Det er kaldt i været og i dag tidlig viste gradestokken -17c. Sønnen min skulle på skolen og fikk ikke startet bilen. Med bare småkjøring 4-5 kilometer til skolen og samme vei tilbake hver dag, lys på bilen, full fart på varmeapparatet og radioen på så bruker nok bilen mer strøm enn den klarer å produsere på disse korte turene.
Vel, batteriet var flatt og der sto han. Han endte opp med å ringe min kjære far, som hentet han og kjørte han til skolen. Min far kom så opp til meg igjen for å få satt batteriet på lading.
Utfordringen med dette er stor, fordi min far hører veldig dårlig, han har ingen hørsel på det ene øret og kun 20% på det andre (han har fått innvilget CI-operasjon og går å venter på denne). Men, all den tid han hører dårlig så snakker han høyt, må jo høre det selv må vite. Og jeg må snakke høyt og tydelig for at han skal få med seg hva jeg sier.
Dette fører til at lydforvrengningen i øret mitt raskt er på plass, samt at det er veldig energikrevende. Det blir mye stress, mas og unødvendig irritasjon både fra han og meg når han ikke får med seg hva jeg sier og jeg må gjenta uante ganger for å formidle det jeg vil si.
Missforstå meg rett, jeg er utrolig takknemlig for at jeg har faren min i nærheten, en far som er i stand til å bidra med en hjelpende hånd, men jeg blir så utrolig sliten av å snakke med han. Jeg ser frem til at han får operert inn CI, for det kan forhåpentligvis situasjonen for både han og oss rundt ha.
Jeg hadde også satt meg med litt slektsforskning på morgenen, har litt jeg gjerne vil prøve å finne ut av, og all den tid jeg ikke orker å holde på så lenge av gangen så prøver jeg å gjøre litt - litt ofte.
Etter at batteriladeren var koblet på, var det jo naturlig at jeg inviterte han på en kopp kaffe. Men uansett hva jeg skulle fortelle, så måtte det gjentas opp til flere ganger. Stresset min far ble utsatt for ved at min sønn ringte på morgenen for å få hjelp var nok til at han blir veldig stresset dermed også veldig ukonsentrert og derfor har han mye vanskeligere for å oppfatte hva som blir sagt.
Dette holder i bøtter og spann for min del, dette er stress for meg og endte naturlig nok opp med et lite Menieres anfall med karusell og hele pakka. Heldigvis så varer det ikke så lenge, for når jeg får lagt meg ned og roet meg så går det over i løpet av en halvtimes tid til vanlig. Men, man blir jo satt ut resten av dagen.
Jeg blir så frustrert av slike små hverdagsutfordringer som vipper meg av pinnen. Prøver å overse dem, det vil si, jeg prøver å ikke henge meg opp i dem og legge dem bak meg så snart de er over, men fryktelig irriterende uansett.
Jeg vil ha tilbake livet mitt slik det var før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar