Damen var veldig hyggelig og imøtekommende, ingenting å si på det, og min tidligere saksbehandler har blitt langtidssykemeldt selv (ingen spekulasjoner rundt dette, det har ingenting med systemene i NAV som hun har fightet seg igjennom på vegne av klienter å gjøre).
Jeg har sittet på gjerdet og ventet på hva som skulle skje, og vippet fra den ene til den andre siden om hva jeg selv har ønsket.
Ønsket jeg å ta den tiden det tar, og vente til min saksbehandler var tilbake på jobb? En saksbehandler som virkelig har kjennskap til sykdommen min, da hun selv har en person i sin private sfære som har det samme som meg? Eller ville jeg "komme meg videre" og bruke tid og energi på å forklare og forhold meg til en ny person, som mest sannsynlig hadde mye mindre kjennskap til sykdommen?
Begge alternativene er i utgangspunktet like ille spør du meg. For begge alternativene er med på å skape usikkerhet og en stresset situasjon som er med på å påvirke meg negativt, som igjen fører til dårligere dager. Ja du vet, den evige onde sirkelen.
Vel, jeg slapp altså å ta noe som helst valg, for jeg fikk "tredd en ny saksbehandler nedover hodet". Ja missforstå meg rett da, men følelsen av å bli kastet rundt i systemet, uten noen som helst mulighet til å påvirke noe selv er ikke god, det har ingenting med verken den nye eller den gamle saksbehandleren å gjøre.
Når du sitter der med følelsen av å være en brikke i et puslespill, og du kjenner at: joda, her har jeg havnet på riktig sted, og du venter og venter og venter på hva som videre skal skje og så plutselig så kommer noen å fjerner deg fra den plassen og kaster deg bortover puslespillbrettet og du havner på en annen plass og du vet ikke helt om du passer akkurat på den plassen.Sidene kjennes litt skarpe og du må bryte litt på deg for å komme helt på plass. Den følelsen er ikke god. Den følelsen gjør dagen min vanskelig å komme gjennom. Den følelsen øker volumet på tinnitus. Den følelsen gjør at bilene som passerer på utsiden av huset høres ut som de tar "veien" via stua. Den følelsen gjør at jeg ikke orker å finne frem moppen for å vaske gulvet. Den følelsen gjør at jeg ikke orker lyden av tallerkener og bestikk som klirrer, så oppvaskmaskinen blir ikke tømt. Den følelsen gjør at jeg blir kvalm og uvel, så jeg orker ikke spise, noe som igjen fører til at blodsukkert kommer i ulage. Den følelsen gjør at lyden fra tv forvrenges. Den følelsen gjør at dotten i øret presser på og det blir vanskeligere å oppfatte hva som blir sagt på nyhetene, som gjør at jeg må skru opp lyden som igjen gjør at jeg får enda mer forvrengning av lyd og allikevel ikke får med meg nyhetene. Den følelsen gjør at jeg til slutt føler meg så syk at jeg må legge meg. Den følelsen gjør................. og jeg kan fortsette i det uendelige.
Tilbake til telefonsamtalen. Jeg hadde en god samtale med den nye saksbehandleren, men det er en del ting som bekymrer meg. Hun konstanterte at jeg ønsket å søke uføretrygd. Ja, for det er det jeg har kommet frem til at er det beste. Jeg vil ha et liv, og per i dag så forsøker jeg etter beste evne å fylle det livet jeg har med positivitet. Slik min situasjon er så må jeg stort sett alltid legge meg i etterkant, uansett type aktivitet/arrangement jeg har vært med på, men det gir meg i alle fall et positivt påfyll i livet mitt og da er det "helt greit" å ta med seg det negative som følger med.
Om jeg skal være i jobb, så vil jeg ikke ha energi til noe annet. Før jeg fikk mitt første vertigo anfall var jeg mye syk de 3 siste årene jeg jobbet. Jeg var totalt på felgen, hadde ikke overskudd til noe som helst og så fort jeg var hjemme igjen etter endt arbeidsdag så sov jeg meg gjennom kvelden og natten for å gå på jobb igjen neste dag. Sånn vil jeg ikke ha det, det tror jeg ikke du ønsker heller. Med den formen jeg har, den situasjonen jeg er i nå, så vil det ved arbeid kun bli en reprise av det livet som var.
Saksbehandler refererte til en rapport fra Nordic Academy, som var både lang og utfyllende som hun sa, og hun fortalte meg i korte trekk hva prosedyren er nå fremover i denne prosessen.
Først ville hun kontakte fastlegen min, for å få en legeerklæring, ja om jeg tillot det. Ja, selvfølgelig tillater jeg det, for sier jeg nei til det så går vel ikke prosessen videre?? Så ja, bevares, bare kontakt fastlegen min. Men hvorfor? I papirene mine hos NAV ligger det en legeerklæring datert januar 2015, som forteller litt om min situasjon samt at legen anser min arbeidsevne til å være 0. I tillegg, sammen med rapporten fra Nordic Academy ligger det et brev datert desember 2015 fra samme fastlege, som forteller litt om dagens situasjon med "forøvrig henvises det til legeerklæring datert januar 2015 da situasjonen er den samme som tidligere". Rapporten fra Nordic Academy en datert en av de første dagene i januar 2016.
"Ja, hele prosessen tar ca. 8 måneder" kunne saksbehandleren informere meg om. "ÅTTE MÅNEDER??????" Jeg følte meg lamslått. Hva i all verden skal de bruke så lang tid for? Jeg har vært igjennom en lang prosess, jeg har gått i to og et halvt år siden jeg fikk satt en diagnose, jeg har gått i to år uten noen tegn til bedring (det var noe bedring fra sykdommens utbrudd i oktober 2013 og frem til februar/mars 2014). Jeg håper virkelig at saksbehandler sa åtte måneder fordi at dette er en tidsfrist som NAV selv har satt på gjennomføring av slike saker, enten de fører til gjennomslag eller avslg.
Så må de innhente informasjon fra spesialist. Jeg fortalte om hva som hadde skjedd sist gang de innhentet informasjon fra spesialist og hvor lite den spesialisten visste om sykdommen, så jeg hadde sett meg nødt til å finne en ny spesialist, som jeg da ikke har vært hos så mange ganger og derfor ikke kjenner meg så godt. Sykdommen er jo, som vi som har den kjenner til, veldig forskjellig fra person til person, og det som gjelder for den ene gjelder nødvendigvis ikke for den andre. "Ja, men jeg har lest meg opp litt på sykdommen din da" sier saksbehandler til meg. Flott det, men i slike medisinske rapporter så står det hovedsymptomene for sykdommen, det står ingenting om hvordan jeg har det. Jeg henviste derfor til et brev jeg hadde sendt i fjor sommer, som NAV har fått en kopi av og som forteller mye om hverdagsproblemene som har dukket opp i forbindelse med dette. Slik som kraftig tinnitus som vekker meg på natten og som er konstant 24 timer i døgnet, og som øker ved den minste form for stress, hvordan lyd, lys og bevegelse påvirker meg, og hvorfor jeg ikke ser meg i stand til å kjøre noe særlig bil lenger, da jeg selv føler at jeg er trafikkfarlig når jeg blir sliten, noe jeg blir veldig fort og som gjør at jeg sikkert kan kjøre til et sted, men det er ikke sikkert jeg orker å kjøre hjem igjen, noe som gjør at jeg kjører veldig lite bil.
Vel, når alle disse papirene er på plass så må saksbehandler sende en forespørsel til NAV forvaltning, med spørsmål om jeg kan få lov til å sende en søknad??? Ja, da skal altså nok et menneske som bare "leser seg opp" på sykdommen min vurdere hvordan min hverdag er og hva jeg er istand til.
Og etter alle disse tingene så må jeg inn på nav.no og finne søknadsskjema for å fylle ut det og sende det inn. Og da er det vel "helt sikkert" duket for at man skriver, fyller ut det skjemaet feil så det blir avslått :-( Ja, jeg vet jeg er negativ nå, men akkurat nå er det sånn jeg føler det, og frustrasjonen bare MÅ ut.
Jeg lover å komme tilbake med en mer positiv melding med det aller første i "neste episode av forviklingar"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar