Torsdag i forrige uke hadde jeg en avtale hos min fastlege. Det har, som jeg fortalte i forrige innlegg, blitt sendt en henvendelse fra NAV til fastlegen min om å få tilsendt en ny legeerklæring derfra.
Jeg føler at jeg kjemper i kraftig motvind og at NAV skal ha meg helt i kne, og jeg ønsket derfor en samtale med fastlegen min i forkant av at han sendte inn legeerklæringen de hadde forespurt.
Jeg er veldig glad for den avgjørelsen, ikke for det, han hadde sendt en legeerklæring til dem uten min innblanding, men for min egen del syntes jeg det var godt å snakke med han i forkant.
Jeg er takknemlig for at jeg har en fastlege jeg føler er "på min side", det betyr så utrolig mye.
Jeg snakket også med en jeg kjenner som arbeider i NAV systemet, og jeg fortalte om min frustrasjon med hensyn til bytte av saksbehandler, lang saksbehandlingstid (noe jeg føler er en trenering), og min nye saksbehandlers kommentar om at det ikke var nødvendig at jeg kom ned dit til et møte, selv om det i samtaleloggen står svart på hvitt at vedkommende skal foreta en arbeidsevnevurdering av meg.
Dette er noe som gnager meg veldig, det sliter psykisk og jeg kjenner at formen min generelt er mye dårligere. Jeg ble noe beroliget, når min bekjente sa at tidligere saksbehandler kan ha gjort gode notater, rapporten fra Nordic Academy kan være veldig klar, og sammen med en ny legeerklæring kan det være at ny saksbehandler har så mye informasjon at vedkommende ikke ser noe behov for mer. Jo takk, jeg ble beroliget med det samme jeg fikk høre dette, men jo mer jeg tenker på det, jo mer urolig føler jeg meg. Det skal uansett hva som blir sagt eller ikke sagt skrives en vurdering av meg av en person som ikke vet hvem jeg er.
I radio og TV snakkes det i disse dager om unge flyktninger som kommer hit til landet og ikke skal få innvilget varig opphold her i landet før etter at de har søkt på nytt etter fylte 18 år. Det ropes høyt om den psykiske belastningen disse menneskene utsettes for. Jeg har full forståelse for at dette er en psykisk påkjenning for dem, men hvorfor er det ingen som roper høyt om den pyskiske påkjenningen vi som er syke og som går på arbeidsavklaringspenger i påvente av at NAV skal godkjenne om vi i det hele tatt for lov til å søke om uføretrygd? Den psykiske påkjenningen dette utgjør for min del er med på å gjøre hverdagen min vanskelig å komme igjennom. Jeg har stadig anfall, de er riktignok korte (i Menieres sammenheng), men de sliter utrolig og kroppen kjennes helt nedkjørt.
Jeg har jobbet i alle år, jeg startet å jobbe ved siden av utdannelse når jeg var 16 år gammel. Jeg har vært i arbeid hele tiden. Jeg bor alene med min snart 21 år gamle sønn (som går på skole), har hus og bil og mange faste utgifter. Hvorfor skulle jeg ville snike meg til en uføretrygd som gir meg en mye dårligere årlig inntekt hvis jeg hadde vært i stand til å jobbe?
Jeg føler meg uglesett og misstrodd. Tror NAV at jeg lyver på meg dårlig helse?
SvarSlettThanks for sharing, nice post! Post really provice useful information!
FadoExpress là một trong những top công ty chuyển phát nhanh quốc tế hàng đầu chuyên vận chuyển, chuyển phát nhanh siêu tốc đi khắp thế giới, nổi bật là dịch vụ gửi hàng đi đài loan và gửi hàng đi pháp và dịch vụ gửi hàng đi canada uy tín, giá rẻ