På godt og vondt...

Som jeg skrev i går så har dette vært en uke med massevis av opplevelser og aktiviteter. Så i dag sitter jeg her og prøver å fordøye alle de nye inntrykkene, sammen med en voldsom pipekonsert i øret, en dott som forsøker å sprenge større plass i øregangen, en diger ekkel klump i halsen, et 5 kilos lodd tredd ned over hodet og gele i beina.

Ja, og så kommer jeg plutselig på innimellom at jeg glemmer å puste da, og når jeg oppdager det så finner jeg også ut at jeg har løftet skuldrene rundt ørene. Pfhh, akkurat som om det skulle være nødvendig med ørevarmere nå liksom. Jeg lærte på kurset at jeg skulle sette meg ned å kjenne på kroppen min.

Godt plassert i en stol, med begge beina plantet i gulvet, helt avslappet og virkelig kjenne etter at begge fotsålene var godt plassert i gulvet. Bevege på tærne litt for å kjenne etter om kontakten med gulvet kunne bli enda bedre. Så leggene, virkelig få hjernen til å kjenne at leggene er der, stramme litt muskler. Flytte fokus opp til lårene, kjenne på det at lårene lå godt ned på stolen, og det samme med setemusklene (rævva på godt norsk). Korsryggen, midtre del av ryggen og øverste del av ryggen. Hendene, knytte nevene litt for å virkelig kjenne at de er tilstede, armene, skuldrene, nakken. Og må for all del ikke glemme å puste mens man holder på. Søren så vanskelig med den pusten altså, det skal jo på en måte gå automatisk, men det glemmer jeg altså. Hrmf * 

Men når jeg da husker å puste samtidig, så er det egentlig veldig godt å kjenne at man ar tilstede i seg selv på en måte, og det flytter fokuset fra alle "vondtene" til nå. Ja, akkurat her og nå, jeg er tilstede.

Ikke så dumt å prøve for andre heller, selv om man ikke har noen "vondter", bare det å kjenne på følelsen at man er tilstede i seg selv, og puste, må ikke glemme å puste. Og hvor er så pusten din? 

Hmm?? hvem sa det? Ja kjenn etter da, hvor er pusten din, sitter den oppunder svelget, i brystkassa, puster du ned til mellomgulvet, eller trekker du pusten helt ned i magen? Det er viktig å være seg bevisst.

Ha en fortsatt god pinse, og gjør du denne "kjenne på sin egen tilstedeværelse-øvelse" så kan du feire pinsen i nuet. Du behøver ikke være på tuppa, fordi du er på vei til å gjøre noe og egentlig har dårlig tid. Du behøver ikke være "på hæla" fordi du føler at ting går for fort og du ikke greier å følge med. Nei, du kan sitte der med beina godt plantet i gulvet/bakken/jorda og bare kjenne at du er.

God pinse :-)