Først og fremst vil jeg understreke at jeg ikke skriver dette for å syte, for å få sympati eller noe slikt. Jeg har bare et behov for å få tankene ned på "papiret".
At jeg har perioder nå, hvor jeg synes fryktelig synd på meg selv, er noe som står for min regning.
Men, for å komme til det som har skjedd. Det var fredag den 11. oktober, og det hadde vært travle dager. Denne dagen hadde pappa bursdag, men vi skulle ikke feire før dagen etter fordi Kenneth skulle jobbe fredag kveld og min kjære onkel og hans samboer skulle komme på besøk fra Porsgrunn på lørdag. Som alltid (veldig ofte) så var det vanskelig å få det til å passe for alle, så min bror og hans familie skulle feier han på dagen hans.
Jeg var på jobb, telefonene kimte og ringte og det var nok å henge fingrene i. Plutselig så var det akkurat som om en boble i øret mitt brast og alle lyder ble veldig "rare". Når folk snakket til meg og når jeg snakket selv så hadde lyden en skurrende klang. Jeg måtte flytte øre-klokken til head-settet på telefonen over til høyre øret, for å få med meg hva folk sa til meg i telefonen. Ubehagelig var det, og det vedvarte. Og tinnitusen som jeg hadde slitt med en god stund ble verre. Lyden var den samme, men volumet ble mye høyere.
Vel, etter endt arbeidsdag reiste jeg hjem og jeg skal hilse å si det var godt å synke ned i sofaen. Kenneth var hjemme på høstferie fra folkehøyskolen og han hadde reist på jobb når jeg kom hjem, så det var bare pus og meg hjemme.
I løpet av kvelden var jeg ute på terrassen et par ganger, for å ta en røyk (nei, jeg har ikke klart å slutte enda). Det var da utrolig til flytrafikk over hodet mitt?? Kan ikke si jeg har lagt merke til at det har vært så ille tidligere. Vel, kvelden gikk, og det var på tide å hente Kenneth på jobb, så jeg gikk til garasjen for å ta ut bilen. Fly - igjen!!!! Hva i all verden er all den flytrafikken? Oi, nei det kan da ikke være mulig...... jo, eller??? Det var en lastebil. Jeg hørte en lastebil og samtidig så hørtes den ut som et fly, hvordan er det mulig? Det må være den irriterende dotten jeg hadde fått i øret som vrengte lyden.
Vel, fornøyd med å ha funnet ut hva den hersens flyduren kom fra, så kjørte jeg av sted for å hente Kenneth.
Det ble en stille kveld, Kenneth ville ha pizza og vi reiste innom butikken å kjøpte en ferdigpizza. Hvorfor bruke tid på å lage noe som kan kjøpes ferdig.
Jeg tok tidlig kvelden, for jeg følte meg sliten og utilpass, og jeg sovnet som en stein.
Våknet ved 10 tiden lørdag formiddag og ALT gikk rundt. Himmel og hav, jeg måtte holde meg fast i senga for ikke å tippe ut. Det som bekymret meg var at vi skulle på bursdagsmiddag til pappa kl. 15., jeg håpet inderlig at svimmelheten ville forsvinne så vi kunne gjennomføre det. Rart at det var det som bekymret meg mest. Ingen bekymringer for at det som hadde skjedd med meg skulle være noe alvorlig, bare bekymret for at jeg ikke skulle komme meg ned for å feire pappa og få snakket med min onkel, som jeg dessverre så altfor sjelden ser.
Jeg fikk prøve å ligge å slappe av litt til, og håpe svimmelheten skulle gi seg. Men, jeg måtte så innmari på do. Heldigvis har jeg et bitte lite soverom (tok det minste soverommet i huset til eget bruk). Så, det var bare å finne en måte å klare å komme seg ut av senga på. Det endte med at jeg akte meg på ryggen ned til fotenden av senga, da kunne jeg sette bena på gulvet, sitte i sengeenden og ta tak i dørhåndtaket. Med en hånd på dørhåndtaket og en hånd på dørkarmen fikk jeg reist meg opp. Og, når jeg sto i døråpningen kunne jeg strekke ut hånden å ta tak i dørhåndtaket til baderommet. Litt problematisk å få kroppen rundt døren når jeg åpnet den, men det gikk. Jeg har et lite bad, og toalettet står til høyre rett innenfor døren, så når jeg klarte å komme meg inn der så var det bare å slippe seg ned på toalettskåla. Men himmel og hav som det svingte. Jeg måtte lene meg inntil veggen og samtidig holde meg fast i håndvasken (som var til høyre for meg), for ikke å skli av. Nå var det ikke bursdagsfeiringen til pappa som bekymret meg lenger, men en stor bekymring for hva som hadde skjedd med meg.
Etter en del strev så klarte jeg å komme meg inn på soverommet igjen. Jeg la meg ned og håpet at dersom jeg fikk sove litt til, så kanskje det ville gå over.
Jeg sov til klokken var halv to den dagen, og heldigvis, når jeg våknet igjen så følte jeg meg mye bedre. Svimmelheten var borte. Men den irriterende skurrelyden i øret var der fremdeles. Etter en dusj følte jeg meg bedre, så Kenneth og jeg reiste til den planlagte bursdagsmiddagen, og det ble en trivelig ettermiddag/kveld.
Fortsatt hadde jeg den skurrende lyden og en dott i øret, men det var ikke noe stort problem.
Helgen forløp rolig og hele påfølgende uke ble en helt vanlig uke på jobben. Fortsatt med høretelefonen til head-settet på høyre øret, men det var jo egentlig ikke noe stort problem. Det er bare det at jeg var vant med å ha den på venstre øret, og derfor kjentes det litt "rart".
Nå var det 3 helger på rad med festligheter, så joda, julen nærmet seg og mye skulle gjennomføres.
Den 19. oktober var det fest på Follum Klubbhus, Venners venner fest. Jeg hadde fått overtalt Britt og Reidar til å bli med, så Britt hentet meg, slik at vi startet litt pent og forsiktig hjemme hos dem. Var jo kortere å gå fra dem enn fra meg og til klubbhuset.
Det ble en kjempekoselig kveld, god mat, glade mennesker og litt rødvin. Det ble til og med en dans eller ti på meg :-) Det er lenge siden jeg har hatt det så moro på en slik type fest. Jeg var heldig å fikk sitte på med noen hjem på natta. Følte meg litt skjelven i beina. Jeg hadde ikke drukket så mye, men når det går lang tid mellom hver gang man tar noe, så tåler man jo ikke så mye tenkte jeg, og var sjeleglad for at jeg ble kjørt til døra.
Det ble en rolig søndag. Noe klesvask, for Kenneth skulle reise tilbake til skolen dagen etter. Jeg hadde tatt en dag fri fra jobben for å kjøre han. Og heldigvis skulle mine foreldre bli med, så vi skulle kjøre deres bil. En liten tur innom Sverige ble det også, for å handle litt. Det ble jo bare en liten avstikker på veien, så vi måtte jo benytte muligheten når den lå slik opp i dagen.
Hele dagen gikk, og når jeg kom hjem så måtte jeg dele opp å pakke og putte i fryseren det jeg hadde kjøpt av matvarer. Men bevares, nå var både fryseren og vinhylla fulle, så dette var jo bare kos.
Tirsdag morgen og klokka ringer, den er halv syv og jeg er igjen ute på de syv hav. Hoi hvor det svinger og snurrer rundt.
Jeg orket ikke å ringe, så det ble en kort tekstmelding til jobben: "Er svimmel, kommer når jeg får hentet meg inn igjen".
Jeg dro ned på jobben rett før lunsj, og det eneste jeg gjorde var å sette meg på spiserommet. Måtte "hente meg inn" før jeg snudde å reiste hjem igjen. Det var ikke noe blivende sted for meg den dagen.
Men, optimistisk som få, jeg ringte ikke legen, for dette måtte jo gå over til dagen etter. Alt går liksom over - - - - i tankene.
Neste dag hadde det ikke gått over. Senga, rommet, huset ALT snurret rundt.
Nå var det i alle fall bare en ting å gjøre, å det var å ringe legen, så fort legekontoret åpnet for dagen.
Jeg var heldig å fikk en avtale en drøy time senere. Og det var ikke snakk om å kjøre selv, her var det bare å bestille en taxi.
Men først en tur i dusjen. Men, det var ikke bare enkelt. Lyden når vannet i dusjen traff flisene på gulvet var uutholdelig. Og for ikke å snakke om når vannet traff hodet. Det var ren tortur. Men jeg måtte jo dusje. Det ble en kort tur i dusjen, og jeg fikk vel ikke skylt ut shampooen fra håret, men det måtte bare bli sånn.
Litt mat måtte jeg også få i meg, men det var bare så ubehagelig å stå oppreist, det ble en skive rugsprø med ferdig skivet ost på. Det var i alle fall litt mat.
Turen til legekontoret ble heller ingen hyggelig opplevelse. Venteværelset var fullt av folk som snakket og alle lyder gjorde vondt. Rommet snurret sakte rundt og jeg ville bare aller helst legge meg ned på gulvet å stenge alle lyder ute.
Det var ikke min fastlege jeg hadde fått time hos, men en vikarlege. Han var hyggelig og gjorde en grundig undersøkelse.
Jeg var kvalm, uvel, svimmel, det pep og bråkte og jeg følte meg bitte liten og som en liten dritt under skosålen.
Orket ikke å reise meg fra benken igjen, så jeg fikk lov å bli liggende til en sykepleier kom inn for å ta en hørselstest etter ordre fra legen.
Hørselstesten ble tatt, men det ble ikke sagt noe om resultatet, men hun rynket det ene øyebrynet. Jeg kaldsvettet. Lydene fra hørselstesten slo meg nesten i bakken. Jeg fikk et glass vann og fikk lov til å ligge på benken en stund til.
Jeg trodde ærlig talt at jeg nærmet meg min siste time, og jeg husker ikke alle tankene som raste gjennom hodet, men det var bekymringstanker, likegyldighet, frustrasjon.... ja det meste.
Legen kom inn på det rommet hvor jeg lå, og fortalte at han hadde sent en rekvisisjon til en øre-nese-hals spesialist. Jeg kikket på han og tenkte i mitt stille sinn at hva har jeg nå der å gjøre? Jeg tror egentlig at jeg hadde vanskeligheter med å oppfatte det meste akkurat da. Men, jeg fikk med meg at jeg ble sykemeldt for en periode.
Det ble taxi hjem igjen også, og så rett ut på sofaen. En knapp time etter jeg kom hjem så ringte telefonen. Det var fra øre-nese-hals spesialisten, som fortalte at de hadde fått en henvisning fra legen og om jeg kunne komme allerede neste dag. Flott, her går det unna. Godt at noen tar ting på alvor.
Telefonen ringte igjen, det var mine foreldre, som så jeg hadde forsøkt å ringe dem tidligere på dagen (det var før jeg ringte etter taxi når jeg skulle til legen). Jeg satte dem kort inn i hva som hadde skjedd, og det tok ikke lang tid før de kom opp til meg en tur.
Koselig med besøk, men noen ganger kunne det bli litt mye. Dette var en av de gangene. Men bevares, jeg var også glad for besøket. Jeg var redd og jeg var syk. Så det var helt greit at de satt der, bare de ikke sa så mye.
Dagen etter var det øre-nese-hals legen som skulle avlegges en visitt. Ny hørselstest, nye høye lyder og jeg var fortsatt utrolig svimmel.
Jeg skal ikke kjede noen med å fortelle til punkt og prikke om hele undersøkelsen, men konklusjonen til øre-nese-hals spesialisten var følgende:
"Jeg tror det har skjedd tre ting på en gang her. Det er ikke vanlig, men det er mye som tyder på at det er slik".
"For det første så har du mistet hørselen på venstre øret". Hva? Mistet hørselen? Jammen... hvordan, hva, hører jeg ikke?
Midt i all svimmelheten så hadde jeg faktisk ikke oppdaget at jeg ikke hørte på det ene øret. Hvordan kan det være mulig?
Jeg hadde fått noe de kalte for "Sudden Deaf".
"I tillegg" fortsatte legen, "så har du fått krystallsyken, men den skal vi fikse med en gang, du skal slippe å gå rundt å være så svimmel". Jeg kunne ha omfavnet henne. Gudskjelov, det var i alle fall noe å gjøre noe med.
"Og så er jeg ganske så sikker på at du har fått Meniers. Jeg er ikke sikker, og det pleier ikke å skje samtidig, men det er mye som tyder på det".
Hun fortsatte: "Jeg skal ikke pakke inn noe for deg, men si det som det er. Hørselen er mest sannsynlig borte for alltid på venstre øret. Hadde du kommet til meg innen 70 timer etter at den boblen brast i øret på deg, så kunne jeg mest sannsynlig ha reddet hørselen med kortison, men nå er det for sent, det er kun et 70-timers vindu. Så, merker du noen i det andre øret så MÅ du ringe med en gang". "Meniers er noe du må leve med når du først har fått det, og jeg tror du har hatt en Menier-anfall".
Hun forklarte meg at over øregangen (inne i øret) så ligger det en brusk, på den brusken ligger det en utrolig tynn hinne, og i den hinnen hadde det oppstått en liten rift.
"Og ikke tro på alt du leser om Meniers dersom du søker det opp på nettet" sa hun. Nå pleier ikke jeg å lese legebøker eller artikler, for om ikke før så føler jeg meg i alle fall syk da, så det var ikke det store problemet for min del.
Hun fikk i alle fall "ristet" krystallene i øret på plass den dagen, og svimmelheten ble betydelig mindre. O lykke!
Frustrasjonen over den tapte hørselen var stor, men det var i alle fall noe jeg kunne leve med. Jeg ble egentlig ikke så overrasket over erkjennelsen jeg følte heller. Min kjære bestefar hadde mistet hørselen etter hvert, hans søster og bror like så, også hans mor (min oldemor). Mamma og pappa har også hørselsproblemer, men det er hørselsskade og ikke hørselssykdom, så det ble litt annerledes.
Det nærmet seg helg igjen, og det var tid for ny fest, denne gangen på Sollys sammen med Anne Marie. Jeg hadde gledet meg til dette lenge, men måtte melde pass. Jeg hadde ingenting på den festen å gjøre. Alle lyder gjorde vondt i hodet, det var som om jeg hørte lydene mye skarpere enn tidligere, og de kolliderte i hodet på meg. Alt ble forvrengt.
Det var bare å bite i det sure eplet og melde avbud.
Helgen etter var det atter en ny fest, denne gangen var det Anne som skulle feire sin 50-års dag, og det skulle feires med rakfisklag på Røde Kors Huset. Også her måtte jeg melde avbud.
Jeg satt hjemme disse to lørdagene og syntes fryktelig synd på meg selv og sendte mange tanker til de som var på fest og hadde det moro.
Dagene gikk og den ene var lik den andre. Jeg orket ingen ting. Jeg var heldigvis ikke svimmel "i øynene", så det ble mye TV, Facebook og bøker, og så sov jeg litt innimellom. Jeg fikk tiden til å gå.
Det å ta bilen å reise i butikken for å handle var utelukket. Jeg klarte heller ikke å stå på kjøkkenet å lage mat, så det ble mye knekkebrød og rugsprø med ferdig skivet ost på.
Heldigvis så har jeg oppegående foreldre, så jeg ble kjørt til butikken for å handle og jeg ble kjørt til lege for undersøkelser. Jeg var også heldig å få ferdig middag, som bare kunne varmes i mikro ovnen. Hadde det bare ikke vært for den forferdelige lyden som ovnen laget.
Jeg fant til slutt en mulighet til å takle enkelte lyder, en propp i det døve øret, slik at lyden slapp inn kun på det gode øret, da ble det ikke den kollisjonen i hodet. Selv om lyden fremdeles var vond, så var det overkommelig. Pipingen pga tinnitus vedvarte da, og ved den minste anstrengelse så steg volumet.
En ettermiddag ringte telefonen, det var en bekjent av meg som hadde hørt hva som hadde skjedd. Han er same og fortalte at han kunne hjelpe meg.
Jeg var villig til å prøve det meste, og all den tid jeg ikke er helt ukjent med alternativ behandling så tenkte jeg "Hvorfor ikke".
Han kom og han fortalte at han hadde tatt med sin bestemor (som har vært død i mange år), for å få hjelp fra henne.
Jeg satt i lenestolen og han la en hånd i nakken min, når han slapp taket skjedde det noe merkelig. Det føltes som jeg svevde. Jeg kjente nesten ikke at jeg satt ned i stolen, og trykket jeg hadde følt i hodet helt siden dette startet var plutselig vekk.
Det var en utrolig opplevelse, og for første gang på lenge følte jeg at det var et håp for at jeg skulle bli bra igjen.
Svimmelheten ble etter dette mye bedre, jeg var optimistisk i forhold til fremtiden. Dette skulle gå bra.
Jeg gledet meg til julebord med jobben, selv om jeg var sykemeldt så ville jeg få med meg det.
Men, når tiden nærmet seg måtte jeg innse at juleshow med mye musikk og annen lyd kanskje ikke var stedet for meg.
Men, jeg fikk med meg middagen med kollegaene i alle fall. Julemat på spiserommet på jobben. Det ble hyggelig, men... mer enn nok lyd for min del. Jeg var både glad og lei meg når jeg tok taxi hjem og de andre gikk for å se juleshowet.
Heldigvis lå det en liten filmsnutt på nettet, så jeg fikk se Maries julestri (bilde og link fra nrk.no)
Selv om jeg måtte ha på lav lyd, så fikk jeg i alle fall med meg Maries frustrasjon og Olav sånn midt i julestria. Og har dere lest dere gjennom så langt i dette innlegget så anbefaler jeg at dere tar en titt. Bare klikk på bildet :-)
Vel, dagene går, og den ene er fortsatt lik den andre. Som jeg nevnte tidligere så er jeg ikke full så svimmel lenger, men jeg skal gjøre store anstrengelsen før svimmelheten er der. Jeg har ikke kjørt bil på lenge, det er greit nok å sitte på, men å bevege hodet å få med trafikkbildet rundt meg for å kjøre selv er noe helt annet. Det vil si, jeg har kjørt bil 2 ganger i løpet av denne perioden. Den ene gangen følte jeg meg veldig bra, og bilkjøringen gikk bra. Det føltes rett og slett bare litt uvant. Den andre gangen skulle jeg bare rett ned i veien her, og jeg var glad det ikke var lange turen, for den var lang nok i massevis. Så, bilen står nå i garasjen og hviler seg til en annen gang. Pipelyden i øret er til tider ekstrem, men da er det bare å legge seg nedpå litt og prøve å sove slik at det hele roer seg litt.
Det ble mye klaging og syting og "synes synd på seg selv" det her, men dette er da altså hverdagen min for tiden.
Jeg er glad for at jeg klarer å se på TV, lese bøker og være på Facebook, hvis ikke så hadde dagene blitt utrolig lange.
Konsentrasjonen er helt ute, så det blir ingen jobbing med slektsforskning, jeg klarer ikke å fokusere på ting hvor jeg må være nøye. Du lurer kanskje på hvordan jeg da kan lese bøker? Vel, det er ikke tungt lesestoff, men serieromaner, hvor man på en måte kan "melde seg ut litt" når man leser. Og spør meg ikke etterpå hva jeg har lest, hva jeg har sett på TV eller hva jeg har kommentert på Facebook, for det husker jeg ikke. Orker ikke å holde på tankene.
Jeg får besøk innimellom av venner og familie og jeg snakker med folk på telefonen. Jeg har funnet ut at dersom jeg setter telefonen på høyttalende og skrur ned lyden, så går det greit, inntil et visst punkt. Når det er nok så er det absolutt nok, men det gjør i alle fall at jeg har kontakt med omverdenen.
Jeg har kjøpt meg gå-staver, slik at jeg har noe å støtte meg til når jeg er ute å går. Jeg orker ikke lange turer, men prøver litt nå og da. Så, om det er noen som vil være med på en bitte-liten rusle-tur, så blir jeg veldig glad, for da kan jeg kanskje gå litt lenger unna huset enn hva jeg hittil har gjort.
Julerengjøringen gjør jeg enkelt i år, jeg feier over med blikket. Julegaver er et annet kapittel, forhåpentligvis får jeg noen til å kjøre meg så jeg får kjøpt noe til mine.
Det ble et langt blogg-innlegg. Jeg har brukt flere dager på det og det var mye jeg måtte få ned "på papiret" Så dersom jeg har gjentatt meg selv flere ganger så bær over med det. Jeg hadde rett og slett ikke overskudd til å lese igjennom flere ganger for å fjerne/tilføye/endre.
Ta vare på hverandre og hverdagen, neste dag blir ikke alltid som du kan forvente deg.
Jeg undrer meg jo på når jeg skal bli bedre, slik at jeg kan dra på jobb igjen, eller om jeg i det hele tatt blir i stand til å jobbe.
Det er så mye jeg ønsker å gjøre, så mange steder jeg vil reise å se. Men akkurat nå må jeg erkjenne at det er nok mye som må legges på vent, i alle fall for en stund.
Jeg krysser fingrene for at ting går seg til og ønsker dere alle en god dag og en god fremtid.
Klem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar