Kinokveld med ei god venninne

I går kveld skulle en god venninne og jeg på kino hadde vi bestemt oss for.Jeg hadde ikke vært på kino siden før jeg fikk Menieres og gledet meg til utfordringen, ja for jeg følte at det ville bli en utfordring, men man kan ikke gi seg uten å ha gjort et forsøk.

Filmen vi skulle se var Snåsamannen.

Bildet hentet fra filmweb.no

Det var en hjertevarm og god film. For ett menneske Joralf Gjerstad er, og produsent Margreth Olin har virkelig fått frem dette i filmen sin. Om man tror på "varme hender" eller ikke er uvesentlig, filmen gir deg ro i sjelen, selv om jeg endte opp med et Menieres anfall etter kinobesøket.

Lyden hadde jeg tatt forholdsregler mot, og utstyrt med ørepropper var jeg ved godt mot da vi satte oss for å se.

Men bildepåvirkningen da. Bevegelsen på det store lerettet foran meg. Flere ganger måtte jeg snu meg vekk, se opp i taket eller lukke øynene. Jeg ville bare reise meg å gå ut, men det er ikke så enkelt  når du må passere flere mennesker på raden utenfor deg, og jeg visste faktisk ikke om jeg på det tidspunktet ville klare å reise meg.

Jeg ønsket meg Joralf i egen høye person der og da. Tenk om han kunne ha kommet ut fra filmen og opp til seteraden hvor jeg satt.

Jeg valgte å bli sittende, og jeg fikk med meg det meste. Og med et godt grep i armen til min venninne så sjanglet jeg meg ut av kinosalen etterpå og ned til bilen hennes.

Det ble en drøy time på sofaen med karusell når jeg kom hjem, og tolv timer i sengen frem til utpå formiddagen i dag etterpå.

Jeg er fortsatt uvel og helt "sår" i hodet og vet med meg selv at det blir veldig lenge til neste kinobesøk for min del. Det er nok tryggest å vente til filmen kommer på DVD, slik at jeg kan se den hjemme i min egen stue om det er filmer jeg ønsker å se i fremtiden. Og når Snåsamannen en gang kommer på DVD så er dette en film jeg vil se en gang til, for dessverre så var det nok en del jeg ikke fikk med meg. Og litt hjertevarme kan vi godt se flere ganger også, ikke sant?