tirsdag 25. februar 2014

Harry-tur og familieselskap

Det har vært stor aktivitet i helgen

Fredag kom min sønn hjem fra skolen på vinterferie. Alltid godt å se han igjen, og selvfølgelig sto middagen klar på bordet når han kom.

Men, jeg må innrømme at det ble en slitsom dag. Var først innom jobben en tur og tok en kopp kaffe med kollegaer (måtte jo få levert sykemeldingen min).



Samt at jeg var i butikken for å handle inn litt.



Det ble derfor litt dårlig tid når jeg kom hjem, og jeg skulle ha middagen klar. Så selv om det var hyggelig å få hjem junior, så kjente jeg det på kroppen den dagen. Det var godt å få lagt seg.

Lørdag kom og sønnen min fikk sove lenge, han var så veldig forkjølet når han kom hjem, så jeg tenkte det var greit at han fikk sove ut skikkelig.

Lørdag ettermiddag, klokken var 16:00, så bestemte vi oss for å reise på besøk til Joe Kenneth's tante Breege i Moss, for der var det besøk fra Irland. Men vi måtte begge ta en dusj før vi kunne reise, og litt mat måtte man jo også få i seg før man skal kjøre langt, så klokka ble fort 17:30 før vi fikk reist hjemmefra.

Og når vi først skulle reise den veien, så MÅTTE vi bare innom Sverige å handle litt. Når man skal rekke så mye så går tiden fort. Men, vi rakk butikkene på grensa før de stengte.



Det ble sene kvelden på oss kan man si. Men, vi kom da frem til Moss i alle fall, og fikk hilse på gjestene fra Irland. Joe Kenneth's tante Breda, onkel Kevin, søskenbarn Shona, Sarah, Keelan og Coaimhe og Shona's kjæreste David.

Siden de bor så langt unna så er det ikke så ofte vi møtes. Sist gang var faktisk tilbake i 2008 (eller 2009), og derfor var det litt om å gjøre for oss å få tatt denne turen nå. Joe Kenneth's tante Mette Gro og onkel Brendan hadde også tatt turen fra Hønefoss til Moss den kvelden.




Det var så koselig å snakke med dem alle sammen, men for vår del så ble det nesten bare "Hi & bye". Stressende og hive seg avsted på den måten, mye prat (stemmesurr) og en lang vei hjem etterpå. Men det viktigste var at vi fikk vært der å hilst på.

Jeg er så utrolig glad for at Joe Kenneth har lappen nå, for han kjørte mesteparten av veien. Jeg kjørte bare de siste kilometerne fra rett før grensa og frem til butikken i Sverige på nedoverturen.

Når vi reiste hjemover så kjørte Joe Kenneth hele veien fra Moss og nesten til Sundvollen, før jeg overtok og kjørte siste rest av veien hjem.

Søndag var hviledag i ordets rette forstand. Jeg var ikke utenfor døra hele dagen. Sliten etter lørdagens utskeielse, litt småsvimmel og ør i hodet. Dotten i øret var på plass.



Kveldskos med biff og fløtegratinerte poteter, nydelig saus og en supergod salat, mens vi så avslutningsseremonien for OL.

Mandag kom virkelig "slaget" etter helgens stresstur. Jeg var alene her på ettermiddagen og kjente at hørselen ble dårligere på det syke øret. Omgivelsene begynte å gynge rundt meg og jeg var kvalm. Ben og armer visnet og jeg formelig krabbet bort på sofaen for å legge meg. Det var ikke et minutt for tidlig, for da begynte rommet å gå rundt.


Man blir nummen i hele kroppen etter et slikt anfall, men jeg var i alle fall på bena igjen etter et par-tre timer. 

Godt vi hadde mer biff og fløtegratinerte poteter igjen fra dagen før, for det ble bare varmet i ovnen, og vips så var middagen klar, helt uten de store anstrengelser.

Vi tok en liten tur til Mette Gro og Brendan på kvelden. Joe Kenneth skulle hente noe som han hadde glemt igjen i Moss, og som de var så snille å ta med tilbake. Og når uken hans videre er fylt med planer, så var det greit å få det unnagjort. Og jeg slapp som vanlig å kjøre. Følte meg slapp etter anfallet, men var i bedre form enn hva jeg tidligere har vært etter slike anfall, så jeg tok sjansen på at det skulle gå bra.

Litt overmodig kanskje? Kjente jeg var på tur igjen når vi satt hos dem, var kanskje ikke det lureste jeg gjorde når jeg valgte å reise på besøk på kvelden.

Kroppen kjennes ut som ei oppvridd slapp skurefille, fru Tinnitus spiller sin kjedelige entonede melodi, ben og armer kjennes tunge.

Tirsdag startet forsåvidt bra, bare litt småsvimmel. Men, jeg hadde ikke vært oppe lenge før jeg kjente at det begynte igjen. Snakk om dårlig timing, men om jeg skal være helt ærlig så passer det jo igrunnen like dårlig uansett når det skjer.



Etter et par timer så var det verste over og jeg kunne få Joe Kenneth til å kjøre meg til byen, jeg måtte nemlig innom på NAV en liten tur.

Det var slitsomt å stå ved pulten til rådgiveren, men jeg fikk nå i gjort det jeg skulle. Måtte handle litt i dag også, og all den tid Ica ligger nesten vegg-i-vegg med Nav, så falt valget på butikk lett. Det var bare å finne tak i en handlevogn som jeg kunne klore meg fast i og komme seg gjennom butikken i rekordfart, og forhåpentligvis få med det jeg skulle handle.

Segneferdig når jeg kom hjem og rommet begynte på nytt å gå rundt, det var bare å legge seg.



Nå har det gått et par timer igjen, og svimmelheten har gitt seg, men dotten i øret er så absolutt på plass og det piper og hviner i øret. Jeg må nesten si heldigvis til at Joe Kenneth valgte å reise på besøk til en kamerat i kveld og ikke kommer hjem før i morgen. Egentlig så er det absolutt best å være alene når man "er på en snurr", selv om jeg også gjerne skulle hatt han her, han reiser jo tilbake til skolen på søndag. Men, sånn er det nå en gang, og jeg må vel bare være glad for at han oppsøker kamerater og ikke bare sitter inne her sammen med meg også, for det hadde jo ikke vært normalt av en 18-åring.

Kjenner jeg er en smule "ned-muntret" akkurat nå, men erfaringen tilsier at det vil bli bedre om litt tid. Det er bare det at nå syntes jeg det begynte å gå så bra, og da var et slikt tilbakeslag ikke akkurat det som sto høyest på ønskelisten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar