravrøyser og ønsker sjøveisfarende velkommen, og i bakkant ligger flere markerte fjellformasjoner på en rekke. En av disse er Aslaksteinen, som ble benyttet som "bygdeborg" under jernalderen.

På en høyde med utsikt mot havet ligger Hustad kirke. Det var ikke tilfeldig at det i middelalderen ble bygget en kirke her. I løpet av bronsealderen og jernalderen vokste det fram et rikt gårdsmiljø med samling av ressurser under ledelse av lokale høvdinger. Hustad- og Farstadområdet pekte seg tidlig ut som et lokalt og strategisk sentrum på Mørekysten. Plassen lå gunstig til i forhold til værharde og urene farvann på Hustadvika. Da kristendommen fikk fotfeste i området var det naturlig å bygge videre på de kult- og maktstrukturene som var rådende i samfunnet. Vi antar at dette er grunnen til at kirken på Hustad ble liggende der den i dag ligger.

Den eldste bosetningen og den første gården

De eldste spor etter mennesker på Hustad er flintfunn fra yngre steinalder (4000 og 5000 år siden). Funnene representerer nok ingen fast bosetning, men vitner trolig om fangstfolks sporadiske besøk i området. På slutten av yngre steinalder, da jordburkskulturen hadde slått igjennom for fullt, får vi trolig en fastere bosetning . Kanskje kan vi trekke utviklingen av den første gården i området tilbake til dette tidpsunktet, for om lag 3500 - 4000 år siden.

De arkeologiske undersøkelsene som er utført ved Hustad kirke de senere årene viser en rekke spor etter den forhistoriske gårdsbosetningen. Her er merker etter ardpløyde åkrer, en rekke ulike groper og flere tunområder med til sammen om lag 10 hus fra jernalderen. i 1993 ble det også funnet spor etter en helt spesiell bygning som har ligget like utenfor kirkegårdsmuren. Bygningen har hatt en konstruksjon vi ikke har sett før her til lands. Dette kan ha vært en kultbygning.

Flere steder på Hustad og på gården ei nærområdet er det funnet spor etter hedenske graver. Den kanskje mest kjente plassen er strandgravfetet på Malefeten. Det ligger også graver ved foten av Aslaksteinen, på Male, Nerland, Farstadberget, i Breivika og "Sandvikhagen" ved foten av Stemshesten


Den eldste beretning vi har om Hustad sogn er den vi finner i Snorre Sturlasons Kongesagaer fra 13. århundre i forbinnelse med Øystein Magnusson. Det fortelles der: Då kong Øystein ein gong var i gjestebod på Stim på Hustad (på havøyi under Stemshesten i Romsdal) vart han bråsjuk og døydde. Han andast 29. august 1123 og dei førde liket hans nord til Kaupangen, og der er han jorda i Kristkyrkja.» Øystein Magnussøn var konge sammen med sin bror Sigurd Jorsalfar fra året 1103 til sin død i 1123. Da kong Øystein jo nettopp er kjent for sin virksomhet innenlands til folkets vel, kan en gå ut fra som sikkert at den eldste kirken i Hustad ble bygget i hans tid. Sikre vitnesbyrd har en imidlertid om at den eldste kirken var en stavkirke, og at den stod like til nyttårsdag 1718 da den brendte totalt ned etter lynnedslag. Hvor vidt den stod nøyaktig på samme sted som kirken står i dag, vet en ikke. Derimot vet en sikkert at den som 20 år senere kom i stedet, ble bygget på den nuværende kirkes tomt. Etter brannen i 1718 var nemlig Hustad sogn uten kirke like til 1738 da sognet fikk en rødmalt korskirke bygget av økset tømmer. Denne kirken stod like til den ble revet for å gi plass til den nye langkirken i 1874. Det berettes at det «I dens Kjælder var nedsat en Mængde Ligkister, som nedsattes paa Hustad Kirkegaard. - I en af Kisterne saa man Liget af en ukjendt Mand, der var kostbart klædt. - Hustad Kongsgaard har været beboet af mæktige Mænd, og det er tænkeligt at man i dette Lig saa de jordiske Levninger af en af Gaardens gamle Besiddere. Forøvrigt vides ikke Hustad Kirkegaard at være Hvilested for nogen mere bekjendt Mand.» Fra hvilken tid dette lik skriver seg, vet man selvfølgelig ikke. Men det må ansees utvilsomt at begravelsen har funnet sted før 1738 og at kisten opprinnelig stod i den eldste kirken. For - hvis det hadde dreid seg om en stormann fra 1700-tallet, ville han både vært kjent og navngitt i likhet med samtidens andre prominente personer i fogderiet. Det er derfor grunn til å anta at en der hadde å gjøre med en mann fra Hustads storhetstid, kanskje fra en så fjern fortid som høymiddelalderen i Norge.

På slutten av 1800-tallet ble det satt opp en bauta for å markere kongsgården, selv om den eksakte plasseringen er ukjent.


Hustadvika

Landskapet langs den ytre kyststrekningen av Fræna, Hustadvika, er variert og preget av et barskt klima med det åpne havet so står mot land. Her hadde fiskerne farlige arvann å ta seg fram i. På vinteren pågikk torskefisket langt til havs, og i mørket og ofte i dårlig vær, kunne det være vanskelig å finne veien utenom skjærene. Men lyden bar godt på sjøen, og mange års erfaring hadde lært fiskerne å bedømme den. I tillegg var de fortrolige med strømforhold og de kjente tegnene skyene og sjøen ga om værutsiktene. Landformasjonene var av stor betydning for orienteringen. Fjellformasjonen Stemshesten nord i Fræna er inntegnet allerede på de eldste kartene som et av de viktigste landemerkene gjennom hundrevis av år

Gjennom alle tider har sjøfarende hatt behov for å vite hvordan været ville arte seg. Før vitenskapen gjorde været til forskningsobjekt hadde vanlige folk drevet sin private vitenskap til eget bruk og med sine egne metoder. De hadde lagt merke til skyformasjoner, luftdrag, hvordan skodda la seg ved fjellene, lyder fra havet, oppførselen til dyr og fugler. Hver bygd og grend hadde sine værmerker som var særegne for stedet, og hver mann hadde sine egne merker som erfaringen hadde lært ham å dra nytte av. Da den nye vitenskapen gradvis tok over gikk mye av denne nedarvede kunnskapen i glemmboken. Noen av værmerkene ble memorert ved rim som gjorde dem lett å huske: 

Når Hesten (Stemshesten) får man,
og Skulen får hatt,
da vogte dig Sømand
som på Havet er satt.




Klippeformasjonen Aslaksteinen som ble brukt som bygdeborg - et forsvarsanlegg og tilfluktssted fra forhistorisk tid ligger på Hustad (vi var ikke oppe ved Aslaksteinen)


Hustad kirke
(fra websiden til Den Norske Kirke)

En langskipkirke innviet i 1875 på Hustad i Fræna kommune. Byggverket er i tømmer og har ca. 350 sitteplasser. Kirken er tegnet av Jaob Wilhelm Nordan (1824-1892) fra Oslo og oppført av byggmester Jacob Digre (1811-1891) fra Trondheim. Kirken kostet 4975 spesidaler, omregnet til kroner - 19.900 gullkroner. Den gamle korskirken som sto like ovenfor dagens kirke ble revet i 1876. Denne kirken var bygget i 1738 etter at den forrige kirken brant ved "lynild" i 1718
. I 20 år var Hustad sokn uten kirke. Altertavlen som står i dagens kirke, samt døpefonten er fra 1723 og laget av den kjente treskjæreren og kirkekunstneren Peder Knutsen Kjørsvik. Prekestol, kirkeskip og korbuen er på De Sandvikske Samlinger (Garmokirken) i Lillehammer. Himling over prekestol, antependium og lysestaker er på Romsdalsmuseet i Molde (fra 1723 - 1738 av Peder Knusten Kjørsvik). På Hustad har det trolig vært kirkested i lang tid. På Vitenskapsmuseet i Trondheim er det oppbevart en gravstein med rune-innskrift fra 1100-tallet, mulig første halvdel av 1200-tallet.

Av inventaret fra den gamle kirken er nu bare de to gamle tinstakene fra 1748, kirkeklokken fra 1738 og et gammelt dåpsfat av messing i behold. Den gamle prekestolen og altertavlen ble i sin tid innlemmet i De Sandvigske Samlinger på Maihaugen ved Lillehammer og det gamle kirkeskib finnes nu på Romsdalsmuseet i Molde. Den gamle kirkeklokken har følgende inskripsjon: «Me fecit Hr. Jacob Lund Amsterdam 1738.» Den nuværende altertavlen er sannsynligvis eldre enn kirken, men om den stammer fra en eldre kirke i Hustad, vet en ikke. Det som imidlertid er sikkert, er at korsfestelsesbilledet i tavlen er malt av Peter Th. Holst til vigslingen av kirken i 1875. Fra Kaldsbog for Buds Sogneprestembede gjengir en så denne korte anførsel om den nye Hustad kirke: «Hustad Annexkirke er opført i Aaret 1874 for en Betaling af Kr. 20.000,00, har Form af Langkirke og er opført af Tømmer undtagen Taarnet, som er Bindingsværk. Kirken har 39 Siddebænke i selve Kirken med Rum for omtrent 350 Mennesker og 12 Siddebænke paa Galleriet med Rum for omtrent 100 Mennesker. Til Slutning oplyses, at Hustad Sogns Menighed skylder 9000-10.000 Kroner til Opplysningsvæsenets Fond som Gjæld paa Kirken.» Denne siste opplysning om kirkens gjeld skriver seg imidlertid fra året 1886 i mars måned da kirkeverge Thorstein Baardsen Vasenden avgav en redegjørelse om disse ting.
For så til slutt å gi et bilde av de to sognekirkenes rent materielle forfatning og økonomiske forhold på den tid Bud nuværende hovedkirke ble bygget, samtidig som den eldste kirken i Hustad ennå stod til den brente i 1718, gjengir en nedenfor en utskrift fra Stiftsboken i samtiden. Utskriften omfatter for Buds vedkommende først inventarieliste og økonomiske forhold vedkommende den gamle kirken som brente i 1709 og dernest et detaljert regnskap over omkostningene ved oppførelsen av den nye kirken til den stod ferdig til vigsling i 1717. For Hustads vedkommende gjelder utskriften først og fremst den siste utførlige inventariefortegnelse for den gamle kirken. - I de senere regnskaper frem til kirkens brann i 1718 henvises det bare til inventariefortegnelsen av Primo May 1703. På samme måten som for Bud sogns vedkommende interesserer selvsagt også regnskapet over sognekirkens jordegods, inntekter og utgifter. Derfor tas det med i sin helhet for treårsperioden 1700 til 1703.
Av interesse nettopp når det gjelder de materielle og økonomiske forhold for kirkene på den tid, kan det være av betydning å nevne at da Bud og Hustad prestegjeld ble utskilt fra Aukra i 1755 som eget sogneprestembede, fikk det seg tillagt gårdene i Bollia (Boldeliden). Men i 1887 den 19. september søkte tre gårdbrukere i Bollia om å få grenden overført til Eide sogn i Kvernes prestegjeld. Andragendet ble tatt til følge i sentraladministrasjonen og ved Kgl.resolusjon av 8. mars 1890 overførtes Bollia fra Hustad sogn i Bud prestegjeld til Eide sogn i Kvernes prestegjeld fra 1. januar 1891 å regne.


Minnestein over omkomne fiskere og sjøfolk i Hustad sokn



 Atlanterhavsveien

Atlanterhavsveien var fantastisk - vill og vakker. Det blåste og regnet, men vi fikk alikevel en flott opplevelse. Det hadde selvfølgelig vært ekstra moro å oppleve stedet i fint vær, men jeg hadde likt å sett det i uvær også - fascinerende. Atlanterhavsveien ble i 2005 kåret til århundredetsbyggverk i Norge, og omtales også som verdens vakreste bilreise.

Atlanterhavsveien forbinder Averøy med fastlandet over yer, holmer og skjær ved hjelp av 8 bruer over en strekning på 8274 meter. Byggingen av veien var en stor utfordring. Vegarbeierne opplevde hele 12 orkaner under byggingen av Atlanterhavsveien før den ble åpnet i 1989. 

Veien har status som nasjonal turistvei. Dette er en vei som ikke bare har til hensikt å ta deg raskt frem. Hele strekningen mellom Bud og Kristiansund er en sammenhengende opplevelse av kyst, kultur og historie.

Broene på Atlanterhavsveien fra vest mot øst

Vevangstraumen bro, 119 meter - seilingshøyde 10 meter
Hulvågen broer, 3 broer på til sammen 239 meter - seilingshøyde 4 eter
Storeseisundet bro, 260 meter - seilingshøyde 23 meter
Geitøysundet bro, 52 meter - seilingshøyde 6 meter
Lille Lauvøysund bro, 52 meter - seilingshøyde 3 meter
Store Lauvøysund bro, 115 meter - seilingshøyde 7 meter






















Vi kjørte veien frem og tilbake, og
stoppet så ved en liten cafè for en kopp kaffe og en vaffel -
før vi satte kursen tilbake til Bud





Vel tilbake på campingplassen ble det en liten rusletur,
måtte jo passe på når været plutselig viste seg fra en annen side.



















Og tilbake i teltet igjen ble det tradisjonsmat - det var jo St.Hans-aften må vite, så rømmegrøt og spekemat og øl sto på menyen




Hele natten regnet det, og det været fortsatte utover dagen på søndag, så når vi hadde spist frokost var det bare å pakke sammen etter beste evne, selve teltet tok vi helt til slutt og teltduken ble rett og slett stappet opp i en plastpose - vi var fast bestemt på å leie oss inn et sted den siste natta, for det å dra frem et dryppvått telt var ikke særlig fristende.

Takk for oss Bud - det har vært et flott opphold.

Molde - Kongebjørka

Først satte vi kursen til Molde og til Kongebjørka, for det nytter ikke å ha vært innom Molde uten å besøke et så historisk sted.





Kongebjørka, bjørk ved Glomstua i Molde, Møre og Romsdal, hvor kong Haakon 7 og kronprins Olav søkte tilflukt under den tyske bombingen av Molde i april 1940, foreviget på et av de mest kjente fotografiene fra den tyske okupasjonen av Norge.

Treet kongen og kronprinsen sto ved ble tidlig i 1980 årene ødelagt av en vandal. Olav 5 plantet et nytt tre i 1982. Dette ble så revet opp under nyttårsorkanen i 1992, og et nytt ble plantet senere samme år. I 1997 ble Fredslunden innviet like ved Kongebjørka. Her står to steinstøtter, en med det kjente bildet av kongen og kronprinsen i relieff, og en til minne om Olav 5. Her har forfattere og statsledere plantet trær som skal symbolisere kamp for frihet, fred og menneskeverd.







Molde - Vestnes

En ferjestrekning på ca. 50 minutter





og siden været var både vått og grått, og turen tok litt tid, så ble det selvfølgelig tid til en kopp kaffe og ei svele på overfarten


Vi kom av ferja på Vestnes, og satte kursen nordover igjen - retning Trollstigen
Rett utenfor Åndalsens var det en liten stopp - jeg måtte jo ta bildet av området der "gammel-tanta" til Sissel hadde drevet hotell - Park Hotell Åndalsnes





måtte jo prøve å finne stedet hvor hotellet lå
… og det tror jeg at jeg klarte
- fikk ikke helt til å legge det gamle bildet på rett plass på mitt bilde, fordi de er nok tatt i litt ulike vinkler, men det er helt tydelig samme stedet - og det var morsomt å finne

og ved å snu meg rundt så ser jeg skiltet


Det var tid for å utfordre høydeskrekken min


Været var ikke all verden å snakke om og jeg vet ikke om jeg er lei meg for det eller glad for det - utsikten blir jo ikke helt den samme i dårlig vær - men samtidig så er det jo utsikten som trigger høydeskrekken min


Bildet funnet på nett: zoover.se


Trollstigen

En liten rast før vi begynte stigningen - måtte jo hilse på noen Troll
Dette er for øvrig den sommeråpne kiosken som fylkesmannen i Møre og Romsdal vil rivet fordi det er fare for snøras på vinteren - selv om det er en 1000-års-risiko



Trollstigen-trollet

Troll-is var det også mulig å få der

… og så traff jeg på disse to utenfor der, 
de hadde nok ikke klart å komme seg unna sola, 
for de var stive av skrekk …
eller kanskje de rett og slett hadde vært ute å kjørt same ruta som
jeg skulle være med å kjøre?



Vi hadde regnvær på turen - og bildene bærer selvfølgelig preg av det da de ble tatt gjennom bilvinduet - regndråper på ruta var ikke til å unngå



Jeg fant en liten filmsnutt på youtube som viser veien fra bunn til topp - i fint vær


Filmen tilhører: ThomasMajchrzak

Og endelig var vi på toppen
Jeg må innrømme at den høydeskrekken min kan være en utfordring, men jeg er glad jeg tok utfordringen og ble med på å kjøre den veien. Jeg har kjørt der før (satt på da også - lenge før jeg selv hadde mulighet til å ta lappen, da jeg var bare jentungen) - så nå har jeg kjørt der både som barn og som voksen og da har jeg fylt kvoten min. Pustet lettet ut på toppen her, men hadde fortsatt en klump i magen - for i den "andre enden" av veien så skulle vi ned fra fjellet igjen også. Jeg var veldig glad for at vi kjørte opp Trollstigen og ikke ned, og glad for at jeg tok mot til meg å aksepterte veivalget, selv om jeg ikke klarte å nyte utsikten. Jeg svettet rimelig godt innen vi kom opp - til og med mellom tærne kjente jeg svettedråpene piplet. Jeg ble spurt om jeg ville kjøre selv - om det føltes tryggere, men takket nei - for det var ikke det at jeg var redd for å sitte på - jeg var redd for at hele fjellet skulle skli ut - og om jeg kjørte selv var jeg redd for at jeg i panikk skulle trampe på gassen istedenfor å bremse - angst er ikke noe man enkelt kan kontrollere, men jeg håper og tror at jeg har såpass selvinnsikt at jeg klarer å ta riktige valg om det skulle oppstå en situasjon - men velger å ikke stole på meg selv så lenge det er andre som kan "ta roret".

Trollstigvegen (Wikipedia)


Trollstigvegen (ofte kalt Trollstigen eller bare Stigen) er et veistykke på fylkesvei 63 i Rauma kommune i Romsdal, i Møre og Romsdal. Trollstigveien forbiner Valldal på Sunnmøre med Åndalsnes og Romsdalen. I dette bratteste partiet går veien i sikksakk fra innerst i Isterdalen opp til Stigrøra.

Fjellovergangens høyeste punkte er Anesreset med kommunegrensen, 850 meter over havet. Veibanen er nå 4 til 6 meter bred, mer ved møteplasser, da veien ble åpnet var veibanen 3 til 4 meter. Det er elleve hårnålsvinger på Trollstigvegen, hver med en radius på 10 meter, og det er bro like under den 180 meter høye Stigfossen. Ved stor vannføring i fossen står vannsrputen inn over broen.

Veistrekningen er vinterstengt og er vanligvis åpne fra medio mai og til snøen faller om høsten. Sommeren 2017 gjorde BBCs Top Gear' opptak i Trolstigen.

Mer kan leses ved å gå inn på linken som ligger i headingen til denne teksten.

Gudbrandsjuvet (Wikipedia)


Gudbrandsjuvet er et elvegjel i elva Valldøla. Besøkssenter og utsiktsplattformer inngår i Nasjonal turistvei langs fylkesvei 63 fra Geiranger til Trollstigen. Fylkesvei 63 krysser elva i bru over gjelet. Gudbrand bru er en tørrmuret steinhvelvbro oppført i 1919 som et ledd i hovedveien Valldal-Romsdal.

Elva renner mellom kløfter og sprekker i fjellet og møtes fra ganske uventede vinkler, før den renner under broen og stuper videre nedover dalen. Juvet er til dels dannet av flere store jettegryter. Vannspillet er en turistattraksjon, og det er bygget plattformer og broer i en blanding av glass og rustkorrodert jern i både vegger og gulv. Like ved ligger Juvet landksapshotell, med rommene som separate bygninger på stylter i terrenget ved juvet.

Foto: Chell Hill - Eget verk, CC BY-SA 3.0, h
ttps://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=25953803

Bildet av en plakat som står i området der






Vi kjørte videre over fjellet til Valldal - jordbærbyga - litt tidlig for bæra når vi passerte, men her skal det visstnok være saftige - søte - store - nydelige jordbær - og andre bær. Vi ferjet over fjorden: Eidsdal - Linge. 



Ørnevegen (Wikipedia)


Og så var det Ørnevegen - også noe bratt og høy for min smak, men det gikk bedre å kjøre der enn Trollstigen (eller sitte på burde jeg jo si), klarte ikke helt å nyte utsikten her heller, men det kom seg når vi kom litt lenger ned.

Vi nærmer oss Ørnesvingen og Ørnevegen

Og at man er skjelv på handa lar seg ikke skjule



 Men noen bilder fikk jeg nå tatt av utsikten ned mot Geiranger





Ørnevegen er et vegstykke som ligger på fylkesvei 63 (tidligere riksvei) mellom Eidsdal og Geiranger. Vegen består av ni hårnålsvinger som strekker seg fra fjellovergangen ved Korsmyra til fjorden ved Grande. Ørnevegen er siden 2012 offisiell del av nasjonal turistveg Trollstigen-Geiranger og ble derfor årene før opprustet, spesielt ved utkikkspunktet Ørnesvingen. Veien var ferdig i 1956, før den tid gikk trafikken til Geiranger med båt fra Valldal og Eidsdal. Veien ble offisielt åpnet av fylkesmann Olav Oksvik 15. september 1955.

Geiranger


Jeg skal innrømme at det var godt å komme ned til Geiranger og få parkert bilen i fergekøen mot Hellesylt

Langt ute i fjorden der kan man se ferje, som vi akkurat ikke rakk, så da var det bare å vente halvannen time til neste og for øvrig den siste fergen for dagen skulle gå. Med litt bedre Research så hadde vi nok valgt å finne et overnattingssted i Geiranger, men på dette tidspunktet trodde vi at vi hadde full oversikt over hva som befant seg i Hellesylt. - så feil kan man ta.


 Vel, det var en del å se på mens vi ventet i Geiranger -
enorme cruisskip lå ankret opp og det var folk i alle retninger




Mange pittoreske bygninger




og en liten "gull-traktor"



Og der kommer ferjen vi skal være med


Det var ikke akkurat trang om plassen inne på ferje




Overfarten bød på informasjon om hva vi så - 
informasjonen var både på engelsk, tysk og fransk, 
men ikke et ord ble sagt på norsk - 
Er det ingen nordmenn som pleier å kjøre denne ferjestrekningen?

Geirangerfjorden er en 15 kilometer lang arm av Storfjorden og er på UNESCOs verdensvarliste. Fjorden er en av Norges mest populære attraksjoner, og gir en spektakulær presentasjon av ett av Norges mest berømte særpreg.

Fjordlandskapet er vakkert og omkranset av høye fjell, 
der fraflyttede gårder klamrer seg til fjellsidene.

Vel, vi fikk nå med oss mesteparten av hva som ble sagt, men jeg tenker jo på andre mennesker, som nødvendigvis ikke er så stive i andre språk en morsmålet




Vi legger Geiranger bak oss




Det enorme cruisskipet som seilte foran oss gjennom fjorden la igjen en sky av eksos - og jeg må jo si at jeg sendte noen tanker til de som har bannlyst denne trafikken i det flotte landskapet.


Høyt over fjorden - oppe i den bratte fjellsiden ligger den fraflyttede gården Knivsflå - gården ligger så bratt til at man måtte ha stige for å komme opp den siste kneika. Dette var veldig praktisk når skatteoppkreveren kom, da heiste bonden bare opp stigen til skatteoppkreveren gikk lei av å vente og gjorde vendereis. Rett bak gården ser vi også Knivsflåfossene - bedre kjent som "De syv søstre"

Fossen har en fallhøyde på omtrent 300 meter. Navnet har fossen fått fordi fossefallene på avstand kan ligne på håret til syv kvinner.


Og på den andre siden av fjorden ligger Friaren (Skageflåfossen). 
Denne fossen har en fallhøyde på rundt 275 meter. 
Geitfossen er et annet navn på denne fossen.

Det ble sagt at Friaren gjorde kur til De syv søstrene, men fikk avslag, og derfor slo han seg på flaska - man kan til og med se omrisset av ei flaske i nederste del av fossen.




Flere fjellgårder klamrer seg fast høyt oppe i fjellsidene


 Matvika, matrikkelgård nr. 105 i Stranda kommune - man tror at navnet kan komme av det norrøne ordet matr. (mat - føde), som viser til at folk på ferd i fjorden trolig brukte stedet til å hvile og få seg et måltid mat.. Gården ligger på nordsiden av Geirangerfjorden ca. 30 meter over havet. - Den første brukeren man kjenner til var på gården før 1634. Det er veldig steinee og berglendt rundt gården. Men, gården ligger i solhellinga og er regnet som det mest arts-rie stedet ved Geirangerfjorden - Den høye sommertemperaturen gjør at stedet egner seg godt for hagebruk og det ble dyrket både tomater og aprikoser her. Et år sies det at avlingen med aprikoser var på hele 60 kilo. Gården hadde store fjellslåtter og fra tidlig på 190-tallet hentet de høy fra de fraflyttede nabogårdene. De hadde kyr og sauer og helt opp i 100 geiter på gården. Ysting av geitost var en viktig jobb. Matvika ble fraflyttet så seint so i 1961, og en av hovedgrunnene var at de da måtte gi opp gårdsdrifta fordi melkebåten til Hellesylt sluttet å gå. Stedet blir i dag brukt som fritidsbolig og den ideelle foreningen "Storfjordens Venner" har lagt ned mye arbeid for å holde gården vedlike.


Akkurat ved Matkleiva gjør fjorden en sving - både oppover og nedover - fortsetter man oppover, dvs. svinger mot høyre - så kommer man ut til havet, men svinger man til venstre (sørover) så ligger Hellesylt der innerst i fjorden.

Nordover og ut mot havet

Sørover og inn mot Hellesylt

En annen blogg jeg har "Slektogvenner" - der har jeg skrevet en artikkel som forteller litt om besøket i Hellesylt og hvorfor akkurat det var så viktig for meg. Du kan lese om dette her.

I det ferjen kom ut i denne fjordarmen og svingte av mot Hellesylt så merket man vinden mye kraftigere - og selv om det blåste mye så var det en spesiell opplevelse å stå der på dekk å se Hellesylt komme nærmere og nærmere.



Hellesylt - sett fra brua


Cruisskipet ligger nesten midt i tettstedet

Grand Hotell så tomt og forlatt ut

Devold fabrikk-utsalg

Sunnylven kirke og Hellesyltfossen

Og det var i grunnen det
Vi leitet etter et sted å spise og et sted å sove - som nødvendigvis ikke lå så langt fra hverandre. På nettet trodde vi at vi i forkant hadde funnet noen steder - men vi så et sted i sentrum som hadde matservering - og vi så et motell oppe i lia - det sto at det var 350 meter fra sentrum - og jeg tror de må ha beregnet den strekningen i luftlinje - rett opp - Det var i alle fall ikke særlig fristende å skulle spise nede i sentrum for så å gå opp til det motellet etterpå - og siden jeg hadde fått sett det jeg ønsket å se i Hellesylt, så var det ikke så vanskelig å ta avgjørelsen på at vi reiser mot Stryn - som jo var den veien vi hadde tenkte å reise dagen etter.






Vi hadde beregnet å finne et sted på veien, og stoppet derfor i Grodås - men hotellovernatting til langt over det vi hadde budsjettert med til å sove, samt 10 minutter før matserveringen stengte, regnvær og at vi var slitne gjorde at så lenge vi ikke fikk det slik vi ville så ville vi ikke.... Nemlig - så vi kjørte videre

Det regnet både nedover, bortover og oppover, og det var ikke bare enkelt å finne både overnatting og spisested på ett og samme sted.

Men redningen lå i Stryn sentrum - nemlig Stryn Camping - hytte med dusj og do - og det hadde til og med stoppet å regne


Og rett nede i gata hadde de både mat og drikke til to sultne og tørste veifarere

Napoli Pizzeria - koselig sted, hyggelig betjening - kald øl og smakfull mat.


Mandag og hjemreisedagen

Vi tok første stopp ved Jostedalsbreen Nasjonalparksenter - ruslet bare litt rundt ute der og kikket så vidt inn i butikken, men all den tid det kom et par busslast med utenlandske turister så tok vi oss ikke tid til å stå i køen for å komme inn å se hva som var der - Det var sikkert mye å se der, men vi begynte å bli litt "mette" på slikt.






Mange vakre perler ble passert på veien - Oppstrynsvann - Hjelle

Vi kjørte over Strynefjellet - ikke gamle Strynefjellsvei, men den "nye" og det var tunnel på tunnel. Tunnelene var lange og fjellene gjør noe med været - det var sol noen steder - overskyet andre steder, tredje stedet regnet det og så kom tåka. Tunnelene var lange, mener å huske at de var på opp mot 4 kilometer lange alle sammen - Men i alle fall - nå hadde vi hatt 8-12 grader - regn - vind og litt sol siden vi kom over til Vestlandet - når vi kom ut av den siste tunnelen så var det strålende sol og sommervær. Vi passerte Grotlivannet og Vuluvatnet (Nysætervatnet)



Og så åpenbarte det seg et nydelig sted langs veien


Nydelig sted - hyggelige folk - haugevis med atmosfære og verdens største og beste vafler

Jeg må bare fortelle at den vaffelplata ligger på en stor middagstallerken - og det brukes litt kardemomme i røra. Og med seterrømme og jordbærsyltetøy så må det jo bare bli nydelig - og et par av hjertene fikk også litt rabarbrasyltetøy med kanel i (oppdaget den skåla litt seint - så derfor ble det litt av "alt" på det par av hjertene) - Jordbærsyltetøy og rabarbrasyltetøy sammen var heller ikke dumt.
Vi døpte dem sporenstraks for "Trollvafler" - man holdt lenge på ei sånn plate.

Anbefaler et besøk på dette stedet på det aller varmeste, og gå inn på linken jeg har lagt inn over - der kan du lese mer om denne fantastiske plassen.

Kjøpt også med litt øl fra et lokalt mikrobryggeri slik at junior og jeg kunne smake på her hjemme - Hubertus Bryggeri

Skal jo ikke drive med reklame for øl, men ta en kikk på hjemmesiden deres, mye spennende der.

Vi har smakt oss gjennom
Skeievoll - som er en pilsnertype - den smakte godt
Jålebukk - Bringebær-øl inspirert av Belgisk fruktøl - ikke helt i vår gate

Og så har vi igjen to som vi ikke har smakt på enda
Pedell - inspirert av Belgisk blond, og
Raudøl - inspirert av Belgisk klosterøl


Etter nok en liten kjøretur gjennom Bismo og videre så kom vi frem til Lom og selvfølgelig måtte vi innom Lom stavkirke


Lom stavkirke er en av de største stavkirkene som står igjen i Norge. Analyse av trevirke i den eldste delen viser at kirken trolig ble bygget sist på 1150-tallet. 

Kirken var opprinnelig rektangulær, og skipet var kortere enn i dag. Både skipet og koret er bygd i stavteknikk og avgrenset av en stor hjørnestav i hvert hjørne. Veggene mellom disse stavene (søylene) er og i stavteknikk, dvs. at veggplankene fyller en ramme. Hjørnestavene er sidene i rammen og selve veggplankene er felt ned i et spor i grunnsvillen, inn i hverandre og inn i hjørnestavene. Øverst på veggen går en annen lang sville, kalt "stavlægja". Den er felt ned på veggplankene og lukker rammen, samtidig med at den bærer taket over sideskipene.







Når jeg gikk ut gjennom kirkeporten møtte jeg kjentfolk - så det er altså til Lom man må reise for å treffe kjent - så da vet dere det.

og nei - vi var ikke innom Lom Bakeri - det ble så vidt nevnt i bilen, men vi var mette etter "Trollvaffelen" på Billingen enda og det var ingenting som fristet - vi får ha et besøk der til gode til en annen gang.

Vi kjørte videre - gjennom en plass som heter Garmo og ved Tessand så tok vi av sørover



 og passerte blant annet Lemonsjøen - en innsjø i Vågå kommune som har utrolig klart vann og nesten ikke tilløp - Den har utløp mot nord gjennom elva Grovi. 





Ved Lemonsjø Fjellstue tok vi en liten stopp - her var det også et Skulpturstopp - Skulpturen er laget av Dan Graham og blir kalt "paviljong" - et kunstverk i tre og glass  som speiler naturen rundt og gir betrakteren ulike opplevelser etter hvert som en beveger seg rundt verket. Graham var på mange steder før valget falt på Lemonsjøen.







Valdresflye (Valdresflya som vi gjerne sier)






Gjende - Gjendeosen er en travel møteplass ved innfallsporten til Jotunheimen nasjonalpark. 





Vargbakkene - ligger på en sterkt stigende vegstrekningen mot Valdresflye og fjellovergangen mellom Valdres og Gudbrandsdalen.


Steinplassen


I fjellet er det vanlig å sette opp varder, en stein oppå en annen, for å markere stier og kanskje erobringa av en fjelltopp. De to steinblokkene "Rock on Top of Another Rock" på Valdresflye er et kunstverk som peker til slike varder. Men verket stiller spørsmålstegn ved seg selv. Er det gjort av mennesker, eller er det et av naturen sine luner?





På hjemmesiden til Valdresflye (se link litt høyere opp) står det:

.. Å kjøre i det åpne fjellandskapet kan sammenlignes med følelsen av å fly. Vegen svever og strekker seg ut i lange og duvende former. Det er lett å la tankene sveve like høyt som fjellene i horisonten. Naturen er både forlokkende og oppnåelig, og hele tiden ligger veien i landskapet som et trygt ankerpunkt

På bildene under ser vi hvordan Synshorn ligger som et festepunkt for øynene langt der fremme i horisonten - og stadig nærmer seg.













På Beitostølen var det tid for en rast igjen - og middag 

Ørret surret i rømme og agurksalat 
(eller surrete ørret om du vil)

Det ble også en liten beinstrekk på Valdresporten Kro rett nord for Nes i Ådal - kroa var stengt for dagen når vi kom dit, men vi fikk nå i det minste en strekk på beina


Vel hjemme igjen (dagen etter) ble teltet hengt opp til tørk


Tusen takk for en innholdsrik tur - vi rakk mye på de døgnene vi var borte (fra torsdag ettermiddag til mandag kveld).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar