Stress og bekymringer er denne sykdommens verste fiende, og det jeg følte når jeg kom ut derfra var nettopp stress og bekymringer. Mengder av stress og bekymringer.
Hvordan blir fremtiden? Hva skjer? Blir jeg istand til å jobbe? Hvis ikke, hvordan kan jeg formidle hvordan jeg har det?
Jeg er nå i en fase hvor jeg skal over fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger. Jeg må skrive CV som skal legges ut på nav sine systemer, for om jeg ikke kan fortsette å jobbe der jeg jobber i dag, så må jeg prøve andre yrker. Hva skulle det være? Jeg skulle ønske jeg kunne slå av en bryter å si at "nå er jeg frisk, jeg skal tilbake til jobben min som jeg har hatt de siste 16 årene". Men, så enkelt er det dessverre ikke. Jeg må sende meldekort, selv om jeg for tiden ikke er i stand til å prøve ut noe jobb, jeg må passe på at de blir riktig utfylt og sendt avsted til rette tid. Jeg må ha avtaler med legen for oppfølging av sykdommen, jeg må prøve å holde hus og hjem i grei stand, lage mat og vaske, litt mosjon. Dette er mer enn jeg makter for tiden. Jeg har bare mest lyst til å dra dyna over hodet og bli der. Jeg skulle ønske noen bare gikk inn å overtok alt som skulle passes på, for jeg har mer enn nok med meg selv akkurat nå.
Jeg forstår at det er et regelverk som må følges, men for en som er syk, hvor konsentrasjon og fokus ikke er på plass, hvor lyder og bevegelse påvirker dagsformen, hvor svimmelhet og ubalanse er regelen og ikke unntaket, hvordan skal jeg klare å huske alt jeg må huske å gjøre?
Hvordan skal jeg klare .....
Ventilasjonsanlegget ga fra seg en lav summing, som gikk rett i hodet på meg. Slike monotone dure-lyder suger energien ut av kroppen og jeg føler at hodet blir som en blyklump og bena blir som gelè. Jeg sjanglet ut fra kontoret og tankene på hva folk ville si hvis de så meg gå ut fra NAV (forøvrig samme inngang som Vinmonopolet i Hønefoss). "Å ja, nå har'a vært å tatt seg en tår over tørsten, og skal ha samfunnet til å betale for seg". Det er mange dumme tanker som melder seg. Helt irrasjonelt vil du si, og ja, jeg er enig i det, men akkurat der og da var det ikke så lett å tenke rasjonelt. Følelsen hadde bitt seg fast, og jeg måtte unna for å bli kvitt den.
Jeg gikk derfor å satte meg på en benk et stykke unna kontoret der, og ventet på at min sønn skulle komme å plukke meg opp. Tankene surret rundt, og jeg kom på mye jeg ikke hadde fortalt til saksbehandleren, til tross for at jeg hadde følt meg som et "klagekor" når jeg satt i samtale med henne. Men hvordan formidler man det man føler på ulike tidspunkter, i ulike situasjoner? Leger og såkalt ekspertise har lite å si om denne sykdommen, de vet for lite. Det finnes ingen god behandling og sykdommen arter seg forskjellig fra person til person som har den. Det eneste jeg er glad for i denne sammenheng er at jeg har fått en diagnose, en knagg å henge på.
Måtte innom butikken en tur, når jeg allikevel var ute, og så var det rett hjem og rett ut på sofaen. Sovnet som en stein, totalt utslitt i hodet av alle lydene og tankene.
Følte jeg hadde "styrestang" på hodet, noen som holdt fast og styrte hodet i en annen retning enn kroppen. Og festet til stanga kjentes ned gjennom hele hodet og bak i nakkeregionen. Tung hette som klemte rundt hodet. Og Fru Tinnitus som spilte sin ensformige melodi for full styrke i ørene.
Hun kan jo pinadø ikke klare å holde samme takt engang som andre lyder jeg hører rundt meg.
Det ble ingen middag i går, for hvem skulle lage den? Kvalm og uvel, både på grunn av lyder og følelser, samt mangel på mat (i forhold til diabetesen), så det ble brødskive. Hurra, godt for blodsukkeret med karbohydrater.
Hodepinen nådde uante høyder i løpet av kvelden og etter å ha sovet frem til klokken 11 i dag (ja, det ble så mange timer), så kjenner jeg fortsatt sårheten i hodet. Hodet kjennes som et enormt skrubbsår, ømt og sårt over det hele, både inni og utenpå.
Vet ikke hvordan jeg skal komme gjennom denne dagen. Bekymringene for fremtiden er til å ta og føle på. Hva skjer, når jeg i slutten av oktober har gått sykemeldt i ett år? Hvordan blir situasjonen, både den fysiske situasjonen og den økonomiske?
Hodepinen er nå på nytt økende, pipingen i ørene er på ny ekstremt høy. Jeg har brukt flere timer (til og fra) på dette blogg-innlegget, og jeg MÅ ut en tur etterpå (godt jeg har sønnen min hjemme som stiller opp). Kan noen være så snill å overta for en liten stund? Please.
Den som kunne spå framtiden du. Jeg gruer meg. Glad kan den være som ikke sliter med kroniske sykdommer, skulle ønske det var meg.
Og helt til slutt, vær så snill og ikke si "stakkars deg", for selv om jeg syder av selvmedlidenhet her nå, så grøsser jeg på ryggen når noen tar på seg et sorgfylt ansikt og sier "stakkars". Snakk til meg som du ville ha gjort den tiden jeg var frisk. Jeg er ikke ute etter mange kommentarer og tilbakemeldinger på blogg-innleggene mine, jeg vil bare få ut av mitt eget system all den frustrasjonen som bygger seg opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar