tirsdag 18. mars 2014

Orker ikke, makter ikke, gidder ikke, rak'er 'ei ikke.......

Noen ganger, eller egentlig ganske ofte føler jeg veldig på at ordene i sangen til Trond Viggo Torgersen er skrevet rundt hvordan det er jeg føler det i dag.

Jeg prøver å være med på ting, ut å møte folk, prate og diskutere og midt i en hyggelig kaffekopp og en samtale så kjenner jeg at energien bare er helt borte. Kroppen blir som gele, stemmen til samtalepartneren forsvinner i bomull og blir erstattet av en høy pipetone i øret, og jeg ser omgivelsene gjennom et par tåkebriller.

I slike tilfeller, dersom jeg står oppreist, ja da er det bare å finne ett eller annet å holde fast i, best er det å sitte ned. Jeg kobler ut alle inntrykk. Skrur av lyden på en måte. Det er bare å komme seg til bilen, få satt seg inn og lukke døren, stenge lyder ute. To minutter med lukkede øyne og rolig pusting og formen er sånn noen lunde grei. I alle fall grei nok til at jeg kan komme meg hjem, så sant jeg ikke skal kjøre i trafikkerte områder. Skulle ha fylt bensin på bilen, men orker ikke å kjøre innom bensinstasjonen. Skulle ha kjøpt brød, men orker ikke kjøre innom butikken. Det er bare å komme seg hjem og få lagt seg.

Må bare sitte helt rolig en liten stund til først før jeg kan kjøre, håper det ikke er noen som lurer på hva som foregår, når de ser et menneske sitte som det sover i bilen. Noen kan nemlig finne på å gå bort å banke på vinduet og spørre om alt er greit. Jo takk, det går bra, men takket være avbrytelsen fra deg så må jeg forlenge tiden jeg sitter her før jeg kan begi meg på hjemveien. Godt det ikke er betaling på denne parkeringsplassen.

Turen hjem går greit, men jeg passer på å kjøre et sted hvor jeg vet det er mulig å kjøre tilside å stoppe dersom det skulle være behov for det. Det var ikke nødvendig denne gangen heller, men det å vite at muligheten er der er betryggende å kjenne. Godt er det at det ikke er så mye trafikk fra siden heller. Færrest mulig sideveier, slik at det er bare motgående trafikk og den trafikken som kommer bak meg jeg behøver å tenke på.

Siste del av veien er hullete og humpete, og med sjøgangen jeg kjenner fra før av blir det som å kjøre en liten lettbåt i høye bølger, godt det ikke er lang vei igjen før jeg kan stoppe.

Stopper bilen i garasjen. Hodet føles som, ja hva skal jeg si. Husker du de hundedukkene som folk hadde liggende i bakvindu på bilene sine tidligere? De som hadde sånt vippehode? Slik kjennes hodet ut. Det er stille, i alle fall rundt meg. Pipingen i øret er høy og skingrende, men den roer seg litt etter at jeg har sittet stille en stund. Låser bilen og lukker garasjeporten og sjangler inn. Sofaen står å roper på meg, med masse puter og myke pledd. Jeg kryper opp i og drar pleddet over meg og sovner. Et par timer etterpå er jeg klar til ny dyst, vel i alle fall nesten. Butikken får vente til dagen etter, orker ikke ut med bil igjen idag, jeg må bare huske å reise til en bensinstasjon først, for nå er det tredje dagen jeg har vært ute å kjørt med nesten tom tank, og jeg har ikke orket å stoppe for å fylle bensin.

Neste dag, jeg våkner av vekkerklokken. Det er en brå og støyende måte å våkne på, men skal man unngå å snu døgnet så nytter det ikke å bli liggende å sove. Jeg trenger god tid på å komme igang, for stress øker plagene.

Brødskive med leverpostei, en glass juice og en kopp kaffe er en god start på dagen. Jeg bruker lang tid og en slik start legger grunnlaget for hvordan resten av dagen vil bli. Mye stress på morgenen gir en fryktelig dag, rolig og fin start gir meg mulighet til å kunne gjøre noe annet enn å sitte her å svimle.

Telefonen ringer, det er ei venninne som lurer på hvordan det går. Jeg forteller, men glemmer å spørre henne om hvordan hun har det. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg, jeg husker bare ikke å spørre. Konsentrasjonen er fraværende. Må hente meg et glass vann på kjøkkenet, men har glemt hva jeg skulle når jeg kommer bort til kjøkkenbenken, selv om munnen er så tørr at tungen sitter fast i gangen.

Etter et par turer frem og tilbake mellom kjøkken og stue så har jeg fått fylt vannglasset. Setter meg ned i stolen og lener meg tilbake. Det er stille og rolig, pipingen i øret er ikke så ille heller. TV står på med lav lyd, et oppussingsprogram. Skulle så gjerne ha gjort litt her i huset, men....

Må først tenke på å komme meg til en bensinstasjon nå, og til butikken. Skal bare roe ned litt før jeg skifter og reiser.

Stillheten blir brutt av en buldrende lyd som gir en følelse av at innholdet i hjernen suges ut gjennom øret. Kjenner meg uvel av lyden, må se hva det er. Oppdager kommunens bil nede på veien, den bilen med store børster som feier opp grus, rusk og rask. Den triller forbi i sakte sakte fart og lyden rister i kroppen, kjenner meg uvel. Tror ikke jeg får reist nå heller, må vente litt. Lyden fra den børstebilen sitter igjen i kroppen og jeg kjenner meg ustø, vil ikke kjøre bil når jeg føler det sånn. Kanskje jeg bør vente til i morgen med å reise til butikken? Jeg må i alle fall vente et par timer.....

Men spør du meg så er formen mye bedre enn den var. Jeg føler meg bedre. Jeg orker å være med på ting, møte mennesker se på livet rundt meg. Jeg orker bare ikke å konsentrere meg så mye og så må jeg hvile etterpå. Og det tar bare et par timer å hente seg inn igjen, bare for tre ukers tid siden så tok det i alle fall fire timer. Så hva klager jeg for?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar