Men, det er mye å tenke på og mange bekymringer, så jeg antar at det er det som er årsaken til den dårlige formen.
Mye av bekymringene kommer av at jeg nå snart er ferdig med 12 måneders sykemeldingsperiode, og jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe.
Jeg prøver å ha hverdagen så "normal" som mulig, med faste rutiner. Opp på morgenen, frokost, litt forsiktig husarbeid (ja ja, det blir som det blir), men jeg må stadig vekk legge meg nedpå.
Samme kveld som jeg skrev mitt forrige innlegg, fikk jeg beskjed om bortgangen til et familiemedlem. Personen har vært syk en kort stund og jeg hadde ikke så ofte kontakt, men du vet, man gjør seg sine tanker når en slik melding kommer.
Onsdag i uka som gikk ble jeg med mine foreldre ned til Skien og Porsgrunn en tur, på besøk til min onkel og til min kusine. En hyggelig, men slitsom dag, til tross for at jeg bare var passasjer i bilen. Men uansett godt å se familiemedlemmer man sjelden møter. Skulle bare hatt så mye lenger tid i området, da det er mange flere slektninger jeg sjelden ser. Men men, neste gang får vi ta turen innom noen av de andre.
På kvelden mottok jeg en tragisk melding. Nok et dødsfall i familien. Bena ble slått fullstendig unna meg. Det er bare så meningsløst.
På grunn av utflukten på onsdag og den tragiske meldingen på onsdag kveld gikk både fredag og lørdag som i en tåke. Jeg sov 16-18 timer begge de døgnene. Hver gang jeg var oppreist føltes det som om rommet var i ferd med å bikke rundt og jeg måtte bare legge meg igjen. Jeg var nesten ikke oppe/våken mer enn at jeg fikk vært på do samt tatt meg litt mat og drikke innimellom.
Lørdag var jeg heldig å fikk være med på en "veteran-tur" med tog. Godt å få noe hyggelig å beskjeftige seg med. Turen gikk fra Hønefoss til Hen og videre til Eggemoen og tilbake. En tur som var arrangert av Norsk Samferdselshistorisk senter i samarbeid med Jernbanemuseet og Jernbaneverket. En jernbanestrekning som ble nedlagt for persontog, jeg tror det var så tidlig som 1957. Morsomt å kunne være med på den første turen med persontog etter nedleggelsen.
Det var litt rart å se dette området fra et togvindu
Vi fikk til og med skikkelige togbilletter, og konduktøren gikk rundt og klippet i billetten, akkurat som i "gamle dager".
Stopp på ærverdige Hen stasjon, hvor det var musikk og dans på perrongen, utstilling av biler samt salg av kaffe og vafler (tror det var Hen Gjestgivere som stod for det salget).
På Eggemoen hadde Ola Tronrud (Tronrud Engineering) ordnet med sprudlevann i høye glass (mosell i plastikkstetteglass), og hvit duk på bordet, kjempehyggelig å bli møtt på den måten når vi gikk av toget. Manglet bare hornmusikk :-)
Perrongen på Hønefoss stasjon var full av folk, noen som kom av toget og noen som skulle på neste (og siste) avgang på denne historiske turen.
Men du vet, så snart man er tilbake til "hverdagen" hjemme så kommer tankene igjen, og de slo til for full styrke.
Og i dag fikk jeg telefon fra en venninne (og slektning) som kunne fortelle at hun hadde mistet sin far i dag etter kort tids sykdom.
Selv om hver og en av disse tre som nå har forlatt denne verden er tragisk for de nærmeste, så var en av dem så totalt meningsløst at jeg ikke klarer å fatte det.
Så jeg ligger stort sett rett ut om dagen, pipingen i hodet er formidabel og gulvet kjennes ut som dørken i ei fiskeskøyte i krapp sjøgang. Jeg tar attersteg og bomtråkker på vei fra stua til badet. Hodet føles som om det skal sprenges på grunn av trykket. Dott i øret som sprenger og kvalmen ruller gjennom kroppen. Jeg føler meg totalt utslitt og sover mesteparten av dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar