Hvorfor ringer jeg deg ikke?

Ja, hvorfor det egentlig? Jeg svarer jo telefonen og skravler ivei når du ringer til meg, ja i alle fall for det meste.

Greia er jo egentlig det at jeg er veldig glad i å skravle. Jeg synes det er veldig hyggelig når venner og kjente "slår på tråden". Men jeg blir så utrolig "kjørt" i hodet etter en telefonsamtale.

En kveld her i forrige uke hadde jeg fire telefonoppringninger i løpet av 2-3 timer. Hyggelige henvendelser alle som en. Men jeg må bare innrømme at rommet truet med å snurre rundt og kvalmebølgen slo gjennom meg som sjøen på en vindfull dag.

Det er så godt å ikke føle seg glemt, men at folk ringer for å slå av en prat, ikke nødvendigvis bare for å spørre "hvordan går det med deg da" med en stemme som dirrer av overdreven medfølelse. Jeg trenger ingen påminnelse for å vite at jeg sliter med en sykdom, en påminnelse som får meg til å kjenne etter. Nei, det jeg ønsker er rett og slett en telefon hvor vedkommende sier at "du, jeg fikk bare så lyst til å slå av en prat".

Storforlangende? Nei, jeg tror ikke det, det er ikke slik jeg ønsker å fremstå i alle fall. Men det var grunnen til at jeg ikke ringer til deg jeg skulle frem til.

Jeg har dager som er gode og jeg har dager som er helt forferdelige. De verste dagene vil jeg ikke finne på å ringe til deg eller noen andre for den saks skyld. Ja det hender selvfølgelig jeg MÅ ringe ett sted, til legen eller NAV eller slike steder. Må man så må man. Men da er det liksom ikke noe utenomsnakk, blir mere sånn fort å "gæli" lissom. 

Andre dager kan være fine, ja alt er relativt, men fine i forhold til mange av de andre dagene mine. Men noen av disse dagene hender det at det er noen sånne "må gjennomføre" telefoner, og da er plutselig ikke lysten der til å ringe noen steder etterpå.

Det er ikke alltid så lett å konsentrere seg om hva som blir sagt i telefonen når Fru Tinnitus spiller yndlingsmelodien sin.

Og når hun holder på med sin melodi, så er ikke min første tanke at "nå skal jeg ringe en venn". Sånn er det bare ikke, neida, jeg tenker i mitt ikke fullt så stille sinn at jeg må vente med å ringe til det blir rolig rundt meg. Men det blir jo ikke rolig, og har jeg det forholdsvis rolig så er det en nytelse, en nytelse jeg ikke har så veldig lyst til å gi slipp på.

Jeg må nødvendigvis gi slipp på den nytelsen dersom jeg velger å ringe noen for å skravle, for uansett, om jeg tenker på det eller ikke, så spiller Fru Tinnitus sine høye toner på et volum som blir voldsommere avhengig av varigheten på telefonsamtalen og/eller stemmen til vedkommende som jeg snakker med. Ja for det er ikke til å komme ifra at vi har ulike stemmer, som virker inn på ulike måter. Noen har bløte behagelige stemmer, andre har stemmer som føles som piggtråd i hodet. Og når jeg selv har snakket en liten stund så hører jeg min egen stemme gi gjenklang i øret som en skurrende "Donald-stemme"

Uff, jeg snakker meg bort hele tiden. Det jeg egentlig skulle si er at dersom jeg har hatt en annen telefon nettopp, så orker jeg ikke å ringe noen steder for å skravle. Om jeg har en god dag og føler at hodet er "med meg" så orker jeg ikke å ringe for å skravle, for da vet jeg at da er plutselig ikke hodet "med meg" lenger. 

Men, om du ringer til meg, ja da skravler jeg gjerne litt, og jeg sier ifra dersom jeg ikke orker. Og høres jeg veldig opplagt ut så er det flott :-) Det er slik jeg liker å fremstå, for du i den andre enden av telefonlinja ser ikke at jeg "besvimer" på sofaen etterpå. Noen ganger trenger jeg en 5 minutters strekk i etterkant av en prat, andre ganger trenger jeg flere timer. Men det spiller ingen rolle, for jeg er så utrolig glad i å prate med venner. Det er bare det at jeg orker ikke å utsette meg for alle disse lydene, som overtar kontrollen av hodet, selv. Det er grunnen til at jeg ikke ringer til deg.

Vi snakkes