tirsdag 6. mai 2014

Abstrakt

Hva er et abstrakt?

Jeg søkte opp ordet på nettet og fant denne beskrivelsen

abstrakt abstract (ɑpˈstɾɑkt
adjektiv som bare kan fattes i tanken og ikke med sansene, teoretisk, tenkt, mots. konkret et abstrakt eksempel abstrakt kunst - kunst som ikke avbilder virkeligheten, men vektlegger farger og former

Og hvorfor søkte jeg opp nettopp dette ordet? Jo, jeg vil prøve å forklare hvordan sykdommen min frarøver meg en del ting, hvordan den påvirker meg. Og du kan jo ikke se den, du ser ikke at jeg er syk, for deg ser jeg ut som jeg pleier. Derfor bruker jeg ordet abstrakt, det er noe som bare kan fattes i tanken for deg, den avbilder ikke virkeligheten.

Virkeligheten slik som du ser den er at jeg er en person som ser frisk ut. Virkeligheten er at du ikke føler det jeg føler og tankene dine kan ikke fatte det, for du kjenner det ikke.

Tanken på dette slo meg i dag, da jeg hadde besøk av ei god venninne som sa til meg at "du er jo mye bedre nå enn du var i februar". Ja, jeg er ikke så ustø lenger. Jeg sjangler ikke så mye lenger, men det er bare det som synes. Om nettopp du leser dette så er ikke dette ment som noen syting fordi du ikke syntes synd på meg. Det var takket være deg at jeg kom til å gjøre meg disse tankene og komme til denne erkjennelsen. Menieres er mer en bare svimmelhet, og jeg har nok ikke vært flink nok til å fortelle min omverden at dette er mer enn svimmelhetsanfall og forvrengning av lyd. Men på den andre siden så er det ikke noe moro å fortelle om dårlig form heller, det tynger meg bare, frustrerer meg og gjør at jeg synes fryktelig synd på meg selv. Da er det bedre å smile og si at "ja jeg er bedre nå" og så fortsette samtalen med et helt annet tema, noe som får mitt fokus vekk fra sykdommen.




Jeg kan godt forstå at det er vanskelig for den som ser meg å fatte omfanget av sykdommen og begrensningene mine. Og hver gang jeg skal forsøke å forklare det for noen så tar jeg meg i det og føler at jeg høres ut som jeg syter noe helt vanvittig. Og nettopp derfor så forteller jeg kanskje ikke hvor ille jeg egentlig føler at det er. 

Jeg ønsker ikke å fremstå som en sutrepave, jeg ønsker ikke at du skal sette begrensninger for hva jeg skal være med på, fordi du vil være snill å ta hensyn til sykdommen min. Det høres kanskje merkelig ut, men grunnen til at jeg sier dette er at det er JEG som må si stopp hvis det er noe jeg ikke orker å være med på eller gjennomføre. Det er JEG som kjenner hvordan jeg føler meg akkurat der og da. Noe jeg ikke orker å være med på det ene tidspunktet kan jeg kanskje være med på bare et par timer senere, eller neste dag. Dersom JEG kan få bestemme fart, tidspunkt og varighet av ulike aktiviteter så kan jeg være med på ting jeg også, men det betyr ikke at jeg er frisk. Eller er det slik at dersom man er syk så skal man sitte i en stol å "råtne på rot"? Ikke  sett begrensninger for meg, ikke spør meg hele tiden om jeg orker, eller hvordan jeg føler meg, for jeg vil bare svar deg at "det går bra" og hovedfokuset mitt snur seg automatisk mot sykdommen. Spør meg heller hva jeg vil oppleve, og svarer jeg i en litt flåsete tone at "det svinger i vei", ja så er det nettopp det det gjør. La det være med det, hvorfor skal jeg utdype formen for alle og enhver? La meg glemme for en kort stund at jeg har denne drit-sykdommen, selv om den innhenter meg av full kraft etterpå, så velger jeg å glemme den når jeg sitter å snakker med deg om ting som opptar deg og meg. Når jeg går inn og lukker døra så kan jeg legge meg og hente meg inn igjen.

Men, litt tilbake til hvordan jeg har det. Jeg kan prate med en person i en halvtimes tid, over en kopp kaffe og jeg kan føle meg i helt grei form etterpå. Så kommer det kanskje en person til, som prater i bare ti minutter og jeg kan være nødt til å legge meg etter samtalen. Hvorfor er det slik? Jo, det skal jeg fortelle. Dagsformen min er selvfølgelig avgjørende, noen ganger orker jeg en del andre ganger orker jeg ingenting. Men det kommer også an på den personen jeg snakker med. Dersom personen har en myk og behagelig stemme så kan jeg snakke med vedkommende over lengre tid, men dersom vedkommende har en skarp og/eller hard stemme (be meg ikke utdype det nærmere, men hvis du lytter litt etter det når folk snakker så forstår du hva jeg mener), ja altså en skarp og/eller hard stemme, så gjør den lyden noe med meg, den får det til å føles at hodet er en ballong som er i ferd med å sprenges, en ballong som står på toppen av en lang tynn pinne og vagler på toppen. Det flyr dotter ut og inn av øret og det går ilinger rundt øret som om jeg skulle ha øreverk. Noen ganger blir dotten sittende fast i øret og nei, det hjelper ikke å svelge, holde pusten, holde seg for nese og lukke munnen og samtidig blåse. Det hjelper ikke å klø seg i øret, det hjelper ikke å holde en finger for øret og bråslippe. Den dotten sitter der til den forsvinner av seg selv. Når den dotten sitter i øret så hører jeg mye mindre enn normalt, og den kan sitte der i to minutter eller den kan sitte der i to uker. Noen ganger er det ingen dott som sitter i øret, men følelsen av en ring, en ring som utvider seg og presser øregangen større. 

Forstår du hva jeg mener? Tenk deg en badering, i mye mindre format da selvfølgelig, men samme prinsippet. En liten badering som sitter i øregangen. Det er hull i midten (noe det jo er på baderinger), slik at lyden slipper inn i øret. Men så er det noen som pumper luft i baderingen, og den pumpes og pumpes og blir større og større og til slutt så er det ikke mer plass til at den kan bli større. Noen ganger er det slett ikke stemme-typen som utløser disse ubehagene, men rett og slett innholdet i samtalen. Dersom det blir en diskusjon om ett eller annet, og jeg må argumentere for noe, eller jeg må konsentrere meg for å forstå hva du prøver å forklare meg, ja det utløser akkurat samme ubehaget. Det samme gjør kjøledisker i butikker, trafikkstøy i gaten, ventilasjonsanlegg i kontorbygg, summing av stemmer inne på en kafe og mye bevegelse i sidesynet.


Hvis følelsen jeg har i øret var et bilde, ville den kanskje se slik ut:
(Hentet fra http://obrazky.4ever.sk/tag/1465/3d?pg=3)



eller slik (hentet fra samme side)

Vakkert er det, men tenk deg at alle de trådene du ser på bilde er harde nåler......

Eller den kan være slik, litt myk og litt hard på samme tid (også hentet fra samme side)




Dette skjer i øret mitt daglig, men du ser det ikke. For deg er det abstrakt. Men, når dette pågår så føler jeg meg ustø. Husker du de nikke-hundene som folk hadde liggende i bakvindu på bilene sine før i tiden? Slik føles hodet ut, men det er inne i hodet, ikke utenpå. 

Jeg forsøker selvfølgelig å ikke vise hele verden at jeg sjangler, hvordan skulle det bli dersom jeg måtte en tur i butikken for å handle litt mat, og jeg sjangler ut av bilen og inn i butikken. Kanskje skulle jeg kjøpe med et par tre flasker øl fordi det kommer noen til meg etterpå og vi skal spise middag sammen. Hvordan ville du ha reagert hvis du ser meg med posen med varer inkludert de to-tre flaskene med øl, sjangler bort til bilen og setter meg inn for å kjøre?

Så det jeg gjør er at jeg sitter i ro i bilen i en kort stund etter at jeg har parkert så nære inngangen som mulig. Jeg går ut av bilen, låser døra og trekker pusten. Så er det strake veien til nærmeste handlevogn, slik at jeg har noe å støtte meg til, for jeg vet at lydene inne i butikken er voldsomme i øret mitt. Når lyden fra frysedisker, handlevogner, pappesker som rives opp, potetgullposer som krasler blir puttet inn i hyllene og en unge som gråter fordi han eller hun ikke får det godteriet de har lyst på, når alle disse lydene treffer øret så høres det ut som noe jeg ikke kan beskrive. Men tenk deg lydene i et sårt hode, og så skrur du opp volumet fra 5 til 50 omtrent, da vil du ha det tenker jeg.

Jeg handler, betaler og går til bilen igjen. Setter meg inn og trekker pusten dypt. Et minutts stillhet, rolig pusting før jeg vrir om tenningsnøkkelen og starter bilen for å kjøre hjem. Det er strak vei hjem, for jeg kjører helst ikke gjennom sentrum hvor jeg har trafikk fra alle kanter. "Ha, hvordan kan du kjøre bil når du er så dårlig da?" tenker du. Vel, kan du kjøre bil etter at du har tatt noen runder på karusellen? Ja, jeg kan kjøre bil, og diagnosen jeg har fått krever ikke at jeg må levere fra meg førerkortet. Jeg kan kjøre, men jeg kjører selvfølgelig ikke når "hele verden snurrer rundt". Jeg orker bare ikke å utsette meg for mye bevegelse rundt på alle kanter, for da blir jeg uvel. Jeg føler at jeg blir mer svimmel og jeg føler meg kvalm, derfor kjører jeg helst på lite trafikkerte steder. Men jeg kjører ikke bil hver dag, ikke annenhver dag heller, bare når jeg føler meg i form til det og da bare hvis jeg må et sted. 

Jeg kjører aldri langt, 3-4 kilometer på det meste, lenger tør jeg ikke kjøre, for jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en biltur hvor jeg selv sitter bak rattet. Ja, jeg har blitt bedre, for fra slutten av oktober og frem til februar så kjørte jeg ikke bil i det hele tatt, i begynnelsen var det vanskelig nok å sitte på med noen, men det ble bedre etter hvert, og til slutt følte jeg at jeg kunne våge meg på en liten kjøretur selv. Bare en liten svipptur i nabolaget først, og så litt lenger, men aldri langt. Jeg tør rett og slett ikke kjøre lengre strekninger, for jeg vet ikke om jeg orker å kjøre tilbake. Ja, jeg har kjørt lenger i noen få tilfeller, men da har jeg ikke vært alene i bilen, og det har vært andre som kunne overta rattet med i bilen. Jeg velger å sitte på dersom bilturen går ut over de tilmålte 3-4 kilometerne.

Hele tiden føles det som om jeg har ei trang badehette på hodet, som presser seg sammen og gir et jevnt trykk over store deler av hodet. Noen ganger er trykket forholdsvis lett, mens andre ganger føler jeg at det er nummeret før hodeskallen skal briste og jeg blir nummen i hele kroppen.

Jeg kan stå rett opp og ned på gulvet og snakke med noen, eller se på noe, og det går helt fint det, men plutselig så føler jeg at gulvet vipper litt og jeg må holde meg fast i ett eller annet for ikke å ramle, men så fort jeg får tak på noe for å støe meg så er det helt greit igjen. Andre ganger føles det som det vipper litt mer og da må jeg sette meg ned, og når det føles som det plutselig slår opp i 45 grader så er det bare å legge seg ned. Men det går seg til igjen, noen ganger etter fem minutter andre ganger etter flere timer. Noen ganger slår det ikke bare opp men begynner nå snurre rundt, da er det bare å ligge helt rolig med øynene lukket og holde seg fast etter beste evne. Jeg pleier til slutt å sovne av utmattelse etter en slik rundtur.

Så er det pipelyden i øret da. Fru Tinnitus er der hele tiden og spiller sin en-tone-melodi. Den lyden er der 100% av tiden, natt og dag, uke etter uke, måned etter måned. Når jeg er helt uthvilt så er lyden forholdsvis lav, men møter jeg naboen utenfor porten og slå av en prat så vær sikker på at Fru Tinnitus blåser i fløyta si med større styrke og den øker i volum etter som jeg blir mer sliten. Når hun har blåst en liten stund på høyt volum så blir all lyd jeg hører skjærende og falsk. Musikk fra radio eller tv høres falskt ut og når jeg prater så hører jeg lyden av min egen stemme i det syke øret med en skjærende skrapelyd ved siden av. Da er pipelyden også i begge ørene. Jeg kan også ha bare pipelyden uten de andre ubehagene, og noen ganger er den så høy at jeg må skru opp lyden på tv for å høre hva som blir sagt, men det fører som regel til at jeg etter en liten stund også får de andre ubehagene.. Noen ganger forstår jeg ikke hvor høy lyden på tv er, inntil jeg oppdager at den står høyt på og skrur den ned, det er akkurat som om fatteevnen har blitt dårligere i forbindelse med sykdommen. 

Men ingenting av dette ser du, du ser meg, slik jeg alltid har vært, så hvordan skal du kunne forstå hvordan jeg har det? Hadde det vært enklere for deg å forstå dersom jeg hadde surret hodet inn i en hvit bandasje?Jo, du hadde sikkert forstått at det var noe, men mest sannsynlig hadde jeg blitt tatt for å være gal, tror du ikke?

Jeg forstår at det er vanskelig for andre å fatte hvordan jeg har det, selv moren min sa her om dagen "du ser godt ut nå". Hvordan skal jeg kunne forlange at andre forstår hvordan jeg har det når min egen mor ikke ser det en gang? Jeg må få tilføye at hun fortsatte setningen med " ja jeg ser jo at du ikke er bra, men du ser bedre ut enn du var her tidligere". Ja, jeg gjør nok det, og heldigvis for at jeg ikke ser ut slik jeg føler meg, for da hadde jeg i alle fall ikke gått ut blant folk.

Men du ser meg ikke når jeg har det som verst, du kjenner ikke følelsen i øret/hodet når rommet snurrer rundt og det sprenger i øret. Du hører ikke lyden i øret mitt som går over i falsett hvis jeg ler høyt av noe morsomt du forteller. Du kjenner ikke gråten som sitter som en klump i halsen min når jeg føler at jeg faller overende fordi jeg bøyer meg for å klø katten min bak øret.

Jeg er ukonsentrert og gjør de merkeligste ting. For en stund siden skulle jeg legge ved i ovnen og fyre opp, og forstår egentlig ikke helt hva jeg gjør før jeg åpner kjøleskapdøra og er i ferd med å legge inn veden. Ja du kan le du, og du sier sikkert at "det hender jeg også er helt borte og gjør merkelige ting". Ja, det gjør vi alle, fra tid til annen, men for min del har det i alle fall ikke vært så ofte tidligere som det er nå. Det skremmer meg at jeg har blitt så ukonsentrert, og jeg orker ikke trene opp konsentrasjonen, for da kommer alle de andre ubehagene for full styrke. Så jeg velger den enkleste utveien, jeg ler av dumhetene og legger de bak meg og prøver å virke sånn noen lunde oppegående utad, i alle fall ovenfor de som ikke kjenner meg så godt.

Telefonen kan ringe og jeg svarer med blid stemme, etter å ha fomlet med å få den på høyttalende (unngår i størst mulig grad å holde telefonen inn mot øret for det gjør så vondt), vedkommende i den andre enden hører den blide stemmen og legger frem sitt budskap og jeg prøver å avslutte telefonsamtalen så raskt jeg kan. Med et fortsatt grep om telefonen synker jeg tilbake i stolen og lukker øynene, orker ikke å strekke meg frem for å legge den fra meg på bordet, må bare hente meg inn igjen, bare noen få minutter. Etterpå kan jeg reise meg å gå ut av huset, jeg ser en nabo på vei til bilen sin, skulle ha snakket med henne, men orker ikke rope, for den lyden vil gjøre så vondt i hodet, men det synes ikke utenpå.

Jeg rister ikke på hodet lenger når jeg mener nei, og jeg nikker ikke når jeg mener ja, for slike bevegelser for meg til å føle at hjernen ligger løs inne i hodeskallen og når jeg stopper bevegelsen så fortsetter hjernen en stund til. Den gjør selvfølgelig ikke det, men det er følelsen jeg kjenner.

Alle disse "vondtene" gjør at jeg spenner musklene rundt nakke og skuldre, noe som igjen fører til ubehag. Jeg hører pulsen dundre i øret sammen med pipelyden.... svusj...svusj...svujs. Jeg får ikke med meg hva du sier, men det er ikke fordi jeg hører dårlig, det er fordi det er andre lyder som overdøver stemmen din eller drar fokus vekk fra stemmen din og inn på lydene og ubehaget.

Så ikke døm meg fordi du tror jeg er for frisk til å gå hjemme. Ikke døm meg fordi jeg velger å dra ut å spise lunsj med gode venner selv om jeg ikke orker å gå på jobb. Jeg er den jeg er, den samme jeg alltid har vært, men jeg har fått noen begrensninger som gjør at dagene ikke er like enkle lenger. La meg glede meg over det livet jeg har, la meg få ha de opplevelsene og gledene jeg kan, og la meg stenge døren og hente meg inn igjen etterpå. Jeg vil høre musikk, jeg elsker å høre på musikk. Om jeg ikke orker å prate med noen etterpå, men heller vil legge meg til å sove, så la meg gjøre det, for betyr at jeg har jeg hatt en opplevelse jeg kan kose meg med i ettertid, jeg kan glede meg over det jeg har hørt og sett.

Vel, dette er hverdagsproblemene Jeg vil ikke syte mer. Jeg velger å se det positive med livet og være med der jeg kan. Om jeg sitter å skravler en time eller to med ei god venninne så gir det meg en stor glede. Om jeg da må legge meg nedpå etterpå så er det helt greit, for jeg har opplevd noe. Om jeg er med på en biltur så kan jeg sitte ved siden av sjåføren og slappe av, jeg kan lukke øynene dersom jeg føler ubehag. Jeg kan rusle rundt å fotografere, noe jeg synes er veldig spennende, og så kan jeg legge meg når jeg kommer hjem. Om jeg da må sove et par-tre timer så er det helt greit, for jeg har opplevd noe positivt. Jeg kan tenke på turen i etterkant, jeg kan kose meg med å se på bildene jeg har tatt og dele dem med venner. Jeg kan ikke la være å leve selv om jeg har en sykdom. Jeg kan ikke bli sittende i en stol å råtne på rot uten kontakt med omverdenen.

Jeg forstår at det er vanskelig for andre å fatte hvordan jeg har det, selv moren min sa her om dagen "du ser godt ut nå". Hvordan skal jeg kunne forlange at andre forstår hvordan jeg har det når min egen mor ikke ser det en gang? Jeg må få tilføye at hun fortsatte setningen med " ja jeg ser jo at du ikke er bra, men du ser bedre ut enn du var her tidligere". Ja, jeg gjør nok det, og heldigvis for at jeg ikke ser ut slik jeg føler meg, for da hadde jeg i alle fall ikke gått ut blant folk.

Men du ser meg ikke når jeg har det som verst, du kjenner ikke følelsen i øret/hodet når rommet snurrer rundt og det sprenger i øret. Du hører ikke lyden i øret mitt som går over i falsett hvis jeg ler høyt av noe morsomt du forteller. Du kjenner ikke gråten som sitter som en klump i halsen min når jeg føler at jeg faller overende fordi jeg bøyer meg for å klø katten min bak øret.

Så hvordan får jeg dagene til å gå med all denne "fritiden" er det noen som har spurt meg om. Jo det skal jeg også fortelle. Jeg har gode venner som drar meg med ut på ting og gir meg gode opplevelser, og så sover jeg flere timer av døgnet enn hva jeg gjorde når jeg var frisk. Jeg går turer, men aldri alene. Som oftest føler jeg mye ubehag etter en rusletur, men jeg har heldigvis tid til å hente meg inn igjen etterpå. Jeg er glad i å lese bøker, men tung litteratur røres ikke, kun lette underholdende romaner. Jeg kan sitte på terrassen (i alle fall noen ganger når været tillater det) med en kopp kaffe og en bok, og blir jeg svimmel og uvel så kan jeg legge fra meg boka og legge meg nedpå litt. Men ikke be meg lese en bruksanvisning på noe som jeg må forklare for deg etterpå, for konsentrasjonsevnen og fokus er fraværende. Jeg kan trykke liker og kommentere statuser og bilder på facebook, og jeg kan legge ut bilder jeg har tatt og skrive egne statuser. Jeg kan sjekke "smart match" på MyHeritage for å se om noen har de samme personene som meg i slektstreet mitt, men jeg søker ikke etter nye personer og datoer i kirkebøkene som ligger ute på nettet lenger, for det er noe som krever fullt fokus og nøyaktighet. Når jeg forsøker så føler jeg at øynene krysser seg og jeg får litt sånn der tåkesyn. Igjen er det fokus som svikter. Jeg prøver å blogge litt om det som er min hverdag, men så langt har jeg brukt omtrent fire timer på det jeg har skrevet hittil i dette innlegget (jeg håper ikke du må bruke like lang tid på å lese det). Så ja, jeg får absolutt tiden til å gå, det føles faktisk som om døgnet noen ganger er for kort, men det er bare et par tre ganger i uka, når jeg føler meg så utmattet etter ting jeg har vært med på at jeg sover i tolv timer i strekk. Eller kanskje jeg sover bare fire timer for så å våkne av at jeg er kvalm og derfor står opp midt på natta, for så å legge meg til å sove igjen når det er på tide for andre å stå opp for å gå på jobb.

Så derfor sier jeg: Ikke døm meg fordi du tror jeg er for frisk til å gå hjemme. Ikke døm meg fordi jeg velger å dra ut å spise lunsj med gode venner selv om jeg ikke orker å gå på jobb. Jeg er den jeg er, den samme jeg alltid har vært, men jeg har fått noen begrensninger som gjør at dagene ikke er like enkle lenger. La meg leve det livet jeg har, la meg få ha de opplevelsene og gledene jeg kan, og la meg stenge døren og hente meg inn igjen etterpå. Jeg vil høre musikk, jeg elsker å høre på musikk. Om jeg har så vondt i øret etterpå at det føles som om hele øret sprenges og jeg er så kvalm at jeg brekker meg og ikke orker å prate med noen etterpå, men heller vil legge meg til å sove, så la meg gjøre det, for da har jeg hatt en opplevelse jeg kan kose meg med i ettertid, jeg kan glede meg over den positive opplevelsen. Ikke minn meg på at jeg har begrensninger, men gled deg samme med meg over de tingene jeg blir med på. Vær med å gjøre hverdagen rikere med gode opplevelser. Og dersom du kjører meg hjem etter en dag med gode opplevelser, og jeg sjangler mot huset uten å si hadet til deg, så vit at det ikke er fordi jeg er missfornøyd med turen men at du har vært med på å gjøre dagen til noe spesielt som jeg kan glede meg over etterpå.

Tanken som slår meg nå, når jeg forsøker å lese igjennom dette er at du ikke vil tro at det er slik. Jeg skrev en gang en slags stil på skolen, en stil jeg kalte for "Norsktimen". Det var ingen begynnelse eller slutt, ingen historie, men kun ord jeg hørte gjennom hele timen. Korte setninger, utrop av ymse slag, litt banning, skraping av stolben mot gulvet, en hvinende lyd fra tavlen når krittet ble holdt i en bestemt vinkel når noen skrev, ei dør som smalt igjen. Ja, det var ting jeg utelot, fordi jeg selv syntes det ble for voldsomt, men jeg lover, det var ikke et ord eller lyd jeg skrev i den stilen som jeg fant på av meg selv, det var kun det jeg hørte, noe av det jeg hørte. "Nei, det kan ikke være så ille vel" var kommentaren fra læreren. Akkurat det samme jeg tror du sitter å tenker nå. "Det kan ikke være så ille". Men, det er så ille, det er noen ganger verre, men jeg kan ikke klare å formidle det. Jeg behøver ikke å formidle det, for bare du ikke tror at jeg går her hjemme fordi jeg er lat, så kan du tro og mene akkurat hva du vil.


Vel, nå har jeg fortalt deg hvordan ting føles, jeg har formidlet, så får du ta imot å bearbeide det slik du vil, eller forkaste det dersom du føler at det er det riktige. Uansett så vil jeg ikke gjenta noe av dette senere. Jeg vil leve livet, jeg vil glede meg over de tingene det er verdt å glede seg over. Jeg vil le og oppleve, jeg vil skravle, drikke kaffe og spise lunsj eller middag med gode venner. Jeg vil fotografere og se på bildene mine etterpå, kanskje justere litt på dem, og dele dem med deg. Jeg vil glede meg over å bli kontaktet av noen som viser seg å være i familie langt langt uti og som fant meg via slektstreet  jeg har liggende på nettet. Og så vil jeg lukke døren å være alene når jeg har behov for det, for når jeg vet at jeg kan glede meg over livet, da kan jeg skyve sorgene over sykdommen vekk, bare jeg får lov til å hente meg inn igjen når jeg har behov for det.

Men, bortsett fra dette så har jeg det aldeles strålende. Jeg gleder meg mer over de små tingene og ikke minst at jeg har så mange gode venner som ringer meg eller tar turen innom eller tar meg med ut på "luftetur", dere er enestående og jeg er kjempeglad i dere alle sammen.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar