Det har vært noen tøffe dager nå. Alt har liksom bygget seg opp, og trykket i hodet har vært tyngre enn "normalt". Ja, jeg skriver det på denne måten, for jeg har konstant trykk i hodet og mer eller mindre hele tiden i det syke øret, men nå har det altså vært verre enn "normalt".
Mye har skjedd. Sønnen min mistet bilnøkkelen, den eneste vi hadde, og det ble en del styr rundt dette. Først og fremst måtte jeg få åpnet bilen på en eller annen måte og de reddende englene ble min bror og den ene naboen min. Etter lang tid lørdag for en uke siden så klarte de å få åpnet bilen slik at jeg fikk tak i serviceheftet, for å se om slipekoden til ny nøkkel var skrevet inn der. Jeg fant en kode, og krysset fingrene for at dette var den rette.
Mandag morgen ringte jeg Billia for å høre om den koden jeg hadde funnet var slipekoden, noe de heldigvis kunne bekrefte, så ny nøkkel ble bestilt. De måtte bestille nøkkelemne, for så gamle emner hadde de ikke på lager, så jeg kunne få nøkkelen tidligst på onsdag.
Onsdag kom og jeg ringte ned til Billia igjen, jeg kom direkte til en telefonsvarer som fortalte meg at personen jeg hadde ringt var opptatt "med besøk". Forsåvidt greit, så jeg ventet en stund og ringte på nytt. Det ringte og ringte og gikk til slutt over til telefonsvareren, som jeg la igjen beskjed på. Jeg fikk heldigvis sagt hvem som ringte og telefonnummeret mitt før svareren avbrøt meldingen min. Litt irritert la jeg på og ventet på at vedkommende skulle ringe meg tilbake. Når så ikke hadde skjedd til klokken var kvart på tre så ringte jeg ned igjen enda en gang. Å gjett hva, jeg kom rett til svareren som fortalte at vedkommende ikke var tilstede og ikke var å treffe før neste dag. Han hadde altså gått tidlig og ikke tatt seg bryet med å ringe meg opp igjen. Antar det ikke hadde skjedd dersom jeg skulle kjøpe ny bil istedenfor en ny nøkkel til den nette sum av kr 761,- (561,- for nøkkelen og 200,- for slipingen). Vel, jeg ringte hovednummeret og kom til en annen person. Han sjekket, og jo da, nøkkelen min hadde kommet. Han satte heldigvis igang en annen person, slik at nøkkelen ble slipt og jeg kunne komme ned å hente den før de stengte den dagen.
Min far kjørte meg ned, og jeg torde nesten ikke prøve nøkkelen i bilen når vi kom hjem hit igjen. Men, den passet - hurra - men nedtur allikevel, for bilen som ALLE sa ikke hadde startsperre hadde nemlig startsperre, og nå var Billia stengt for dagen.
Neste morgen ble det en ny telefon til Billa, og joda de kunne hjelpe, men jeg måtte få fraktet bilen ned og programmering av nøkkelen ville komme på kr 900,-. Og hvem kunne hjelpe meg med å få fraktet bilen ned? Jeg var jo avhengig av å få den opp på en bilhenger.
Heldigvis så en venn mitt fortvilede "rop om hjelp" på facebook, så han ringte meg og sa at han hadde en kamerat som hadde en sånn programmeringsmaskin, så han kunne komme hjem til meg å hjelpe meg. Og i går kveld så var de altså her. Det tok sin tid, men nøkkelen ble omprogrammert. Så nå er vi heldigvis mobile igjen her i huset. Ja, det er stort sett sønnen min som kjører da, og siden det var han som mistet nøkkelen så gjør det jo ikke noe at han fikk merke konsekvensene av det, men kjedelig for meg også, for da var det ikke bare å be han kjøre i butikken for å handle, eller kjøre meg noen sted.
Men altså, dette stresset har vært nok til å slå beina unna meg, så jeg har hatt noen tunge dager. Det er akkurat som om rett før et skikkelig vertigo anfall skal til å starte, og i kveld skal jeg på byscenen med ei venninne som hadde fått tak i billetter til Guri Schanke show. Jeg både gleder meg og gruer meg til showet i kveld, og hadde det vært i dag jeg hadde blitt spurt så hadde jeg svart nei takk med en gang. Men, nå har jeg nå en gang sagt ja og må bare prøve å se om det går, jeg har fått billetten og føler at det er ufint og komme så sent å si at jeg ikke blir med allikevel. Hadde jeg enda ikke sagt ja til å komme i 13-års bursdag i morgen. Men men i dag er i dag og i morgen er i morgen. Jeg får slappe av som best jeg kan i morgen på dagen og hele søndag og håpe det går greit.
Jeg antar at bakgrunnen for at denne uka har vært så ille er alle tankene på nav som nå ligger i bunnen her å kverner. stress og bekymringer er denne sykdommens verste fiende, og det har jeg så absolutt fått understreket denne uka. Krysser fingrene for at neste uke blir bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar