Det begynte egentlig forrige onsdag. Jeg hadde meldt meg på et malerkurs via Ringerikes Malerklubb og jeg gledet meg vilt.
Jeg gledet meg så mye at jeg trodde jeg ikke skulle klart å dra dit. Det suste for ørene og balansen var helt, ja rett og slett i ubalanse.
Men all den tid jeg var så heldig å ha kurslederen boende i nabolaget, og blitt lovet skyss frem og tilbake så gjorde jeg jo selvfølgelig et forsøk på å bli med. Det angrer jeg ikke på. Det var så utrolig givende, og selv om det er langt frem til jeg kan male et bilde jeg kan henge på veggen, så ser jeg at dette er faktisk en hobby jeg kan trives med. Jeg må jo finne på noe, når slektsforskning og søking i kirkebøker og lesing av gotisk skrift har blitt for utfordrende. Jo, dette er absolutt en hobby som er med på å senke stressnivået, en hobby som kan få meg til å glemme tiden, en hobby jeg kan trives med.
Det har vært nydelig vårvær om dagen, og selvfølgelig nyter pusen våren til det fulle. Han har sovet inne i hele vinter, og har kun vært ute i små meget nødvendige ærend. Nå har det varmet i sola, og småfuglene kvitrer og man ser og føler at naturen våkner fra vinterdvalen. Dette synes pus også er helt supert, så da han løp ut og inn hele fredag formiddag og forsvant ut igjen på ettermiddagen ved 14:30 tiden, så var det ingenting rart med det. Når han derimot ikke kom hjem når det begynte å mørkne og det ble kaldere så våknet min bekymring.
Jeg var ute flere ganger og lokket og ropte, uten at han kom, uten at jeg hørte han. Det ble lite soving den natta, for jeg var stadig oppe for å se om han hadde kommet hjem, og jeg var stadig ute i døra for å lokke å rope. Ingen pus kom.
Lørdag formiddag var det nok en gang ut å lete. Heller ikke nå verken så eller hørte jeg han. Merket at denne påkjenningen tok grep om formen min. Tinnitus var mye høyere enn normalt og balansen var dårlig.
Jeg hadde avtalt med ei venninne at vi skulle ta en tur til Helgelandsmoen på dagen på lørdag, og jeg håpet at pus ville komme hjem til jeg var hjemme igjen senere på ettermiddagen.
Turen til Helgelandsmoen ble et hyggelig avbrekk, med kaffe og napoleonskake i Cafe 1920, et besøk i galleriet til Thomas Klevjer og et besøk i Galleri Escape hos Elisabeth Skov Clausen.
På vei hjem reiste vi innom Røsholmstranda, slik at Dixie skulle få løpe litt fra seg.
(Bildene er tatt med mobilen)
Turen ga et avbrekk i bekymringene, men jeg klarte dessverre ikke å nyte den fullt ut, for hele tiden kretset tankene rundt pus. Hva hadde skjedd? Lå han påkjørt og skadet et sted? Hadde han blitt stengt inne et sted? Hadde han blitt tatt av reven?
Vel hjemme igjen og pus hadde fortsatt ikke kommet hjem. Sønnen min hadde vært ute å lett etter han, resultatløst.
En annen venninne kom opp en tur og ble med meg for å lete. Vi gikk rundt i området her å lokket og ropte, ingen pus å se eller høre.
Sønnen min og jeg var invitert bort på middag på kvelden, nydelig mat, men tankene var ikke rundt middagsbordet men hos pus. Vi ble ikke sittende så lenge som vi ville ha gjort ellers, hadde ikke ro i kroppen, måtte hjem å lete.
Jeg gikk en tur, sønnen min gikk en tur, jeg gikk en tur igjen etterpå, og undrenes tid er ennå ikke forbi, jeg fikk svar fra pus når jeg lokket på han. Jeg gikk etter lyden. Hvor i all verden var han? Jeg hørte han, men kunne ikke se han. var han inne i boden til naboen?
Vel, for å gjøre en lang historie kort, han hadde nok vært oppe på taket på boden, og kommet seg inn gjennom et lite hull mellom husveggen til neste hus og en lettvegg, uten sjanse til å klare å komme ut igjen ved egen hjelp.
Det var sent på kvelden, mange naboer hadde lagt seg (og noen var på vinterferie). Hvordan i all verden skulle vi få pus ut av veggen?
Jeg ringte politiet og fikk beskjed om å se etter hjelp i nabolaget, eventuelt ringe tilbake igjen om jeg ikke fikk tak i hjelp.
Jeg måtte ringe tilbake. Politiet kontaktet brannvesenet og brannvesenet ringte meg tilbake.
Det ble hull i veggen hos naboen, men all støyen, både fra mennesker, brannbilen og ikke minst fra sagen som brannvesenet brukte for å lage hull i veggen med hadde skremt pus ytterligere, og nå verken så eller hørte vi han.
Klokken var vel halv ett på natten. Folk gikk hver til sitt og jeg ble sittende igjen å lokke på pus. Ingen lyd var å høre, bortsett fra den hersens tinnitusen da.
Sønnen min gikk bort en tur med en skål med kokt sei, favorittmaten til pus, jeg var borte der igjen to - tre ganger i løpet av natten, siste gang ved tre - halv firetiden. Det var kaldt, men denne gangen svarte pus meg når jeg lokket på han. Jeg gikk hjem igjen får å varme meg litt før jeg skulle ta en ny tur bort til hullet i veggen. Da, endelig, dunk sa det ute på terrassen, det var pus som kom hjem. Stakkars lille pusevennen, full av noe asfalt-/tjærelignende stoff, våt, kald og sulten som en ulv.
Når jeg endelig fikk lagt meg den natten suste det for ørene, pipingen var megahøy og kvalmen var ubeskrivelig. Senga snurret rundt og jeg holdt meg fast etter beste evne. Denne påkjenningen hadde blitt i meste laget.
Dagen etter ringte lokalavisen, som hadde fått kjennskap til saken via politiloggen. De ville skrive om historien og ta bilde.
Jeg var i halvsvime hele dagen, men selvfølgelig lykkelig for at Findus hadde kommet hjem og var i tilsynelatende god form til tross for over halvannet døgn ute i vinterkulden, uten mat og uten særlig plass å bevege seg på.
Tirsdag kveld var det nytt "sjokk", da sønnen min ringte sent på kvelden. Han hadde nemlig tilbragt litt tid med noen kamerater på kvelden, og falt å slått bakhodet i bakken. Skikkelig Donald-kul og han hadde vondt i nakken og prikking i armer og ben. Beskjeden jeg fikk var kort: "kan du komme å hente meg og kjøre meg på legevakten".
Uff, når det skjer noe med ungene blir man helt satt ut, enten det er tobente unger eller firebente.
Han ble undersøkt av lege og fikk beskjed om å reise hjem å legge seg for å sove litt. Han skulle imidlertid vekkes igjen med jevnemellomrom gjennom natten for å sjekke om han var verre eller bedre. Var han verre skulle han komme tilbake. Vel, som du kan tenke deg så ble det lite søvn på meg den natta.
Heldigvis ser det ut som om at det har gått bra, til tross for at han fikk seg et skikkelig slag i hodet. Stiv i nakken, men etter et nytt legebesøk (denne gangen hos fastlegen) så er det nok bare stive muskler etter at de har blitt strammet i fallet.
Ny kurskveld på meg på onsdag og det var godt å komme unna litt, få tankene over på andre ting.
Men, alt dette som har skjedd har påvirket formen. jeg sitter nå med et øre som ikke bare har en dott, men en kladd i øregangen (en abstrakt kladd kan man vel si, for det er ingenting der). Jeg har vondt i hele venstre side av hodet/ansiktet, kjennes hoven ut. Jeg føler meg som en slik barnekopp, en sånn veltekopp og det piper noe så fryktelig at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for å klare å fokusere forbi tinnitusen.
Trykket og pipingen har bare økt på hele tiden og akkurat nå føles det helt for j..... ut :-(
Jeg er stadig på tur til at rommet rundt meg snurrer rundt, og hørselen er opp og ned hele tiden. Jeg har tåkesyn og må virkelig ta meg sammen for å klare å fokusere når jeg skal se på noe.
Når skal dette ta slutt? Det er så utrolig slitsomt og frustrerende. Jeg vet at dette er en kronisk sykdom, så kvitt den blir jeg vel ikke, men la meg i alle fall komme raskt tilbake til den "vanlige dårlige formen" og ikke dette jeg opplever nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar