Jeg skal absolutt gå tur, så mye som mulig, for å trene opp igjen ustøheten og en del andre ting, så jeg takket ja under tvil (det er jo så mye mer behagelig å bare bli sittende hjemme).
Men, utstyrt med staver og fotoapparat så la vi i vei, moder'n, fader'n og jeg.
Man behøver ikke å gå langt herfra, for å finne flotte fotomotiver.
Men, hva er det der?
En slik porselenskopp som sitter på strømledninger/master. Vokst inn i buska. Den har nok sittet der en stund ja.
Barndomsminner kommer strømmende når jeg ser disse blomstene, syrlige og gode :-)
Det er grønt og pent overalt
Gjengrodde spor som vitner om at det har vært en annen tid
En sporskifter som har sett sine beste dager
Men hva er det her? Bor det folk her?
Har nok sett sine beste dager den her også
Hva skjer i hodet på folk, når de får seg til å bruke vår vakre natur som søppelfylling?
Det er dessverre ikke alt som vokser på trærne som er der fra naturen side.
Dette skulle være veien til et fristed, et lite stykke paradis
Kjenner med hver fiber i kroppen at dette er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil kunne gå ut i naturen, lukte på blomstene, suge inn inntrykkene, ta bilder og glede meg over det som finnes rundt meg. Ikke traske i ei søppeldynge.
Istedenfor å komme hjem, frisk og glad etter en tur i naturen, sitter jeg nå her å irriterer meg over folks likegyldighet. Irritasjonen fører til at dottene i ørene sprenger, fru Tinnitus piper og gulvet gynger. Ja, slik hadde det vel sikkert vært etter en tur uansett, men... denne irritasjonen gjør det ikke noe bedre. Jeg vil dra dyna over hodet å glemme det jeg så. Men hvis jeg glemmer det, og du glemmer det, og alle andre glemmer det... Ja da blir det liggende der da, det er jo ikke det vi vil, er det vel?
La oss få naturen tilbake
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar