Etter en strabasiøs desember måned gikk jeg inn i julefeiringen i vannrett posisjon, og istedenfor bjelleklang og julemusikk så hadde jeg med meg min akk så trofaste tinnitus-piping.
Jeg er veldig glad for at vi skulle feire julaften hos mine foreldre sammen med min bror og hans familie, slik at jeg slapp det stresset det medfører å skulle ha middagsgjester. Og første juledag ble jeg invitert på middag til ei venninne, også veldig hyggelig.
Noen kaffegjester har jo vært innom her hjemme, men de aller fleste av dem satt en liten stund og skravlet før de gikk og jeg kunne legge meg nedpå, mens andre igjen ikke ser at jeg sitter å holder meg fast i lenestolen for ikke å tippe ut. Ja ja, vi er forskjellige og det er ikke alltid like lett å se hva som skjer i hodet på folk.
Nyttårsaften hadde jeg store planer. Ja, ikke om nyttårsfest med gode venner slik som de jeg kan tenke tilbake på, men en nyttårsfest med bare meg og Findus-pusen. Sønnen min reiste til Stavanger for å feire nyttår med gode venner der, og pus og jeg skulle ha hjemme alene fest.
Ja det manglet ikke på invitasjoner, hele fire ulike steder fikk jeg invitasjon til. Jeg takket pent nei til alle sammen. Og hadde jeg ønsket så vet jeg at jeg selv kunne hatt huset fullt her. Men tanken på en kveld alene var absolutt den mest forlokkende. Det er så mye lyder rundt meg på alle kanter allikevel en slik kveld, at det å slippe å forholde seg til andre mennesker var absolutt høyt på ønskelisten.
Men, man kan jo kose seg, selv om man er alene med pus
Jeg stekte andebryst og dekket bordet med servietter og stetteglass. Findus fikk kattemelk i sitt glass og jeg tok rødvin (som jeg forøvrig fikk i julegave fra en av mine nieser). Litt herskapelig følelse må man jo ha en sånn kveld.
Pus spiste forøvrig ikke før han fikk mat og drikke ned på gulvet. "Himmel og hav altså, blir jo jaget ned fra bordet hver gang jeg prøver å legge meg der" tenkte han "og så skal jeg plutselig spise maten min der???" "Nei, det får være en grense". Ja ja, det var bare å flytte ned på gulvet.
Rakettene gikk jevnt utenfor her hele kvelden, og sammen med spillingen fra fru Tinnitus så kunne man med litt godvilje si at det var en slags melodi.
Første søndag i det nye året var jeg i barnebursdag til mitt lille fadderbarn, ja liten og liten, tiden flyr og hun fyller 7 nå på onsdag. Men det var altså familiefeiring på søndag og som den "naturlige" delen av familien så var "tante" også invitert. Ja, jeg er heldig og er en ekstra-tante for denne prinsessa. Kjempehyggelig feiring, men du så godt det var å komme hjem igjen. Da kjørte jeg karusell på sofaen. Karusellturer burde ha blitt forbeholdt unger og de voksne som liker karuseller, jeg liker IKKE karuseller, har aldri vært glad i dem og kommer ikke til å bli det heller. Men når Monsiuor Menieres bestemmer seg for å stikke innom en tur og ikke bare lure i bakgrunnen, vel, det er ikke en fyr du klarer å holde døren lukket for. Det er bare å be han komme inn og håpe at han har vet nok til å forsvinne forholdsvis raskt.
Så, etter gårsdagens hyggelige fødselsdagsfeiring, så har jeg "kjørt" sofa i hele dag. Men, det var nå uansett hyggelig å være med på feiringen da.
Jeg er også spent på hva som skjer videre nå i henhold til arbeidsvurderingen som er foretatt via Nordic Academy. En rapport er skrevet og en anbefaling om uføretrygd legges frem. Rapporten sendes til NAV i disse dager og da er det bare å vente på en møteinnkalling derfra.
En venn av meg sa til meg at "du kan da ikke mene at du ikke vil jobbe noe mere?". Bare så det er sagt, det handler ikke om hva jeg vil, men hva jeg orker. Selvfølgelig vil jeg helst være i full jobb, hvem ville ikke det? Men jeg har en sykdom som setter en god del begrensninger i livet mitt i forhold til hva jeg ønsker og det er noe jeg må forholde meg til 24 timer i døgnet. Tro meg, om jeg kunne ha slått over en bryter å vært som tidligere så ja selvfølgelig så hadde jeg skrudd over bryteren. Jeg hadde skrudd den over på "frisk" og slått vekk bryteren slik at den aldri mer kunne stilles på.
Nå håper jeg bare avgjørelsen blir tatt raskt hos NAV, slik at jeg slipper å gå lenge å tenke på hva som skjer i fremtiden, jeg ønsker en snarlig avklaring slik at jeg kan slippe den bekymringen og det stresset det medfører å gå slik å ikke vite hva man skal forholde seg til. Jeg ønsker ikke å gå å lure på hva som skjer om 3 måneder, 6 måneder, 12 måneder.
Ja, jeg bekymrer meg for fremtiden, er det noe rart?
Det er i alle fall en ting jeg er veldig glad for, og det er at jeg har så mange flotte mennesker rundt meg. Venner og familie betyr utrolig mye og jeg har et godt sosialt nettverk. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Det er nemlig du som er med på å gjøre hverdagen min så bra som mulig. Du hjelper meg gjennom tunge dager. Du vet at om jeg ikke svarer på telefonen når du ringer så er det ikke fordi jeg ikke vil snakke med deg, men fordi jeg ikke orker akkurat da. Du blir ikke fornærmet om du inviterer meg og jeg velger å si nei takk. Du er utrolig verdifull for meg. TAKK for at du er den du er. Om det ikke hadde vært for deg ville jeg mest sannsynlig ha sunket dypt ned i et kaos av depresjon og angst på grunn av denne sykdommen. Du hjelper meg så jeg klarer å se de positive tingene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar