mandag 17. februar 2014

Svingstand og overraskeler

Det er mandag og ny uke.

Etter fredagens utskeielse med bilkjøring har jeg hatt en stille og rolig helg, hvor jeg har gjort minst mulig på lengst mulig tid. Hele lørdagen hadde jeg skikkelig sjøgang etter "anstrengelsen" med bilkjøringen på fredag. Så jeg lurer på hvordan morgendagen blir, etter den dagen jeg har hatt i dag.




Dagen i dag har vært stille og rolig. Ja jeg har sett på OL på TV, det vil si TV har stått på, så jeg har fått med meg litt av det som har skjedd. Men siden interessen ikke er så voldsomt stor, så er det heller ikke så voldsomt mye jeg har fått med meg. TV er mest en kilde for bakgrunnstøy. Men JADA jeg har fått med meg at Trill tok bronse i dag.

Det jeg egentlig har gjort på dagen i dag er å lade opp til kveldens møte i HLF Ringerike og Omegn. Flott medlemsmøte hvor Fridthjof Jørgensen holdt foredrag om sine opplevelser som barn/ungdom under krigen.

Han er en utrolig flott foredragsholder, og dersom du noen gang får muligheten til å høre foredraget hans så skyv alt annet til side. Å høre han fortelle er så du kan se hendelsene for deg, og når han avslutter med å synge "Norge i Rødt Hvitt og Blått", ja da er ikke et øye tørt og den berømmelige klumpen sitter godt i halsen.

Men, jeg skulle ikke fortelle om foredraget hans, jeg skulle fortelle om dagen min. Jeg kjørte selv bil til møte.



Ja tenk, jeg kjørte bil i dag også. Valgte enkleste vei og kjørte E16, slik at jeg slapp trafikken gjennom byen. Men, som kjent, der det er mye mennesker er det også mye lyd. Og på slutten av møte satt jeg å svaiet. Jeg kjente kaldsvetten sto i panna.

Det roet seg litt når folk gikk fra møte, så jeg følte meg klar til å kjøre igjen når jeg skulle hjem. Vel, jeg skulle egentlig vært innom butikken en tur, men det droppet jeg. Strake veien hjem var det beste alternativet.

Så, jeg satte meg i bilen og kjørte. Halvveis begynte jeg å se etter et sted å stoppe, men langs E16, på det strekket jeg skulle kjøre, er det ingen busslommer, ingen steder å stoppe. Jeg pustet dypt og rolig, kloret meg fast i rattet etter beste evne og kom til avkjøringen som går hit hvor jeg bor. Da var det bare å tusle sakte inn på parkeringsplassen og få stoppet bilen i garasjen.

Jeg satt noen minutter i bilen før jeg låste den og gikk inn med sjøgang i beina og øyne som trillet rundt i hodet.




Etter hva jeg lærte på mestringskurset så skulle jeg pushe meg selv, så derfor valgte jeg ikke sofaen slik jeg normalt sett ville gjort. Jeg drakk isteden et stort glass med vann, pustet rolig og senket skuldrene. Og vet du, det roet seg etter en stund.

Etter en stund slo jeg på pc'n og kikket litt på facebook, og etter nok en tid åpnet jeg mailen min. Der lå det en overraskelse.

Nei, jeg har ikke fått beskjed om en stor arv fra Nigeria, jeg har heller ikke vunnet bil eller møbler.

Det lå en mail der fra en norsk dame bosatt i Florida. Hun hadde lest bloggen min (fra i høst), hvor jeg hadde skrevet om slektsforskning.

Ja først trodde jeg det var en av mange spam-mailer, så jeg holdt på å slette den, men så ser jeg på forhåndsvisningen at dette er noe helt annet enn hva jeg først antok.

Jeg begynner å lese:

Fra USA_traff ei dame som har slekt fra Norge_Fred og Martha_Lovaas_Hansen

Hei  May

Jeg heter Turid og har bodd i Florida ca. 2 år. Jeg = norsk Emoji
Søndag kom jeg og min mann i snakk med et ektepar hvor konen stammer fra Norge.
Hennes besteforeldre kom til Canada på slutten av 18-hundre tallet. Bestefaren het Fred fra Oslo og bestemor Marthe fra rundt Bergen området.
Hun sa at familien skiftet etternavn fra Hansen til Lovaas.

Vi fikk med oss at mannen vi traff het Jim Kelly fra Deland i Florida.
 
Ekteparet er i tidl.  70-årene (bare så vidt)
Deres datter skal gifte seg igjen 17-mai
Her kunne jeg fortelle dem at det er en veldig spesiell dato i Norge - som var nytt for dem
______________________________________
Da jeg kom hjem tenkte jeg hvor trist - denne damen kunne ingenting  om Norge + De hadde drømmer å komme i kontakt med slektninger i Norge
De tviholder på gammel tradisjon; lutefisk til jul - hun kunne faktisk en aftenbønn på norskEmojiMay - det er lite sannsynlig vi treffer dette ekteparet igjen, man kanskje dette er av interesse for deg.
Mange hilsen Turid 

Under denne teksten lå det informasjon om navn, adresse og telefonnummer til dette paret i Florida.

Himmel og hav, dama snakker om slektningene mine. I mailen lå det navn og adresse og telefonnummer.

Fortsatt i halvsvime leser jeg mailen en gang til, og enda en gang. Slår opp familietreet mitt og søker opp navnet, joda, der er hun. Jeg har henne i slektstreet mitt.

Jeg svarer på mailen med en gang, takker og bukker for informasjonen jeg har fått. Hva gjør jeg nå? Jeg tenker en stund, begynner å telle timene bakover på klokka, joda, det går an å ringe nå. Fortsatt i halvsvime, både av anstrengelsen tidligere i kveld og sjokk etter å ha lest mailen, slår jeg nummeret jeg har fått oppgitt.

Det ringer..... og der.... svarer det? Nei, det er en telefonsvarer sier: This number is disconnected or out of use.....

Nedtur... så nære og allikevel så langt unna å nå dette mennesket som er en slektning av meg. Ingen nær slektning, men dog.

Vel, jeg har sendt en ny mail til Turid i Florida, med spørsmål om hun kan være litt detektiv for meg, og kanskje finne et annet telefonnummer.

Jeg har også kontaktet en annen person fra samme slektsgren (som jeg har funnet tidligere), om hun kanskje kan ha et telefonnummer eller en mailadresse jeg kan bruke.

Så nå sitter jeg her da, svimmel og spent med en stor dott i øret og masse piping ----- og håper på en familieforøkelse.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar