To uker siden forrige innlegg, og de første dagene i vinterferieuken bar preg av utskeielse med Harry-tur og godt selskap av mange mennesker, så jeg hadde noen fryktelig slitsomme dager i begynnelsen av den uka.
Med med en sønn hjemme på vinterferie så var hjelpen nær..... woops, feil, "når er det middag mutter'n?"
Hva?? Skulle ikke han hjelpe sin mor, å lage middag for å servere henne? Nei, den tanken viste seg å være feil. Og pus mjauet ved tomme matskåler.
OK, så har jeg skjemt bort begge to. Men, jeg kom meg opp fra sofaen og fikk til noen enkle middagsløsninger og fikk mat i begge sønnene, både den 2-beinte og den 4-beinte.
I løpet av den vinterferieuka så fant jeg ut at den største forskjellen med å ha en sønn boende borte på skole, og det å ha han hjemme på ferie. er at når han er hjemme så har jeg ikke tilgang til egen bil.
Men fordelen er jo at jeg har en som kjører meg til butikken, eller reiser å handler for meg. Noe som ikke er å forakte når jeg har dager jeg ikke orker å kjøre selv.
Forrige søndag dro han tilbake til skolen. Litt snurt fordi han ikke fikk lov til å ta bilen, men det kommer han over.
Denne uken har vært grei mot meg, og det har vært en god følelse.
Tirsdag hadde jeg bursdag - HURRA FOR MEG SOM FYLLER MITT ÅR...... og dagen ble feiret i tosomhet, meg og pus. Litt småsvimmel var jeg, så jeg og pus tok hver vår sofa og strakk oss ut.
Det vil si, pus strakk seg ut, han hadde jo tatt tre-seteren, så jeg ble henvist til to-seteren med hodet på det ene armelenet og beina hengende over kanten på det andre.
Onsdag var en veldig god dag, og jeg følte meg skikkelig ovenpå. Følte meg ikke syk i det hele tatt egentlig (så lenge jeg ikke gjorde noen brå bevegelser) og det var en super følelse. Jeg gikk meg en liten tur, ja ikke langt da, bare en runde på feltet her. Jeg hadde med meg gåstaver, slik at jeg hadde støtte ved behov, men jeg gikk bemerkelsesverdig støtt. Jeg ble stående å snakke med en nabo utenfor huset her når jeg var ferdig med rusleturen, og kjente da at grunnen gynget under meg. Men med en hånd på gåstaven og en klamrende fast i dørhåndtaket så gikk det greit å stå der å prate.
Jeg har også i løpet av denne uka tatt opp igjen litt arbeid med slektsforskning. En hobby jeg har hatt stor glede av i mange mange år, men som har ligget på is siden i høst. Dette har hatt med konsentrasjonen å gjøre, og jeg har ikke orket å lese i disse gamle kirkebøkene som ligger på nettet.
og dette er ikke blant de verste
Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke er så flink til å tyde disse merkelige håndskriftene, så det er da godt å kunne ty til skrifttyding via slektsforskerdatabasen på DIS Norge. Der er det masse god hjelp å få fra enestående engasjerte mennesker.
Vel, det er i grunnen ikke slektsforskning jeg har holdt på med i disse dagene heller. Jeg har begynt å bearbeide en del informasjon jeg allerede hadde, og tanken er å forsøke å skrive en historie om min tipp-oldefar og hans liv, hvor jeg tar utgangspunkt i de faktaopplysningene jeg allerede har om han. Denne rotløse fyren har gjort meg nysgjerrig og jeg ville prøve meg på en roman-lignende historie om livet hans og menneskene rundt han. Hva det blir til vet jeg ikke, kanskje det blir nok et uferdig prosjekt? Kanskje det blir noe som jeg vil distribuere til andre av hans etterkommere? Ikke vet jeg, men det var morsomt å starte med prosjektet i alle fall.
Men, alt med måte, jeg kjenner at jeg ikke skal sitte så veldig lenge av gangen. Men litt nå og da er helt greit.
Det ble kanskje litt mye graving i gamle fakta på onsdag, for torsdag var ingen god dag, men det handler om å pushe seg selv, litt mer hver gang. Men, det eneste jeg pushet på torsdag var når jeg dro pleddet over meg der jeg lå på sofaen.
Men fredag var det tid for utfordringer igjen. Ei venninne hadde hatt bursdag på torsdag, rundt tall til og med, og jeg hadde lyst til å markere dagen hennes.
Her er vi på skogstur med våre foreldre for omtrent 49 år siden :-)
Så, jeg inviterte henne med ut på et litt stille spisested i utkanten av byen.
Det var tidlig ettermiddag.
Det var kanskje grunnen til at det var rolig der, for maten var super. Anbefaler flere å ta turen innom. Jeg har i alle fall tenkt meg tilbake for å smake noen av de andre rettene der.
Vi spiste andelår og det smakte fortreffelig.
Gratulerer så mye med dagen Bibbi!
Etter å ha kjørt Bibbi hjem, og tatt en kopp kaffe sammen med henne (og alle kattene) og jeg fikk også hilst på datteren hennes, da var det bare å komme seg hjem. Jeg var gjennomsliten. Glemte å takke for kaffen, og glemte å si hade til datteren hennes. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var å komme meg hjem og få roet ned.
Jeg måtte innom butikken en tur, for det var nesten tomt for brød hjemme. Så jeg klamret meg fast i en handlekurv og fikk med meg det jeg skulle ha (pluss litt til) og kom meg hjem til sofaen min, svimmel/ustø og med en en-tone konsert på høy styrke i øregangen.
Ble egentlig overrasket over hvor fort jeg hentet meg inn igjen etterpå, og jeg hadde til og med overskudd til et par telefonsamtaler i løpet av kvelden. Ja, ikke med telefonen inn på øret, men med høyttalende funksjon. Håpet om å kunne begynne å jobbe litt forsiktig igjen har rykket nærmere.
Jo, hverdagen er ikke så verst i grunnen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar