Lørdag var det planlagt "langtur", sønnen min og jeg skulle til Skien og til Porsgrunn for å treffe familie.
Jeg er veldig glad for at sønnen min kjører meg rundt når jeg får disse innfallene om at jeg bare må besøke folk, for jeg hadde rett og slett ikke klart å komme meg ned dit uten sjåførhjelp.
Stakkars gutt, blir "piska rundt" av den masete mora. Han hadde vært på praksisplass i Kongsberg hele fredag, var oppe før "fugger'n feis" på fredag morgen og med kjøring frem og tilbake så hadde han i alle fall 11 timers dag, og så blir han jaget opp på lørdag morgen også, for å være sjåfør. Ja, han visste om det på forhånd altså, og det var han som foreslo akkurat den lørdagen, men hadde det vært da jeg var frisk så ville jeg ha kjørt og han hadde sløvet i passasjersetet hele veien nedover. Nå var det jeg som satt å sløvet i setet ved siden av.
Vi hadde "full dag" på timeplanen, så jeg forsøkte å fokusere på det som var hyggelig og ikke hvordan jeg ville føle meg etterpå.
Først ett sted, med masse koselig skravling, mat og kaffe, hunder og katt. Det var kjempekoselig, men jeg var glad det ikke var jeg som skulle kjøre når vi reiste derfra. Det spiller forsåvidt liten rolle, det var et veldig hyggelig sosialt påfyll, og er det noe man trenger når man sliter med sykdom så er det nettopp sosiale påfyll.
Så var det avsted til neste post på programmet. Ny skravling, mat og kaffe, like koselig som det første stedet, men her var det ingen firbente venner da.
Vi måtte stoppe for å fylle bensin på veien hjem, og jeg ringte til det tredje stedet på programmet mens vi var på bensinstasjonen (ja, jeg vet at man ikke skal bruke mobiltelefon ved siden av bensinpumper, så jeg gikk litt unna for å ringe, mens min sønn tok seg av drivstoffpåfylling og betaling (med mitt bankkort)).
Ikke noe kaffebesøk på tredje plassen, men et kort møte i utkanten av bensinstasjonen på vei hjem. Morsomt å møte slektninger man aldri har sett ;-)
Vi reiste hjemover og jeg var full av gode følelser for at vi hadde fått gjennomført disse besøkene/møtene, og i tillegg var jeg full av lyder i ørene/hodet, helt svingstang, tåkesyn (ja det var tåke enkelte steder på hjemveien, men det var ikke derfor jeg hadde tåkesyn).
Jeg kan ikke beskrive hvor godt det var å komme hjem og synke ned i godstolen, vippe opp fotskammelen og bare sløve. Jeg kjente at rommet var i ferd med å vippe rundt for meg, kvalmen satt i halsen og det sprengte og bråkte i hodet og ører.
Dagen etter skulle min sønn på jobb, så jeg hadde hele dagen her i ro og fred, ja ikke det at han bråker så mye, men det er greit med et tomt hus når man ikke orker folk helt innpå livet.
Jeg hadde knaselyder i øret.
Men dette var dagen for feiring av min fars bursdag, så jeg ble hentet litt utpå ettermiddagen. Jeg ville jo veldig gjerne være med på feiringen, selv om jeg helst fortsatt burde ha vært hjemme alene.
Så ustø som jeg ikke har følt meg på lange tider, og det sprengte i øret, ikke bare det syke øret, men også det friske, og jeg begynte å få "ulyder" i det friske øret også.
Begynner å få forvrengning av lyd også i høyre øret nå, og veldig ømfintlig for enkelte lyder, akkurat slik det startet i venstre øre for ett år siden. Jeg krysser fingrene for at det skal "gli over"
I dag har jeg for det meste kjørt sofa på formiddagen, og på ettermiddagen fikk jeg uventet besøk av ei venninne. Veldig koselig å ta en kopp kaffe og slarve litt med ei som jeg ikke behøver å ta meg sammen og fremstå som frisk for. Hun kjenner meg, og ser med en gang hvordan det står til. Godt å ha venner som støtter og oppmuntrer, jeg er priviligert,for jeg har mange gode venner :-)
Trodde jeg skulle møte noen nå i ettermiddag og sendte melding om at dessverre så orket jeg ikke å komme. Og jeg fikk melding tilbake om at det var jo først neste mandag. Ja ja, godt det da, men det viser egentlig hvor ukonsentrert jeg er (for dette var bare et lite eksempel på hva som skjærer seg når det svinger og svaier).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar